Sjaman.com – Forumarkiv

Kjærlighet er et patetisk ord. Det er så patetisk at det nesten gjør vondt å ta det i sin munn, ødelagt av svisker, romantikk og erklæringer. Kraften trenger et nytt ord, fordi det som kalles compassion overgår krigens villskap. Det er en hammer som treffer rett i brystkassa og slipper ut svart lys. Plutselig står man i et helt annet spill, mens restene av det gamle ligger på bakken.

Når kommer det til å avta? Hvilke handlinger og tanker kommer til å legge seg som lakener og pledd over meg? Bra å skrive det ned mens jeg kan, slik at jeg kan huske tilbake og google det på internett.

Stakkars deg som aldri har kjent kjærlighetens kraft
Lidenskap er en ting, og en bra ting - til tider -
men ingenting kan bygge broer over ødelagte veier og liv, slik som kjærligheten kan..

Men forklar deg litt mer, for litt uklar er du i din tolkning

Jeg beskriver ikke lidenskap, lys er opprinnelig svart, og det finnes mange forskjellige typere hammere. Kjenner man krig er det interessant å møte denne kraften. Dessverre er det mange som snur ryggen til fordi de tror kjærlighet er suppe. Tidenes misforståelse.

Kjærligheten ja... Den kan føre oss opp de de lyseste tinder og de mørkeste daler. Eller er det kjærligheten som gjør det? Eller er det våre tanker om den som gjør det? Å la seg drive med kan være en opplevelse som krever så mye av oss at når vi strander på kanten og ser oss tilbake, er det som om vi ikke forstår hvordan vi klarte det.

Kanskje kan vi kalle kjærligheten for en kraft. Det er jo tydeligvis en kraft og en energi som vi ikke har styring på. Hva er disse følelsene som driver oss av hengslene? Det er for meg en kraftig gave som er både vill og vakker. Umenneskelig hard og umenneskelig vakker. Å balansere på denne kraftens knivegg er rått. Men å sove i dens favn, trygg på at man vokser, er som himmelen.

Å slippe taket i den man føler slik tilhørighet til er kanskje noe av det sterkeste, hardeste man kan gjøre. Slippe Fri fra ønsket om å være ett med den man elsker. Umenneskelig hardt og en hard skole å lære på sjamanens livssti?

Ved de hardeste prøvelser finnes det alltid de vakreste skatter, sjelen foredles når smertene er størst. Hvis man bare tør å se, kjenne på det og godta at i altet er i alle elskende sjeler. Så hvorfor eie en? 

Er denne råskapen en lærevei for å bli en sjel som kan si at de har et snev av universell kjærlighet? Elske uansett hva? 

Part of love is to breath, eat, sleep and communicate.

Love is a word that can never be used enough.

Love to you my fellow shamans.

Et lite tips: hvis man mediterer mye og trener på å gi slipp på alle materielle og spirituelle bindinger, så er sjansen stor for at en utvikler likegyldighet i stedet for sinnsro. Likegyldighet er sinnsroens mørke tvilling, og den er ikke spesielt hyggelig. Å miste alle interesser på den måten kan kalles sjelens mørke natt. Derfor er det viktig å ikke gi slipp på compassion, slik at livskraften opprettholdes i denne prosessen.

Av det som jeg skrev ovenfor kan noen kanskje få inntrykk av at compassion er noe veldig spesielt og esoterisk, og i mange av dens former er den kanskje det, men det som jeg tenker på her er veldig hverdaglig og tilgjengelig for alle. Det lyset som er i hjerteregionen er tilstede på samme måte som nyrer, lever og andre organer. Det er bare å tørke av støvet, så skinner det av seg selv. I alle fall er det slik jeg erfarer det, og antar at andre opplever noe av det samme siden vi ikke er så forskjellig fra hverandre.

Jeg føler heller ikke at dette lyset umidellbart kurerer all uro. Slike følelser er som regn, snø og vind foran en lyskaster. Hvis det blir for heftig, er det bare å rette blikket mot lyset i hjertechakraet. Noen ganger er det svakt, men kraften merkes likevel, og da gjør det ikke noe at resten av følelsene stormer på overflaten. Litt artig å oppleve ro og uro på samme tid. Andre vil kanskje bare se uroen, men innvendig...

"AndreasWinsnes":

... hvis man mediterer mye og trener på å gi slipp på alle materielle og spirituelle bindinger, så er sjansen stor for at en utvikler likegyldighet i stedet for sinnsro.

Akkurat her er jeg 101% enig med deg. Jeg mener å ha sett dette skje i en del "buddhistiske" miljøer ...

Men jeg ville brukt ordet 'risiko', ikke 'sjanse'!

Det er helt pyton og man mister interessen for samfunnet, venner, kroppen, og til og med meditasjon. Sistnevnte gjør det vanskelig å komme videre på den meditative veien. Har slitt med det i vel 2 år og lurt på når jeg skulle finne tilbake til engasjementet. Håper at det ikke bare er et blaff denne gang!

 

"Passopp":

"AndreasWinsnes":

... hvis man mediterer mye og trener på å gi slipp på alle materielle og spirituelle bindinger, så er sjansen stor for at en utvikler likegyldighet i stedet for sinnsro.

Akkurat her er jeg 101% enig med deg. Jeg mener å ha sett dette skje i en del "buddhistiske" miljøer ...

Eg kunne likt å vite meir om denne likegyldigheten av meditasjon. .
Er det så vanskeleg/umuleg å observere/kjenne på uro/kaos uten å måtte meditere på likegyldighet?
Eg trudde me alle stort sett greier det ,uansett?

Når man knytter seg til spirituelle opplevelser, så er det lettere å gi slipp på materielle bindinger, men etterhvert som man mediterer og også lærer seg å gi slipp på åndelige erfaringer som for eksempel endrede bevissthetstilstander innenfor sjamanismen, så oppstår det et tomrom hvor alt virker meningløst fordi man ikke lenger har noe mål å strebe mot. Man befinner seg på ikke-veien, i tomheten, og den kan bli ganske jævlig etterhvert. Tørr og innskrumpa. Det blir livløst. Var på et foredrag med en nonne som hadde tilbrakt 12 år - så vidt jeg husker - i rettrett i Himalaya, og da hun vente tilbake følte hun seg tørr innvendig, flyttet til Italia og kjøpte seg en cd-spiller for å lytte til Mozart.

Å gi slipp kan være spennende i starten, fordi det er en slags handling når man mentalt slenger alt på havet, og man kan nyte friheten som oppstår, men så står man der uten materiell og åndelige forankring - svevende i tomheten - og det er gøy dét inntil man forstår alvoret og innser at det er ingen vei tilbake. Jeg har angret på det og misunt mennesker som er engasjerte og fortsatt rir lidenskapens høye bølger og daler.

Så merker jeg plutselig varmen fra "kjærleiken", som har oppstått i det siste uten at jeg har gjort noe aktivt for det i det hele tatt, ingen selvutviklingskurs eller sjamanmetoder - eneste inititativ fra min side har bare vært å være dønn ærlig, åpne opp og finne tilbake til den personen jeg egentlig alltid har vist at jeg er på bånn, det stedet hvor det ikke er konflikt. Og det var en aha-opplevelse. Svart lys i tomheten. Hardcore-buddhister lærer at man skal gi slipp det også, men en ting av gangen, og så vidt jeg har forstått av buddhismen vil det gå av seg selv, fordi ekte compassion består av å gi slipp.

Det er vel dette som er å vere illuminert?
Å gå frå svevande i lause tomrommet til å åpne opp og kjenne varmen frå den einaste,ekte varmekjelda....kjærleik?
Eg må seie eg unner deg det
Men mellomstadiet,tomrommet,er det verdilaust i seg sjølv?
(eg føler meg liten,for eg spør så masse)

Ha ha! Jeg føler meg ikke mye illuminert og jeg tror ikke andre vil merke så stor forskjell bortsett fra at jeg sikkert er litt vennligere. Men krigeren i meg har gått i oppløsning innvendig, og det er ikke verst med tanke på hva jeg har arbeidet med det siste tiåret. Ganske overrasket selv.

Mystikerne sier at man må gi helt slipp på Gud for at Det skal åpenbare seg uten egoets innvirkning. På toppen av fjellet er ingenting, ingenting og ingenting. Det er en del av prosessen og sånn sett ikke verdiløst, bare kjipt fordi man mister blant annet interessen for naturen. Frans av Assisi som var naturromantiker gikk ned i kjelleren da han ikke lenger fant glede i naturen.

Men jeg vil ikke gi noen inntrykk av at jeg har kommet langt. Er bare i startfasen, som en nybegynner og jeg vet ikke hva som skjer videre. Kanskje jeg faller tilbake til gamle mønstre med likegyldighet igjen, men nå vet jeg i alle fall at det alltid ligger noe under, og det gjør det lettere å være tålmodig.

Kraften er en blanding av et kjærtegn og Big Bang. Liten jeg og, men det gjør ikke no'! 

Det er godt!
Takk for fint svar.

"AndreasWinsnes":


Kraften er en blanding av et kjærtegn og Big Bang. Liten jeg og, men det gjør ikke no'! 

Kjærtegn=befriende berøring.

ailo

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver Andreas og har stått i mye av det samme. Gradvis (forhåpentligvis) finner jeg veien tilbake.

Kan det være at kunsten i å gi slipp etterhvert kan snu litt slik at vi igjen kan begynne å ta imot....men på en ny måte? Som i å ta i mot på innpust og å igjen slippe på utpusten....enkelt sagt? Å ta i mot må vi jo for å leve, men vi trenger ikke å niholde på noe av den grunn....men kan slippe og dele det enkelt videre. Det ene kan ikke eksistere uten det andre.

Kanskje banalt men......

Banalt er digg! Det er jo banalt å si at vann er forfriskende, men det er forfriskende likevel. Det er når vi tenker at slike merkelapper oppstår. Lyset ser ingen slik forskjell, men lar alt være.

Jeg tror veien ditt er å bare være bånn ærlig uten å tenke på andres meninger. Hvis man har en flott personlighet, kanskje etter å ha drevet med mye selvutvikling eller fordi det er medfødt, så vil slik ærlighet avdekke en imponerende bolig. I mitt tilfelle dreier det seg om et kråkeslott med sprekker i tak, vegger og gulv, med skjelletter i skapet og morkne planker her og der, men der hvor det er sprekker kan lys slippe inn. Noen bor i telt og føler seg kanskje som oversette grå mus. Da har de et veldig bra utgangspunkt for å realisere opplysning, fordi det er bare å åpne opp og la alt lyset slippe inn. Men mange har blitt fortalt av andre at det er stusselig å bo i telt, så i stedet for å gå ut og stå i lysningen forsøker de å bygge et stort hus slik de ser andre har. Hvis dette ikke går, oppstår sinne og frustrasjon, som kan sette seg godt fast i underbevisstheten, og til slutt glemmer man lyset.

Men kraften er der likevel. Det har ikke noe å si hva slags bolig man har eller hva slags bil en kjører. En gang var det en rik man som installerte en Porsche-motor i en Lada eller noe sånt, og han syntes det var morsomt å kjøre fra andre sportsbiler han møtte på veien. Jeg kjører rundt i en skranglekasse, men den er drevet av samme kraft som finnes i de mest strøkne glis  Same light, new wrapping. Men ofte er vi så tette i hue at vi bare ser innpakningen og ikke motoren.

Kanskje det var derfor Gud svarte følgende da Paulus ba ham fikse hans personlige problemer: min nåde er nok for deg. Men ser man kraften bak overflatene kan man også unne folk å skinne som stjerner, om det så er Jan Thomas eller en verdensberømt meditasjonsmester. Man kan også skinne selv uten å skamme seg over det.

Det spirituelle egoet oppstår som regel fordi vi sammenligner oss med andre spirituelle mennesker. Jeg kan føle meg utilstrekkelig når jeg hører om Gandhi eller Krishnamurti. Men når det gjelder det vesentlige, det som virkelig teller, så er det ingen forskjell på oss mennesker. Lyset er i alt og alle, og følgelig er det ingen grunn til å sammenligne overflatiske forskjeller.   

Når man går på barneskolen er det en stor forskjell mellom førsteklassinger og de som går i sjette klasse. Men for de voksne er alle sammen bare barn på samme skole. Lyset har skapt universet, galakser og svarte hull, og fra et slikt perspektiv er landsbyidioten og den opplyste mester fortsatt ”bare” mennesker på en liten planet, at de er på forskjellige utviklingstrinn spiller overhode ingen rolle. Gud lar solen skinne på både de gode og de onde. 

Sinnsklarhet sammenlignes gjerne med en stor dal som har rom for alt fra uvær og rovfugler til solskinn og dådyr. Compassion er som et fyrlys på havet, som skinnner gjennom tåke, regn, kulde og vind. Uansett hvor mye møkk man har i lasten kan man orientere seg etter dette lyset.

Lyset er ikke fisefint, og det har ikke aversjon mot egoisme tydeligvis siden det lar snart syv milliarder av oss ødelegge vårt eget livsgrunnlag. Det skinner side om side med hat, uvilje, sjalusi og alle andre mørke energier. Så man trenger ikke å være opplyst for å se det. Med litt oppmerksomhet kan det merkes i halvsøvne, og det er jeg glad for, fordi i mitt tilfelle er det fortsatt et godt stykke frem til oppvåkning. 

Dette er bare noen tanker om det som ligger hinsides tankene og kanskje andre tenker annerledes 

There's a crack in everything, that's how the light gets in" - Cohen

Jeg vet ikke jeg om det er lyset som er "svaret på alt". Lyset er bare en side av saken. I mørket ser vi egentlig ikke, men kanskje kan en være tilstede i det allikevel? Og kanskje kan det bli et slags avklart mørke, et som ikke innholder det vi ikke vil være ved? Bare tomt og mørkt og med alle potensialer tvert tilstede. Og om ikke lyset akkurat er fisefint så kan det kanskje være mer eller mindre et klart balansert lys....der det speiler seg i mørket.....alt ettersom hvor avklart det igjen er. Jeg opplever at lys kan brukes påtrengende og uten forankret klokskap. Akkurat som mørket også kan volde skade/ubalanser.

Hva som er opplysthet kan da kanskje være hvordan disse to danser sammen i gjensidighet, hvordan de finner sitt balansepunkt.

Jeg tror ikke en som er opplyst vet alt.....men den vet, gjennom å være akkurat det du skriver, dønn ærlig om hvem den er....hva som trengs i øyeblikket.

En slik Porschemotor i min 50 Hk/1liters Lupo kunne jeg forresten tenkt meg

Med lyset tenker jeg på compassion. Ekte compassion merker intutivt når det er på tide å justere lysstyrken i møte med skam og sårhet. Stearinlys eller flombelysning. Men overdreven hjelpetrang er drevet av egoet og kan ødelegge denne balansen. Jeg tror at compassion er svaret på alt i tilværelsen, men at man må til slutt gi slipp på lyset for å realisere nirvana.

What is your definition of nirvana?

Since Im no longer a hindu I dont believe in nirvana anymore.

Peace to you.

As you know, nirvana can't be defined, but one can point toward it. It is beyond all dualities, beyond death and life, beyond hate and compassion, beyond words, beyond the beyond. That's according to Theravada buddhism. Such nirvana is completely realised when the body of an awakened person dies, and then he or she will never return to samsara, the cycle of death and rebirth in one of the countless universes that existence can offer.

Tibetan buddhists, however, often define nirvana as emptiness filled with pure awareness. Mahayana buddhists talk about empty emptiness, a double emptiness, and they do this to prevent people from believing that emptiness is something.

I don't know what is true, since I have only read about it and not experienced anything but relative emptiness filled with relative pure awareness. The later was cool.

I use the word enlighted not be thought of as a hindu who believes in the cast system and in reincarnation.

Just my thoughts.

Peace to you on your path.