Mobbing

GjenopprettetMedlem

Å omgås alle slags mennesker går helt greit, men må innrømme at innerst inne sitter mistro til folk jeg ikke raskt ser er åpne og ærlige. Har imidlertid lurt på om denne mistroen er begrunnet eller bare basert på innbilning fra min side. Heller nå litt mer til det første etter å ha lest at selv Røde Kors sliter med mobbing:

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks ... 689620.ece

Fem prosent av nordmenn i arbeidslivet blir mobbet. Det er hundre tusen mennesker. Det er en halvering etter at myndighetene satt inn tiltak for å redusere mobbing. Hvis menneskenaturen hadde fått råde fritt og dersom norsk økonomi ikke hadde vært så god, ville mobbingen ligget på rundt 10 prosent. Dette gjør den ofte i utlandet.

Mobbing er vedvarende trakassering, som foregår uten at andre reagerer, og sånn sett blir antallet "passive" mobbere langt høyere. I tillegg kommer baksnakkelser, kalde skuldre og nedsettende holdninger som er ganske utbredt i samfunnet generelt. Og i tillegg til dette liker folk konfrontasjoner og provokasjoner, bare se på Sjamansonen hvor temperaturen kan være høy, ikke sjeldent med mine bidrag. Er det ikke en form for slu ”mobbing” nærmest når man nyter å se at andres utsagn og argumenter blir plukket fra hverandre av ens egne ord, en slags intellektuell skadefryd? Når man stille eller høyt kommenterer andres utsagn med: LOL! Alt dette er selvfølgelig en bedring siden vi gikk rundt med kølle og slo hverandre i hode, men det er ikke spesielt opplyst.

Man kan reagere med sinne i møte med mobbere og andre ”drittsekker”, men jeg tror sinnsro også er en mulighet dersom en innser at disse menneskene befinner seg på et lavere bevissthetsnivå. Man kan ikke forlange av barn at de oppførerer seg som voksne. De fleste voksne i dag befinner seg dessverre på barnestadiet, og bør behandles deretter.

Rovdyr er ikke snille, de dreper og de vil ta en jafs av deg og meg hvis de får sjansen, men det er likevel populært å bevare dem, å gi dem mat og stell hvis de har blitt skadet i naturen, og beskytte dem mot snikskyttere. De fleste mennesker, som også spiser kjøtt, ligger bare noen hakk høyere på bevissthetsskalaen enn rovdyr, de har bare en større hjerne og tross alt litt mer moralsk bevissthet. Så hvorfor ikke vise dem samme omtanke som vi gjør overfor tigere, leoparder og jaguarer? Tilgi dem, fordi de vet ikke hva de gjør.

En slik omtanke bør ikke være nok et uttrykk for en ”superior” moralsk ovenfraned-holdning. Da spiller man bare det samme spillet med andre kort. Å gå rundt som en lysengel med flowerpower i håret, uten rom for det mørke og nedrige, er heller ikke en god løsning. Jeg tror autentisk kjærlighet er å føle smerte fullt og helt, og likevel ha nok varme til å naturlig gi uttrykk for vennlighet i stedet for motvilje. Kjærlighet er å ha all grunn til å være sint, og likevel vise compassion. Det er ikke noe man kan mestre og være flink til, som en slags love guru. Compassion er en grunntilstand som av seg vil komme til uttrykk hvis man ikke stenger av. Det skjer av seg selv uten ens egen medvirkning. Fjern alle lokkene og jeg tror alle vil kjenne lyset fra det som kalles hjerte-chakraet. Det er empirisk etterprøvbart.

En slik kjærlighet vil alle intuitivt se er ekte, til forskjell fra vennlighet som ledsages av begeistring over egen visdom, ærlighet og ”kjærlighet”. Either you got it or you don’t. Og jeg tror den letteste måten å få egoet til å innse at det er lurt å fjerne alle disse lokkene og blokkeringene er at uansett hvor smart og intelligent, modig og tøff man er, så avsløres et manglende bevissthetsnivå når man ikke viser compassion. Selv med det hardeste panser vil man være avkledd. Hvem har lyst til det?

Nesten alle, inkludert meg selv selvfølgelig, klarer likevel ikke å vise mye nestekjærlighet når vi virkelig møter motgang. Jeg prøver imidlertid å tenke slik at når jeg utsettes for kritikk, så kan jeg ta det til etterretning og lære av det, men hvis kritikken ikke er et uttrykk for compassion, så trenger jeg ikke å ta meg nær av den. Men dersom den er ledsaget av compassion, så kan jeg være nær den uten å føle at det er negativt. Slik kritikk vil da gi styrke og ikke være nedbrytende. Kritikk og utsagn fremsagt på en annen måte behøver man ikke å føle seg spesielt truffet av.

Jeg skriver ikke dette for å undervise dere andre på Sjamansonen i ”kjærlighet”. Det er bare tanker som jeg har lyst til å ha ned på papiret og snakke om, slik at jeg selv kan få mer klarhet i disse tingene, fordi egoet mitt begynner som sagt å bli rimelig lei av konfrontasjoner. Det har blitt kjedelig.

Anonymous

Forsett å skrive dine tanker du

det er altig noen som lytter

GjenopprettetMedlem

Takk! Men det som jeg lurer på er om mistroen er begrunnet, om folk faktisk er så kjipe og kalde? Det meste er jo mer grått enn svart/hvitt, og vi er nesten alle "half victim, half oppressor", men likevel liker jeg ikke å ha den mistro-følelsen. Jeg har hatt den hele livet etter at jeg begynte på barneskolen og den gjør meg usikker. Skulle gjerne blitt kvitt den! Veldig lite buddhistisk, og det er enda mindre buddhistisk når fakta er at jeg hadde driti fullstendig i andres jævelskap bare jeg ikke hadde den ubehagelige følelsen. Ganske egoistisk sånn sett.

Og er det å stemple andre som "lavere bevissthet" bare en sublim måte å heve seg over dem? Maybe, maybe...

Anonymous

Ja det kan jeg bekrefte fra egen erfaring med, ikke rart du har vansklig for å slippe din mistro
det er veldig mye mistro, serlig i skolen de tror ikke medmennesker ønsker det beste for alle,

å kjører sitt eget løp fuldt ut, for¨å forsvare seg isteden for å lytte til de som ønsker det beste ut av sitvasjon,
vi kan - vi vet bedre - å dette har vi jobbet med i mange år.( men i nåtiden står dem på knea å skriker om mine synspunkter) å jeg er dritt lei dem, de har tilogmed sendt bekymringsmelling til barneværnet på meg,

den er grei den på en måte, forde de følte seg truet, jeg har ikke truet dem, bare forklart på en forsiktig måte sannheten om hva flere ungdomme forteller meg, (de bare kom en etter en å fortalte sin historie uten at jeg satte igang dette, de likte at jeg lyttet, ønsket meg til å tale for dem) Skolen ønsket navnene til ungdommen ellers kunne de ikke ta det til etterrettning,var deres ord, de leika dektiktiver på skolen for å finne ut hvem hadde sagt hva, bedre det en å forsøke å gå inn i seg selv det er farlig det,å inrømme at de kansje ikke var perfekte i hvordan de møtte ungdommen og prøvde å spille på lag.

for å si det sånn, til uka begynner skolen igjen å jeg må stå i krafta som hjelper, om jeg ønsker det eller ei,
men når dagen kommer er jeg klar til å stille opp til det beste for oss alle.

det er sikkert ikke så lett for deg å slippe din mistro, ikke godt å bære på,
men med å holde på den er du føre var, så slipper du å bli skuffet,
klarer du å slippe den, så er det lettere å møte den når du skulle trenger den, bare noen tanker

Mobbing er ikke det vi ønsker å oppleve om vi er barn eller voksne
klem bast

GjenopprettetMedlem

Jeg synes innlegget ditt var særdeles fint, Andreas. Og selv på Sjamansonen trenger vi påminnelser om hva kjærlighet og compassion er ;D

Dine betraktninger om hvordan vi mennesker oppfører oss mot hverandre er akk så riktig... Såkalt voksne mennesker som oppfører seg som tre-fireåringer, kamuflert av avansert boklig kunnskap og tungebrekkende fremmedord, slår hverandre i hodet verbalt. *jada....jeg har vært for mye på andre foraer...

*

Det er deprimerende...og jeg kommer inn på sjamansonen og leser dikt for å få motvekt

Jeg vet ikke helt hva som kan være "god medisin" når en har en slik mistro som du beskriver. Kanskje er det sånn at man må gjøre et valg? Velge å tro på det gode i menneskene? Selv om de ofte viser den mindre gode...

GjenopprettetMedlem

Hvorfor kan ikke bare føle det en gjør, være der en er? Høyt eller lavt, så er man der man skal være. Alle som en.

Hva anngår nestekjærlighet, så tror jeg ikke at jeg har skjønt riktig hva det innebærer. Jeg kan se at folk reagerer fra et eller annet inn i seg selv, som jeg skjønner ikke har noe med meg å gjøre. Det er det lengste steget jeg har tatt hittil, hva anngår å ikke ta ting personlig. Det betyr ikke at jeg føler inderlig kjærlighet for dem. Men jeg kan på en måte skjønne det og aksepteringa går naturlig, siden det er bare sånn det må være, like mye som jeg aksepterer et regnskyll på en ellers bra dag. Det er en slags kjærlighet, men den har veldig lite å gjøre med hva jeg trodde var kjærlighet (At jeg må omfavne og like det).

Ting går lettere når en lar folk leve i fred, gjøre feil og dumme ting. Hvis jeg skulle befinne meg i en mobbeoffersituasjon igjen, så tror jeg at jeg ville befinne meg der for en grunn. Kanskje lære noe nytt eller for å øve meg i å si stopp til dårlig behandling av meg selv (heller dra videre til sunnere omgivelser). Alt skjer for en grunn, er blitt mitt livsmotto for tida.

Jeg har en vag fornemmelse av at folk flest legger helt andre ting i uttrykk som å "heve seg over noe", siden de sier det som om det var en nyttig og god holdning. Når jeg hever meg over noe, føler jeg umiddelbart medskam med personen som heves over. Den skamfølelsen som går ut på å falle ut av nåden til felleskapet. Den eneste måten å få verdigheten tilbake på er ved å endre oppførsel. Men når en ikke verdsetter den erfaring det er å gjøre noe dumt, så hindrer en seg i å noensinne forstå hvorfor en ubevisst valgte å erfare det dårlige. Kan ikke en dårlig handling være like verdifull som en god?

Å være bevisst, ser jeg på som en god egenskap, blant mange andre gode egenskaper. Ikke noe man kan se ned eller opp på andre for. Like lite som jeg ser ned på dyrene. Kanskje det, at hvis du ikke ser ned på dyra, så spiller det ikke noen rolle om du ser dem som mindre bevisste? Like lite som at jeg feks så ned på skilpadda fordi den går saktere enn meg.

Noe som hjelper mot mistro, er å danne seg et godt forhold til intuisjonen. Har ihvertfall hjulpet meg. Når magefølelsen sier i fra, så vet jeg det er fare på ferde. Men når den er god, så går det som regel godt. Det er ikke egentlig så avhengig av om de jeg omgås med er veldig bevisste, de kan godt være dritsekker, men fordi jeg har denne følelsen av at jeg er trygg og den stemmer, så er jeg det. Andre ganger er magefølelsen god og jeg blir likevell overrumpla av noens angrep på meg. Men da tar jeg det til inntekt for egen-læring. På den måten mister jeg ikke tilliten.

GjenopprettetMedlem

Hei Bast,

Trøblete skoler er herk. En bok man kan gi til dem som arbeider for barnevernet og andre statlige institusjoner The Tao of Negotiation. Jeg synes den var veldig god, men den har fått dårlig kritikk her: http://www.peacemakers.ca/bibliography/ ... html Scroll ned til "Edelman, J., and M.B. Crain. The Tao of Negotiation. New York: Harper, 1993", så vil du se anmeldelsen. Legg merke til at anmelderen vektlegger utvikling av negotiation skills, og det påvirker kanskje hans negative syn på boka. Uansett, når partene i en konflikt vet hvilken dialog-ramme hver av dem diskuterer innenfor, så er det lettere å forstå hverandre og finne en løsning. Bare det å begynne en debatt med spørsmålet om hvilket ramme man bør diskutere innefor vil være nok til å få folk til å tenke seg om. Det tar nemlig fokuset vekk fra de brennheite potene man vanligvis hisser seg opp over, og gjør at man kan bli kjent med hverandre mens man på denne måten går rundt den varme grøten inntil den har blitt kald. Det er veldig politisk korrekt i disse dialog-tider, og institusjonsfolka vil få noe å gruble på. Vel, bare et forslag.

For øvrig er det trist at dere synes å dele min mistro. Det hadde vært bedre hvis jeg tok feil, for da kunne jeg bare endre oppfatning og arbeide med egen gørr for å få verden til å se lysere ut. Men jeg har egentlig ingen grunn til å klage. Jeg har kuttet ut alle mennesker som er smålige og trangsynte, og sitter igjen med 5-6 venner som er utrolig kule å være sammen med. Usikkerheten oppstår ikke når jeg er sammen med folk som Inger Lise og Lasse, for da kan man snakke om hva som helst. Men jeg føler at jeg må krympe meg i møte med de fleste andre, dvs. de som skjuler hvem de er. Jeg orker knapt lenger å bruke energi på å ta hensyn til deres sosiale koder og regler. Hvis man skal diskutere annet enn bare smalltalk, så må man jo først kjøre nesten annenhver setning man sier gjennom hjernens dataprosessor for å sensurere og fjerne alle deler som dem man prater med kanskje ikke tåler. Hvis man blir for nærgående, så kan det være galt. Dersom en sier lite eller har litt rå humor, så kan det bli oppfattet som distansert og kynisk. Osv. osv. Jeg begynner å bli for gammel og selvmedlidende for slikt.

Gleder meg til den dagen man kan stå opp om morran, gå ut og se folk danse og synge i gatene! Det tar nok en stund, må nok en ny himmel og jord til for at et slikt ”mirakel” skal skje, så nynner litt på denne låta i stedet:

http://www.youtube.com/watch?v=NGXYAJoDWCk

Men problemet med å hyle og skrike you, you, you, er at det løser ingenting og tar fokuset vekk fra at hvis en har kjærlighet i hjerterota, så holder man seg varm selv på kaldeste sosiale vinterdag.

Anonymous

hei Adreas Winsnes

skulle mer en gjerne lest linkene på engelsk, men det krever veldig mye konsentrasjon,
å høre engelsk å forstå er en enkel sak

samtidig vil jeg be om unskyldning, når jeg leser fra dine ord :
At du sitter med mistro til folk jeg ikke raskt ser er åpne å ærlige

derfor ønsker jeg å være ærlig som jeg prøver å være

derfor sier jeg det problemet jeg sliter med er at jeg tåler ikke press.
men takk å pris når jeg står i sitvasjoner er jeg senterert,
samtidig som jeg har en god kraft rundt meg,
men ærlighet i vårt sammfund blir ikke så lett verdsatt
når man jobber for det beste for alle parter, hva mer kan et lite medmenneske gjøre

hilsen det perfekte menneske bast

humor er no dritt

GjenopprettetMedlem

Ikke no' å be om unnskyldning for. Jeg er imponert over ærligheten i ditt forrige innlegg. Ærlighet og kjærlighet blir ikke verdsatt, so life's a bitch, men jeg tror at hvis vi som er åpne bare snakker ut om grumset som gjør livet surt, så får man luftet ut og da gjør det ikke så mye om andre ikke henger med. Utluftingen funker likevel, og så får de som vil være innestengte gjøre noe annet. Man kan jo være vennlig og hyggelig mot dem likevel!

Anonymous

Takk helt klart

GjenopprettetMedlem

En man och en kvinna satt på ett kaffe... kvinnan upprepade något om och om igen... hon knackade på hos honom flera gånger med sina ord... men mannen såg bara väldigt irriterad ut ...till slut sade han bara " sluta tjata "...hon sjönk tillbaka, resignerad... det var en vardagssituation som jag sett sedan jag var liten i många sammanhang...men denna gång undrade jag över ordet "tjata"...vad försökte kvinnan egentligen säga... år efter år efter år...på samma sätt ...med samma samma svar från sin man..."tjata inte"

"tjatkärring" och "tjatgubbe" är två vanliga uttryck i svenskan...ett evigt jobbigt och envist par...

när någon säger något som ger mig den "tjatkänslan" så undrar jag genast...vad är det egentligen som personen vill säga...jag ger mig själv ut i mitt inre och undrar var min gnista tog vägen...begreppen och orden bildar olika mönster och former.. som avund... att se och förneka... likgiltighet... längtan... hopp om förvandling...förändring... fantasi...hopplöshet... ensamhet...livslust...livsglöd...livsglädje...jag tänker att något ÄR där...något litet gömmer sig där...jag frågar...

vad menar du när du säger så?...var vill du ta mig? till himmelen eller helvetet eller vill du inget alls...jag nyanserar mitt lyssnaröra...stoppar in alla regnbågens färger i det... försöker att mota ut tjatet som mitt tröga öra hör...bjuda in det smakrika sensuella berikande och vibrerande istället...svaret kommer till slut...som en överraskning ...kanske efter flera år...kanske direkt...mitt tålamod är dåligt... jag vet att mitt enda vapen är att lyssna noga...lyssna mellan tid rymd och evighet...lura mitt tröga öra...lura bort mitt förnuft och min linjära logik en stund...

När någon någon gång säger "sluta tjata" till mig...så frågar jag personen...förvirrat...vad vill jag egentligen?...då börjar allt om...vi är där vi egentligen ville vara...personen undrar och jag undrar...språket får en betydelse...vi undrar över något så outgrundligt ogripbart som människors gemensamma skilda oskiljaktiga världar...kanske kan kaffet smaka gott en stund tänker jag åt "tjatgubben och tjatkärringen"... och helt plötsligt ser jag något annat... jag ser "radha och krishna" i sin eviga kärleksdans pryda varandra i varm lust och med förunderligt strålande färger...det svänger om gubben och gumman...vad mer kan jag begära?...

- Varför skrev jag det här? Jo,jag läste om en längtan och en olust hos AndreasWinsnes och då kom detta upp som en tydlig otydlighet...en förnuftig oförnuftighet...så är det i mitt inre ...alltid...en blandning av allt... både känt och okänt i alla möjliga nyanser former och vibrationer...även när jag försöker anpassa mig...när jag försöker avliva mitt känsloliv och bli lismande falsk...så finns det inre där och vägrar att släppa sitt levande oförutsägbart tokiga grepp...det bara är så...och det känns tryggt att veta

GjenopprettetMedlem

Forstår den mannen ganske godt! Kommunikasjon basert på forventninger og krav om forandring, som ikke er basert på kjærlighet og gi slipp, kan raskt føles innvaderende. Spirituelle mennesker kan gå i den fella, særlig hvis kona plutselig har blitt spirituell i førtiårsalderen og mannen er fornøyd med livet slik det er, med fotball, avisen og en øl. Da er han ikke bra nok for henne, og hun vil forvandle ham, slik at han kan tilfredstille hennes lengsler og være med på hennes reise. Ego! Men ikke alltid... Noen ganger er det vel greit å bombardere partneren sin med the coconuts of awakening. Spørsmålet er om det er gjort med medfølelse.

Noen er extroverte og andre er introverte, og når begge forlanger at den andre part bør forandre seg - "bli mer åpen!" eller "ro deg ned!" - så blir det ikke bra. Compassion er å la folk være seg sjæl, men det er likevel mulig for den som ønsker å snakke åpent ut om hvordan en selv erfarerer disse motsetningene.

Å se flammen i mennesker når de er godt pakket inn er ikke alltid så lett, og man kan føle den eksistensielle trøttheten og medfølgende usikkerheten når to eller flere mennesker går oppe på hverandre og bare prater eller er mutte. Sartre skriver om det i "No exit": http://en.wikipedia.org/wiki/No_Exit Men løsningen er kanskje å først få kontakt med lyset i en selv, for da ser man de andre mye bedre, det er litt som røntgen. (Røntgen er en form for lys, bare med en annen bølgelengde.)

Tror mye sladder og mobbing skyldes kjedsomhet og uro. Avisene er drevet av denne angsten for det kjedelige og bringer derfor nyheter om blant annet galskapen til Britney Spear uten tanke på at det skader. Og min egen utilfredshet blir ganske uviktig sammenligned med en sak som denne:

http://www.aftenposten.no/amagasinet/article2688456.ece

GjenopprettetMedlem

Vi alla bär ett inre...frågan är vad vi gör med det...vi kanske tolkar med det det ...förnekar det ...tillber det... dansar med det...utforskar med det...hatar med det...leker med det...kontaktar med det...isolerar med det..hur vi än ser ut och vad vi än gör...måste vi bära runt på det i alla fall ...vare sig vi vill eller inte...

idag såg jag människor jogga...då tänkte jag att de kanske försökte springa ifrån sitt inre...det såg ut så... någonting i blickarna...en slags desperation...helt plötsligt insåg jag att jag tänkte att vissa människor hade mer "inre" än andra... mina krassa betraktarögon valde ut vem som var värd min uppmärksamhet...vem som troligtvis bar ett stort inre...jag märkte att mitt urval var förknippat med hur människor såg ut, rörde sig,vilken ålder och vilket kön...

snacka om inre rasism...!!!jag bestämde mig snabbt för en ny "sanning"... att alla verkligen har ett inre...icke mätbart...det finns där hos oss alla utan undantag...från heroinist till massmördare...från barn till vuxen...hos den mobbade och hos mobbaren...gammal och ung... kvinna och man...människans sfär...människans dröm...människans mörker

den största frågan kvarstår dock...vad gör vi med det...?hur får det leva...?vårt inre alltså...

förvandlingen skedde i mig...på ett ögonblick...utan förvarning...plötsligt såg jag att hela världen var befolkad med okända "inren" som folk gick och bar på ...värdefulla i min värld...alla utan undantag...jag kände mig väldigt rik och strålande glad... och dagen fick ett ljusare ljus...och solen kändes på mitt skinn... och höstens färger gled in i mina lungor som ljuvliga smekningar...sjamansonen är bra medicin...full av sinnliga tankar... precis så lockande som de skinande ballongerna jag ville ha när jag var liten...så vackra så nära så flygande...

du tände ett inspirationens ljus med dina funderingar AndreasWinsnes... tack