Sjaman.com – Forumarkiv

Hei! For en flott web-side! Og hvilken gjeng med så mye kunnskap og innsikt!
Dette er mitt første innlegg her, og ikke lite alvorlig, men håper på reaksjoner.
Fikk utskrevet Seroxat av legen for smerter / fibromyalgi. Noen ganger glemte jeg å ta medisinen, og jeg kom i en euforisk, hemningsfri, og svært behagelig sinnsstemning.
Reiste bort fra hjemmet, og glemte medisinen. Da den ikke hjalp noe særlig for smertene, kunne jeg jo like gjerne kutte den ut. Kort fortalt ble jeg da drevet inn i en psykose, uten at jeg selv skjønte det! Jeg havnet inn i en rekke traumatiske hendelser,  ble innlagt og tvangsmedisinert. Hendelsene gjorde at jeg kom ennå dyrere inn i psykosen. Havnet deretter inn i en dyp depresjon. Hadde aldri visst hva en depresjon var. De få ganger jeg ba om en samtale, fikk jeg bare tilbydt en sobril! Da jeg var nærmest til å avslutte all lidelse, ble jeg skrevet ut! Nå to år etter, er jeg bedre, men orkesløsheten sitter i. Jeg har et kunstnerisk yrke, men er ennå ikke i stand til å ta det opp. Kreativiteten og gleden er borte. Har blitt oppfordret til å anlegge sak, men har ikke styrken ennå. Noen som har kommentarer til dette, og som kanskje vil råde meg ?
Vennlig hilsen Sjelevenn

Hei!
jeg er ganske ny på denne siden selv, og jeg synes det er veldig hyggelig at du har kommet hit. jeg har ikke selv erfaring med seroxat, men jeg har venner som kan fortelle noe av det samme som det du forteller. Det finnes faktisk et eget nettsted for mennesker som har skader etter bruk av dette preparatet, det er flere der som både søker erstatning og som vil gå til sak. Jeg er som deg kunstner, og jeg er også kunstterapeut. Det finnes metoder som kan brukes for å bygge opp kreativiteten igjen. Jeg ønsker deg alt godt og lykke til!
hilsen Siv.

adressen til nettstedet er: motkur.no

Hei Siv! Og tusen takk for svar og kjempebra tips! Jeg har vært inne på motkur.no, og er allerede igang med å kontakte flere som har blitt skadet av disse "lykkepiller"!  Jeg hadde heller ikke et psykisk betinget problem i utgangspunktet...
Men å gå til sak mot legemiddelindustrien virker håpløst,  de har jo legene i ryggen! 
Hvilke metoder sikter du til?

Er åpen for andre innspill også.

Vennlig hilsen Sjelevenn.

Hei.
jeg tenker på måter som brukes i kunstterapi, hvor du maler eller gjør andre ting, ikke for å lage bilder eller kunst, men for å komme i kontakt med kreative energier så du kan styrke dem. Det er ofte at det kreative blir begrenset eller ødelagt i feks skole eller på andre måter allerede når vi er barn, og da kan vi få kontakt igjen ved å gå inn i en prosess, hvor bildene eller det vi lager ikke skal være et resultat,et produkt, men brukes som utviklingsmuligheter. Det er litt vanskelig å forklare hva jeg mener i en kort tekst som her og til en person jeg aldri har snakket med, men det en del litteratur om dette,og kanskje det er noen kunstterapeuter i nærheten av der du bor?
Jeg har selv vært deprimert, og jeg tror at depresjon er at vi legger lokk på følelser, det kan være følelser vi ikke orker ha kontakt med fordi det er smertefullt, eller det kan være sinne i feks en overgripersituasjon, hvor vi ikke er i stand til å ta det ut, uten at det slår tilbake på oss selv. Jeg tror at kunst og kreativitet er den beste måten å jobbe seg ut av depresjoner på, for da har vi verktøy og handlingsmuligheter, vi er ikke avhengig av kun samtalen som "vanlig" psykoterapi tilbyr.Det ene utelukker jo ikke heller det andre.
Siv.

Jeg synes det er viktig å vite fra hvilken synsvinkel du ser på livet ditt. Du kan se på problemer som utfordring og da får du muligheter å gjøre noe kreativt og dermed skapes det noe nytt i livet ditt. Du kan også se på det hele som skader som må repareres og da forblir du i ditt gamle liv med mangel, kropp- og sjelesmerter. Du kan velge veien.
Hilsen
Gåååja

Takk for innspillet, Gåååja!

Foretrekker å se problemer som utfordring, men utfordringene ble litt for ekstreme....
Kom gjerne med konkrete tips om hvordan jeg kan bruke det konstruktivt.

Det positive er at jeg har lyst til å satse på noe alternativt til psykiatrien..

Har gjort litt søk om emnet....
Og drøyt 50 personer har til nå søkt om erstattning i Norge, for grove bivirkninger av "lykkepillen", bivirkninger som produsenten ikke vil rapportere! Og alle har fått avslag! Unntatt en, han døde...
Det er jo håpløst at en må dø av bivirkningene, før man får erstattning.
( Hørtes ut som en spøk, men det var ikke ment sånn, hø...)

Hilsen Sjelevenn.

Du vet: jeg er psykiater på den hverdagslige planen. Og i denne verdenen finnes det sykdom, skader, lykkepiller og (av og til dødsfarlige) bivirkninger. Denne verden grunnes på forskell og dom: Jeg må skille det gode fra det onde, så velge det gode og unngå det onde. Og så mister jeg oversikt og kontroll over det onde dersom det ”forsvinner” etter å ha valgt.
På den planen vi diskuterer her i forumet forsøker jeg å se framsiden og baksiden samtidig. Og da forsvinner skader, sykdom, galskap på den forstånd vi snakker i hverdagslivet om.
I yrket mitt må jeg bygge en bru mellom begge synsvinkler. Jeg ville gjerne tilby konkrete foreslag men de finnes ikke i alminnelig form. Da måtte vi sitte sammen. Da er diskusjon i et forum ikke nok.

Hilsen
Gåååja

heisann sjelevenn

har du sjekket ut me-foreningen? ( www.me-forening.no)
hvis du føler deg utslitt fremdeles kan det være at du kan puttes i denne kategorien også

ellers så har jeg sett terorier om at de symptomene legene kaller for fibromyalgi eller me og så videre, med smerter i ledd og utmattethet og så videre er
rekoding av dna hos sensitive mennesker som et forvarsel på hva som venter oss rundt år 2012 og framover, og den frekvensendringen vår virkelighet står ovenfor

men det vet du sikkert allerede, hvis du spør ditt indre selv ?

Velger å dele noe fra mitt, min families og da spesielt min fantastiske mors liv.
Håper DU har noe å hente her.

Og for å ha det sagt dette er IKKE ment som reklame!
Det finnes mange veier å gå, Dette er bare en av dem..

Min mor kom inn under diagnosen fibromyalgi m smerter + div. annet etter å i mange år/altid ha levd et selvdestruktivt, gjennom å være selvutslettende, liv. 
Hun ble etter å ha fått meg plaget med bekkenløsning og de plager dette medfører.

Hun har altid latt seg tråkke på og bare svelget.
Hun hadde kjørt seg fast i den tankerekken at hun ikke fortjente bedre!!
Skal ikke gå nærmere inn på dette da det bakenforliggende er av underordnet betydning.

Hun og min far har nå vært separert i tre år -av nevnte årsaker mm. ......

Da hun flyttet ut hadde hun ingen identitet, visste ikke hvem hun var etter så lenge å ha levd i svik mot selv mens hun prøvde å være alle andres "flinke hjelper"!

Jeg var ofte mer enn frustrert av det hun bet i seg gjennom min oppvekst, tenkte så ofte "mamma, ser du ikke?" -spurte så ofte "mamma skjønner du ikke?" "mamma hvorfor sier du ikke ifra?"..

Det var en skygge av seg selv den damen jeg hjalp til med å flytte ut fra mitt barndomshjem.
I flere år hadde hun spurt meg om råd..
Bedt meg se i kortene..
Diskutert hverdagen og min fars sykdom med meg.
"Vent" -"for veien er viktig, det er nå du lærer.."
svarte jeg..
over år.

Helt til den ettermiddagen da min avdøde mors mor viste seg for meg, hun sto som altid i sine blomstrede klær i innkjørselen til min mors nylig fraflyttede barndomshjem. Hun smilt og vinket : "Kom, kom"
Så hjalp jeg mamma med å flytte dit noen få dager senere..
Etterpå dro jeg hjem til min kjære far -og plukket opp restene av ham.

Men aldri om jeg hadde kunnet stå sterk i en slik situasjon uten å ha mine kjære avdøde ved min side!!

Men min mor måtte bygges opp igjen, finne seg selv!!
Jeg sa, "mamma, du skal gå på Silvakurs, vet det er riktig for deg, jeg bare vet..
Men hun følte STOR motstand, bare navnet, Silva.. æsj!!
Jeg sa,
"Mamma du skal få et tegn om at det er riktig for deg..".
Noen få uker før kurset fikk mamma opplyst hva hun ville få igjen på skatten, 3900,- nøyaktig det beløp som kurset koster.
Så hva annet kunne min meeeget skeptiske mor gjøre enn å ta kurset.

Hun som ALDRI, ALDRI trodde hun kunne gjøre noe for seg selv,
hun har funnet tilbake til den damen hun var ment å bli!
Det er to år siden nå og hun vokser for hver dag som går!
Hun våger omsider å stå i SIN kraft!

Jeg har altid vært glad i min mor, men nå..
jeg er utrolig stolt av den damen hun har blitt.
Nå ser jeg hvem hun er, hun ER og hun tør VÆRE!

Men det må sies at intet er gratis her i verden og man har som regel stor motstand mot å ta egne oppgjør.. erkjenne.. og TØRRE å bli bedre.

Min mor bruker sitt nye verktøy, aktivt, HVER dag.
Det er ingen hvilepute, men hun kjemper nå på lag med helsen,
psykisk med å skape om sin (fysiske) virkelighet
og fysisk ved å gå lange turer og være i aktivitet.

Det fine med Silvametoden er at den er blottet for flaggermusvinger og undervisning i fullmåne.
Den er rent teknisk, 100% basic (om man klarer å "viske bort" kursholders ego..! og jeg skal stoppe der før for mye av min irritasjon skinner igjennom..)

Silvametoden er IKKE alt - men bedre utgangspunkt for å jobbe med seg selv tror jeg ikke finnes.

Jeg hadde mye latent med en del såkalt "medfødte evner"
Var som jeg hadde det meste av "alfabetet" -silva lærte meg på et vis å sette dette sammen til "mine første ord".
Men det er MIN lille historie -og den er heeelt annerledes

Anyway..
Med silva som ballast vandrer ihvertfall jeg videre mitt livs søken.

takk for at du deler av ditt hjerte, bjørnebror - det var en gripende historie som virket kjent. heldigvis med et positivt utfall.

er nok mange kvinner i den generasjonen som faller i en lignende "rolle", det er så trist å se.

alt godt! 

Eeh.. Takk Torstein.
Dette var vel ikke noe spes sterk historie sett i forh. til mange av de skjebner man møter her inne... men som du sier, de gamle kjønnsrollene var ikke altid så sunne.

Men det jeg prøver å fortelle om er viktig i alles liv..
Nemlig:
bare ved å erkjenne hva som er "uholdbart" kan man forandre livet sitt,
men man må ofte være villig til å jobbe en del for det,
og at det er aldri for sent.

Takk for svaret, Bierrna!

Puuuh....  Din mor og jeg har visst en hel del felles... Ja, det var som å lese om meg selv...
Mer enn det tør jeg ikke skrive om her inne..... Men jeg skal virkelig vurdere Silva.... Tusen takk...
Det var nesten som du visste......

Flott!! Ditt svar gjorde meg glad!
Du ER på vei, ikke gi Deg om den iblant kan være humpete

Ikke min mening å trå Deg på tærne om Du følte det slik..
Det er mulig å sende pm, dvs personlige meldinger her inne, så om det skulle være noe du tror jeg eller noen andre her inne kan svare på så kan Du spørre på den måten

Ta vare på ALLE, alle minner om Dine Seiere og gjem dem i hjertet Ditt!
Dvs. Husk det Positive og hent det fram om neste skritt videre i Livet føles vanskelig.

Slutt fred med negative minner, se dem for Deg som gamle venner,
takk dem for den visdom de gav på Din vei, så tar Du farvel.
Se dem for Deg som personer Du forlater, en etter en.. mens Du går videre med større kunnskap enn så mange andre.

Min mor hilser:)

(Glemte å nevne at hun for ca 1mnd siden klarte å slutte med sovetabletter, Apodorm -tidligere var det Rohypnol, etter mer enn 30års bruk....)

Husk at selv den lengste reise begynner med det første skritt

Ønsker Deg Mange Seiere og Alt Godt!

Må si det er godt å lese hvor mange som deler erfaringer og kunnskaper her på forumet! Jeg har ikke selv tatt seroxat, men jeg har lest om at det er en del negative bivirkninger med det. Ettersom jeg forstår så skal det som kalles for "lykkepiller" bidra til å redusere aktiviteten i området av hjernen hvor følelsene oppstår. Har en da mye negative følelser, så skal da "lykkepiller" minske disse. Jeg tror ikke det er gunstig å tro at en er blitt skadet av "lykkepiller". Slike tanker kan frembringe flere følelser som oppleves dårlige. Jeg er ganske sikker på at kroppen klarer å ordne opp selv i sin kjemiske sammensetning. Hvis en tenker at en er skadet, eller syk så kan det om det ikke er slik, bli slik. Min erfaring er at tankene påvirker de følelsene jeg fyller meg med. Når jeg da tenker en del negative tanker, så føler jeg på meg at jeg blir nedstemt. Da vet jeg at jeg må bryte disse negative tankene, for å føle meg bedre. Jeg tror at følelsene våre er med på å skape mye av det vi opplever. Det kan være en god teknikk og akseptere de negative følelsene en har, og prøve å forstå årsakene til de. Dette kan forløse det negative. Da vi var som små barn var gleden naturlig i oss. Denne gleden kan vi oppøve i oss. Sjamanteknikker er nyttige for meg. Det å søke stillhet, å lytte inn i seg selv, redusere tankenes aktivitet, visualisere noe positivt, eller knytte seg til helheten. Alle opplever tunge stunder, men dette gjør oss sterkere, og vi kan dele erfaringer.

Bruk naturen,oppsøk den og la naturåndene helbrede kroppen.
Lett for meg å si som ikke er pille-skadet,men jeg brukte amfetamin i mange år,og måtte bruke lange tider i naturen for å få tilbake kraft og lyst.
Der ute i villmarka kom det til meg at det bare er jeg som kan kjenne meg,og at man blir som besatt av andre menneskers ideer om rett og galt,rett og slett bombardert av vill-ledende info.
Folk kjenner knapt seg selv,hvordan skal de kunne kjenne andre?,og komme med gode råd??

Takker teleterkji for hans åpenhet om sine erfaringer...
       
-og for å sette ting i rett fokus.

Enhver må finne sin vei og sine sannheter,
det er det som er resultatet av den lange rekken med valg som livet består av,
det er det som er å leve.

Min sannhet kan aldri helt bli din din sannhet..

Men om jeg har gått de samme motbakkene før deg.. de blir kansje mer verdt å ha gått om erfaringene jeg gjorde der kan gjøre din vei lettere å gå.

Vi er alle hverandres veivisere, men veien, den må man gå selv..