Sitter og tenker litt på dette med fri vilje.
Hvordan vi blir påvirket av andre og også hvordan andre påvirkes av oss.
Hvor viktig det er å være bevisst de valgene man tar og vite at det er beslutninger man tar på bakgrunn av at det føles riktig for en selv.
Samt å sette grenser på hva man tillater både av seg selv og andre.
Hvor viktig det er at man tømmer av seg fasaden...og hva andre vil tro om meg hvis jeg ikke følger de forventningene de ønsker å veve inn i min livsvev.
Men også hvor viktig det er å ha med seg hjertet i disse valgene slik at man alltid jobber ut i fra hva som vil være til det beste for alle og at man skal unngå å dømme de som tar et feil valg.
Og når man da virkelig føler at man har kommet på gli så kan hele virkeligheten snu seg rundt og man står igjen som et stort spørsmålstegn.
Og så kan det virke som at man må vise at de grensene eller valgene man har tatt virkelig er hva man ønsker.
Så gjør man dette noen millioner ganger...møter sine gjentagelser, avdekker sine følelser og oppdager nye sannheter.. Valg blir omsnudd og grenser forandret. Noen gjenstår...
Nye forandringsbølger.
Og plutselig en dag så står man der og tenker hmmmm forandringene...de påvirker ikke meg lenger.
Jeg beholder de samme grensene, står for de samme valgene, følger den samme veien.
Og man tørr å gi slipp, la forandringene komme mens man står der i tillitt til at alt vil forme seg på den rette måten.
Man er ikke lenger skyggeredd fordi man takler skyggene når de kommer.
Man står i øyeblikket og venter ikke lenger på hva som skal skje, men heller hva som skjer akkurat nå.
Man føler.
Man lytter.
Gir og tar imot.
Man takker.
Og man gir slipp når tiden er inne for det.
Fordi man i seg selv vet at det som kommer, kommer for en grunn når tiden er inne for det, og når tiden er ute står man igjen med så utrolig mye fordi man nettopp var så heldig å være tilstede i seg selv mens øyeblikket var der.
Men innimellom kommer også tvilen snikende, heldigvis sjeldnere og sjeldnere.
Og man vet at man ville ikke gått tilbake på den veien man har begynt på, for den virkeligheten som dengang var eksisterer ikke lenger.
Og så rister man av seg teppet, reiser seg og møter verden påny med undring i blikket.
Healing og klarsynthet vektlegges ofte, og er interessant, men...ville ikke det beste vært
om man greide å "bli èn person", bli ett med seg selv
Fått permanent forstummet den kommentatorstemmen, for/mot, dualistsinnet
Det å være "uenig" med seg selv - det er jo sannlig helt idiotisk.
Men hvem opplever ikke dette, og ofte daglig?
(
)Dette kan være en ingrediens i en kvalifisert oppskrift, såvidt jeg skjønner.
Into the Wild
http://sjaman.com/index.php?option=com_smf&Itemid=112&?topic=10529.msg97711;topicseen#new