Kjærlighetens største fiende er ikke hat, men frykt.
Jeg vil at du skal forestille deg at du bor på en planet der alle lider av en hudsykdom. I to eller tre tusen år har folk lidd av denne samme sykdommen. Hele kroppen deres er dekket av infiserte sår, og de sårene gjør virkelig vondt når man tar på dem. Folk tror selvfølgelig at det er slik huden normalt skal være. Selv legebøkene beskriver denne sykdommen som en normal tilstand. Når folk blir født er huden deres frisk, men rundt tre- eller fireårsalderen begynner de første sårene å dukke opp. Innen folk er blitt tenåringer er hele kroppen dekket av sår.
Kan du forestille deg hvordan disse menneskene vil behandle hverandre? For å forholde seg til hverandre må de beskytte sårene sine. De rører knapt ved hverandres hud, for det gjør for vondt. Er du så uheldig å røre ved noens hud, er det så smertefullt at hun straks blir sint og berører din hud bare for å ta igjen. Instinktet til å elske er likevel så sterkt at du betaler en høy pris for å ha forhold til andre.
Forestill deg at det skjer et mirakel en dag. Du våkner, og huden din er fullstendig helbredet. Du har ingen sår lenger, og det gjør ikke vondt hvis noen tar på deg. Det føles vidunderlig å ha en frisk hud som du kan ta på, for huden er laget for sanseopplevelser. Kan du forestille deg at du har frisk hud i en verden der alle har en hudsykdom? Du kan ikke ta på andre fordi det gjør vondt for dem, og ingen tar på deg fordi de regner med at det vil gjøre vondt for deg.
Kan du forestille deg dette, kan du kanskje forstå at hvis noen kom fra en annen planet for å besøke oss ville de oppleve det samme med oss mennesker. Men det er ikke huden vår som er full av sår. Det gjesten ville oppdage er at menneskesinnet lider av en sykdom som kalles frykt. På samme måte som vi her har beskrevet at huden er infisert, er den emosjonelle kroppen full av sår. Disse sårene er infisert med følelsesmessig gift. Denne fryktbaserte sykdommen viser seg som sinne, hat, tristhet, misunnelse og hykleri. Følgene av denne sykdommen er alle emosjonene som får menneskene til å lide.
Alle mennesker lider av samme sinnssykdommen. Vi kan til og med si at denne verden er et sinnssykehus. Men denne sinnssykdommen har eksistert i verden i tusenvis av år. I bøker om medisin, psykiatri og psykologi beskrives sykdommen som normal. Den betraktes som normal, men jeg kan forsikre deg om at den _ikke_ er normal.
Når frykten blir for sterk begynner det rasjonelle sinnet å svikte og kan ikke lenger takle alle sårene og all giften. I psykologibøkene kaller vi dette sinnssykdom. Vi kaller det schizofreni, forfølgelsesvanvidd og psykose, men disse sykdommene oppstår når det rasjonelle sinnet er så skremt og sårene så smertefulle at det er bedre å bryte kontakten med omverdenen.
Menneskene lever i evig frykt for å bli såret, og dette skaper dramatikk hvor enn vi går. Folk forholder seg til hverandre på en så følelsesmessig smertefull måte at vi blir sinte, sjalu, misunnelige, og triste uten noen åpenbar grunn. Selv det å si “jeg er glad i deg” kan være skremmende. Men selv om det er smertefullt og skremmende å forholde seg følelsesmessig til hverandre, fortsetter vi å gå inn i forhold, vi gifter oss, og vi får barn.
For å beskytte de følelsesmessige sårene skaper menneskene noe svært sinnrikt i sinnet sitt; et velutviklet system av fornektelse. I denne fornektelsen blir vi de fullkomne løgnere. Vi lyver så fullkomment at vi lyver for oss selv, og vi til og med tror på våre egne løgner. Vi legger ikke merke til at vi lyver, og av og til når vi til og med vet at vi lyver, rettferdiggjør vi løgnen og unnskylder løgnen for å beskytte oss mot smerten fra sårene.
Fornektelsen er som en tåkevegg foran øynene våre som gjør oss blinde for sannheten. Vi bærer en sosial maske fordi det er for smertefullt å se oss selv, eller la andre se oss som vi virkelig er. Fornektelsen lar oss late som alle tror det vi ønsker at de skal tro om oss. Vi setter opp disse barrierene som beskyttelse for å holde andre unna. Men barrierene holder oss også innestengt og begrenser friheten vår. Mennesker dekker seg og beskytter seg. Når noen sier “Du trykker på knappene mine” er det ikke helt sant. Det som er sant er at du berører sår i sinnet hennes, og hun reagerer fordi det gjør vondt.
Når du er klar over at alle rundt deg har følelsesmessige sår med følelsesmessig gift i seg, kan du lett forstå forholdet mellom mennesker i det toltekerne kaller “drømmen om helvetet”. Slik toltekerne ser det er alt vi tror om oss selv, og alt vi vet om verden, en drøm. Ser du på alle religiøse beskrivelser av helvetet, er det det samme som menneskenes samfunn, den måten vi drømmer på. Helvetet er et sted med lidelse, et sted med frykt, et sted med krig og vold, et sted med fordømmelse og null rettferdighet, et sted med avstraffelse som aldri tar slutt. Mennesker står mot mennesker i en jungel av byttedyr - mennesker preget av fordømmelse, preget av skyldfølelse, preget av følelsesmessig gift - misunnelse, sinne, hat, tristhet og lidelse. Vi skaper alle disse små demonene i sinnet vårt fordi vi har lært å drømme helvetet inn i vårt eget liv.
Vi lager hver vår personlige drøm, men menneskene før oss skapte en stor ytre drøm, samfunnets drøm. Den ytre drømmen, eller planetens drøm, er den kollektive drømmen til milliarder av drømmere. Den store drømmen omfatter alle samfunnets regler, lover, religioner, ulike kulturer og væremåter. All den informasjonen som ligger lagret i sinnet vårt, er som tusen stemmer som snakker til oss samtidig. Toltekerne kaller dette mitote.
Egentlig er vi ren kjærlighet. Vi er _livet_. Det egentlige vi har ingenting med drømmen å gjøre, men mitoten hindrer oss i å se hva vi virkelig er. Når du betrakter drømmen fra dette perspektivet og hvis du er bevisst på hva du virkelig er, ser du hvor tåpelig menneskene oppfører seg, og da blir det underholdende. Det som for alle andre er et stort drama blir for deg en komedie. Du kan se hvordan folk lider for noe som ikke er viktig, som ikke engang er virkelig. Men vi har ikke noe valg. Vi er født inn i dette samfunnet, vi vokser opp i dette samfunnet, og vi lærer å bli lik alle andre. Vi driver med tull og tøys hele tiden, og konkurrerer i rent tull og tøys.
Forestill deg at du kunne besøke en planet der alle hadde et annet slags følelsesmessig sinn. De forholder seg alltid til hverandre på en lykkelig, kjærlig og fredelig måte. Forestill deg nå at du en dag våkner på _denne_ planeten, og at du ikke lenger har sår i den emosjonelle kroppen. Du er ikke lenger redd for å være den du er. Uansett hva folk sier til deg, og uansett hva de gjør, tar du det ikke personlig, og det gjør ikke vondt lenger. Du trenger ikke lenger beskytte deg. Du er ikke redd for å elske, for å dele, for å åpne hjertet ditt. Men ingen andre er som deg. Hvordan kan du forholde deg til mennesker som er følelsesmessig såret og syke av frykt?
Tina
Takk for et ytterst velformulert og innsiktsfylt innlegg!
