Automatskrift - andre som har erfaring med dette?

Anonymous

Jeg vet ikke i hvilken kategori opplevelser med automat-skrift, kommer inn, men jeg setter den nå her.

”Personen” som sendte meg tekster gjennom 5 år, virket rett gammelmodig, og tekstene kom først på norsk, men slo senere like gjerne over på engelsk. Ofte kom det vet at jeg hadde et problem som jeg ville ha belyst. Dette formulerte jeg oppe i hodet i en muntlig form, og så kom svarene i en slags transelignende tilstand. Jeg kan ikke lese samtidig som jeg skriver. Det hvor sammenhengen kan synes litt brutt – har jeg da stilt noen spørsmål, og i de fleste tilfellene husket ikke hva jeg hadde formulert, så jeg har ikke kunnet putte de inn i teksten etterpå. Der hvor ikke alt har blitt helt språklig ”korrekt”, skyldes at jeg som mottaker ikke mestret språket godt nok, eller at det gikk for fort fordi hjernen og hånden ikke helt kommuniserte like kjapt med hverandre. Skrivingen foregikk i meget høyt tempo.

Denne lille historien jeg har jeg nå endelig fått mot til å dele med andre enn familie og venner.

Mottatt gjennom automatskrift 27.9.1992. Uredigert slik det kom til meg:

”Dagens tekst er: gjør mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.

Det er noe av det vanskeligste vi har å leve etter fordi vi gang på gang opplever at menneskene gjør det stikk motsatte og man blir hele tiden skuffet. Man gjør så godt man kan, men får et slag eller spark igjen. Selvfølgelig kan man være selektiv og bare gjøre noe godt mot noen få – men da gjør du det i egen vinning, for at du vet at du får noe godt igjen. Hvis ikke noen tok all verden med i sine tanker og bønner, hvem skulle da gjøre det for dem? Det er i forbønn man kan vinne mange mennesker.

Du vil lønn for ditt strev og verden vil åpne seg for deg på en slik måte som selv ikke du kunne ha tenkt deg. Du har gjort plikten din der du er – og vel så det. Så nå borger det til for noe nytt som jeg kan bruke deg til.

Der er tålmodighet som er den største prøve alt annet kan vi leve med. Vi at du alltid er hos meg, og at jeg følger deg på din sti. Du behøver bare si mitt navn, så er jeg der i ditt indre og kan lede deg. Det er mange filosofiske emner som vi kan ta opp. F.eks. hvorfor er vi her, hvilken vei vi skal gå etc. Men at gude-menneske kom hit ned og til akkurat denne planeten – er vanskelig å fatte. Hvorfor ble jorden valgt? Hva var det her som lå slik til rette at menneskene skulle ha dette som hjem, og at det til tider skulle være gudenes hjem?
Ingen andre vesener har hatt spiren til kjærlighet i seg som mennesket, og kunne utyde det til så mange, som mennesket. Men ingen vesen eller dyr har på en slik katastrofal måte nesten utryddet kjærligheten. Det er ufatterlig at intelligente vesener kan gjøre en slik ødeleggelse mot sin jord og sin fellow-man. Hvem har så sådd spiren til ondskap? Det må da ha vært noen engang som startet det hele, og ikke bare at vi skulle lære alle sider av mennesket? Det må da være noen som har visst om dette? Hvem lærte oss?.........

I tidenes morgen la den store skaper alle bitene i sin mosaikk ned på jorden. Han visste fra sin urkraft at godt og vont måtte eksistere for å skape balanse. I utgangspunktet skinte mosaikken i all verden farger og sammensetninger. Men så begynte støvet å legge seg. Herren var på oppdrag og kunne ikke se til at bildet ble holdt rent. Til slutt syntes det bare noen få farger igjen: Hvitt, gult, sort og rødt. Alle var de primærfarger som lå rundt omkring i det store bildet, men av en eller annen grunn hadde de ikke blitt så tildekket som alle de andre nyansene. Men fordi de ikke så de andre, trodde de at de var de eneste i bildet, og at de skinte klarere enn noen andre, og at herren hadde tilgodesett dem fram for noen andre, siden solen fremdeles skinte gjennom dere mosaikkbit.

Til slutt ble verden så mørk at noen bestemte seg for å gjøre rent for å slippe lyset inn. Sakte, men sikkert tok Herrens tjenere fatt på jobben og avdekket bit for bit i mosaikken. Problemet var at da primærfargene oppdaget at der var andre til – så trodde de at de hadde førsteretten til å være i Herrens bilde fordi de alltid hadde vært der, og så startet de en utfrysningsmetode som var så kald, at mange av de fine glass-bitene brast i stykker, og mosaikkbildet viste tydelig tegn på forvitrning.

Flere og flere glassbiter sprakk, og det hjalp ikke hva herrens tjenere forsøkte å lime de sammen. Limet var ikke godt nok og de fine nyslipte bitene falt ut i den store intet. Fortvilet kastet en av Herrens tjenere på vindens hest og dro i søken etter Den Allmektige . Hele verdensbildet stod i fare for å bli ødelagt innen kort tid, og bare HAN kunne nå snakke bitene til rette. Herren ble en smule vred da han fikk se hvordan det sto til med hans livsverk, og vurderte om han skulle ødelegge det hele med et eneste slag, og så legge ett nytt.

Men Herrens tjenere ba så tynt om å få beholde det gamle som de hadde pusset og stelt så lenge, og som de hadde så kjært. Herren hørte deres bønn og kom tilbake for å rette opp og tette alle de store hullene. Glassene ble limt sammen med lysets lim, og der de store hullene hadde vært, ble der satt sotet glass slik at man for alltid skulle bli minnet om den tiden da de maktsyke bitene holdt på å ødelegge den vakre verden.

Nå ble hver enkelt bit tvunget til å sende ut egne tjenere til å pusse sine egne biter slik at de hele tiden skinner og ikke står i fare for å bli erstattet med sotete biter igjen slik at hele verdensbildet igjen står i fare for å bli mørkt. ”