Sjaman.com – Forumarkiv

etter å ha lest denne tråden (som er en fin tråd fordi den vekker engasjement) må jeg si at ingen av svarene gjør meg mett eller fornøyd.    :badgrin:  

og dessverre tilføye at jeg ikke har noen sjøl heller...  :exclaim:

men litt høyttenkning :

jeg mener sinne også kan være en kreativ og positiv kraft, men at den er vanskelig - ihvertfall for meg - å balansere..

jeg liker mye "svart" musikk, og den kan ofte være repetetiv og suggererende. da kjenner jeg ofte at krigeren innvendig får næring. spill "get up, stand up" eller "voodoo child" eller det råeste med john lee hooker og jeg kjenner det som jeg kan stå foran hundre og 17 psykotiske vektløftere og "si det som det er" uten å bry meg med høflighetskodekser  (det kan være at virkeligheten kom som en kald bøtte vann, og at jeg fant meg selv med bena på nakken like etterpå...bortetter veien..)

musikk kan vekke kraft innvendig...

men det kan fort tippe over i forakt, som er en bror av aggresjon, som stammer fra frykt.

dette skyldes i hovedsak en "svikt" i individet, slik jeg ser det.  hva med å balansere den indre krigerguden (som på ingen måte skyr en fight) med en stor klarhet og ro....
da kan man få den kraften som bryter igjennom alle lagene med beskyttende illusjoner som vi mennesker holder på, og slik kan en kraftfull healing skje...

jeg ser det for meg, men en annen ting er å virkelig få til dette.

hvis vi kan skille ut det voldelige og egosentriske og fryktrelaterte i sinnet, og finne en essens der som kan nære oss..

det kan være noe lidenskapelig i sinne, og lidenskap kan ha en aggresjon i seg (uten å bli stygg eller hatefull)

 dette er et komplisert spørsmål.  

jeg tror "sinne" i "rett form" er nødvendig og en gave.  og at det å gå rundt som en dyp og behersket vismann uten sinne kan bli en stor illusjon, at "sinneenergien kan slå kontra" og få et annet og ubalansert utløp..

dette er interessant.

(edit: skrivefeil som kludret kommunikasjonen til)

"Samin":

Og hvem eier den motfølelsen du nevner.. ??
Vel er den din, så er det kun du selv som kan gjøre noe med den, jeg er bare en utløser..

Det er hele tiden snakk om følelser, det gjelder å ikke overreagere på de..
Det har vært nevnt tidligere her inne..

Og som Masi sier så fint:"Forståelse er et nøkkelord"

Ok, du utløser noe i meg. Og denne utløsningen er min. Jeg speiler meg i deg som det heter så fint på nynorsk. Hva om min reaksjon utløser noe i deg?
Hva blir da viktig?

Å utøve kontroll over sine egne reaksjoner?
Å lage en ny regel som passer for akkurat den situasjonen?
Å gi en respons som for all del ikke røper din indre uro?

Ok, dette er min reaksjon og mine spørsmål. Jeg burde sikkert ha ventet i 24 timer, og tenkt det hele mer nøye igjennom. På den annen side, kanskje jeg reagerer på noe jeg kjenner igjen. Noe jeg leser mellom  linjene. Kanskje denne reaksjonen og har relevans for deg?

Gormii

Ok, du utløser noe i meg. Og denne utløsningen er min. Jeg speiler meg i deg som det heter så fint på nynorsk. Hva om min reaksjon utløser noe i deg?
Hva blir da viktig?

No skal ikke jeg si at jeg er noen "super ideal" på hvordan sinne skal takles.
Men om denne tenkte situasjonen oppsto..

Å utøve kontroll over sine egne reaksjoner?

Det kommer jo hele tiden an på hvordan man reagerer, jeg vet ikke om jeg kan gi deg et svar som "tilfredstiller" deg..
Eller om du er ute etter et nytt svar som du kan/ vil kritisere!!!
Jeg føler at det er en slik "Fuck you too" energi her...
Det som var meningen var å belyse litt dette med reaksjoner og sinne, (særlig fra annonyme skyttergraver, er det lett å ramme andre).

Å lage en ny regel som passer for akkurat den situasjonen?

Jeg kan jo lage de regler overfor meg som jeg vil, alt etter som det passer meg, men bare overfor meg..
Mot systemet og ut mot medmennesker så må jeg jo følge litt sunn fornuft, hodet og
magefølelsen.. Og Norske lover!!

Å gi en respons som for all del ikke røper din indre uro?

Vel et jordskjelv kan jo skje hos meg også, men den som "mister hodet har tapt",
det har hent at jeg har gått ut ifra forsamlinger fordi jeg visste at om jeg ikke gjorde det,
ville jeg sagt noe dumt..
Som jeg sikkert hadde angret på siden, og da er det lettere å la være å si noe enn prøve å gjøre det godt
etterpå...
Jeg skal ikke si at dette er lett, men det kommer med årene.

Ingen av de svar jeg har fått her har gjort meg sint, noen kan jeg bli litt lei for..
Men jeg må jo bare innse at det er dem som har et problem, IKKE jeg..

Samin 

ps:
Likte innleget ditt Steinar, skal gi en kommentar på det siden.

Du sitter på svarene og jeg stiller spørsmålene.
Jeg ser ikke bort fra at mine spørsmål ville hatt en annen tone om vi hadde møtt hverandre ansikt til ansikt (skyttergravsmentaliteten tatt i betraktning).
Om jeg virker kritisk, er jeg da full av "Fuck you too" energier?
Noen spørsmål (kritiske ja) dukket opp, og jeg bragte de videre til deg.

Således, om din lære skal tas bokstavelig, hvor kom "Fuck you too" energiene fra? Deg eller meg?

Du behøver ikke gi svar som tilfredstiller meg. Grunnen til at jeg spør er at jeg undrer om svarene tilfredsstiller deg.

Selvsagt, alle mine kritiske spørsmål kan være et produkt av mine egne demoner. Jeg har kanskje til og med et problem, men gjør det livet lettere for deg?

<SITAT>Ingen av de svar jeg har fått her har gjort meg sint, noen kan jeg bli litt lei for..
Men jeg må jo bare innse at det er dem som har et problem, IKKE jeg.. <SITAT SLUTT>
He he; her kunne du sikkert ha gjort nytte av din 24 timers regel fra trådens begynnelse

Gormii

"torstein":


det kan være noe lidenskapelig i sinne, og lidenskap kan ha en aggresjon i seg (uten å bli stygg eller hatefull)

Du rører ved noe viktig her, Torstein. Lidenskap og frykt er to sider av samme sak. Slik natt og dag utgjør døgnets helhet. Det ene eksisterer ikke uten det andre og vil dermed være presentert i enhver følelse. Hva skjer hvis følelsene lever sitt eget liv utenfor kontroll? Hvordan velge hvilken følelser som skal utspille seg? Hva får man når man forener lidenskap og frykt? Bringer det sammen på et høyere nivå?

For å finne svar må man stille spørsmål 

jeg tror på ikke-vold, toleranse, tilgivelse..  :eusa_pray:  

men og kreativt, dynamisk aggresjon uten hat... hvis det er mulig.

som ulven biter over nakken på haren.  

jeg kan kjenne det i meg: når det gyldne øyeblikket er der, når situasjonen kaller, hvorfor ikke la det flomme ut som en foss og la et annet menneske streve med å ikke drukne, for deretter gjennomvåt organisere, og re-organisere sitt indre...
det må finnes en plass for dette, men det er for sårbart for å eksperimentere med. når egoet gjør slikt er det psykopati, når selvet gjør det er det hellig visdom.

det finnes idioter, i oss alle, og noen ganger må de konfronteres, kanskje til og med tas...
da må det skje med presisjon og uten hat, og så kan det klare, rene barnet gjenoppstå

hvis man kan balansere kvite-krist og svart-fanden....da nærmer det seg.

et slikt arbeid kan kun en svært langtkommen lærer gjøre, og såvidt jeg kan se i litteraturen så gjør de det - når det trengs..

å tusle rundt og rope hare krishna mens man flommer over av irritasjon innvendig over de andre uhellige, synes helt klart ikke som et alternativ.

Sinne er en av våre følelser fra urtiden, og var nok nødvendig  den gang. Sinnet vekkes når vi står overfor en utfordring som vi ikke ser noen mulighet for å takle, som en siste utvei. Vi mennesker har det egenskapen at vi stort sett  kan velge å bli sint, og i en sivilisert verden er det nok nødvendig å balansere sinnet.

Vi kommuniserer med følelser, også med sinne. Det er forskjellig  hvordan den enkelte reagerer når noen farer opp, noen er følsomme for sinne og andre er rolige.

Sinne er ingen god energi, jo mindre en produserer av den energien jo bedre har en det, og omgivelsene. Jeg tror at når en går sjamanveien, så høyner en energinivået,  det samme som når kundalini stiger i kroppen, og da kan gammelt sinne løsne og blåse ut med god kraft. Da er det grunn til å være forsiktig med utblåsningene, men litt innlevelse må da vi kunne koste på oss.

"Steinar":

Hva får man når man forener lidenskap og frykt? Bringer det sammen på et høyere nivå?

hmm. det må da være en ypperlig oppskrift, en fin alkymi...

det er noe i energien "sinne", som er felles med ekstase, vill dans, sex (penetrering)...men disse 3 ting kan (forhåpentligvis) knyttes til et åpent hjerte.

takknemlig for meningsutvekslingen, kan hjelpe på å få klargjort slike ting...

Sinne kan være en nyttig følelse. Den viser meg hvor mine grenser går. Da kan jeg også vise mine grenser for andre, slik at jeg unngår å bli enda mer sint. Så gjelder det å markere disse grensene på en hensiktsmessig måte. Det er nok ikke alltid jeg klarer det... Noen ganger blir andre såret. Men det skal være lov å bli sint, så lenge man ikke sårer andre, mener jeg. Og noen ganger må man be om unnskyldning. Det er noe med ventilering også.
Man forsvarer ofte sine grenser.  (Hørtes litt militært ut). Bak dem ligger frykten. Frykten kommer fra mine sår. Mine sår er mine triggerpunkter.

Her kommer man inn på Ailos diamantsliping, det å være århvåken på hva som skjer i ens indre. Etterhvert som diamanten slipes til tåler man antakelig mer og mer.

Hmmm... Her var det mye sinne....  :w00t:

Når jeg noen ganger prøver å bli sint...  så begynner jeg å le...... ( jeg formelig spruter ut i latter... ser det komiske i det hele...)
da begynner "motparten" å le også..... og da glemmer jeg gjerne hvorfor jeg ble sint.... he he... :lol:       :eusa_doh:

Det skulle vært rom for sinne, rom for utblåsning. Normalisert hele følelsen, så ble man vant til det, følte seg ikke så truet av det. Det er måten å uttrykke sinne på, som for meg sier noe om kontroll, eller hva jeg skal si. Å rase ut med noen lange regler ut i lufta, er en ting. Men å kanalisere sinne mot en syndebukk eller "årsaken" som vi pleier å kalle det. Er noe annet. Handler om å se klart. Det er lett å koble følelse med ytre faktorer. Eller overdimensjonere trusselen fra utsiden. Men, kjenne seg selv er noe jeg satser på. Så er det uansett lov å tryne og be om unnskyldning. Så mye bedre enn å alltid skulle gjøre "det rette" (sagt med høytidelig stemme) og etterpå rettferdiggjøre og argumentere for harde livet, for ikke å miste ansikt.

Egen erfaring: Jeg er i grunn en stille type som ikke hevder meg særlig. Men jeg kan bli ganske sint. Så iblant må jeg bare rope og banne litt. Men ofte blir jeg hysjet på eller sett rart på. Hysjerne er verst. En forsøkte å forklare meg hvorfor jeg ikke hadde rett til å si sånne ting, for det var jo min egen skyld. At jeg var så sint. Det hjalp ikke i grunn 

"Gormii":

<SITAT>Ingen av de svar jeg har fått her har gjort meg sint, noen kan jeg bli litt lei for..
Men jeg må jo bare innse at det er dem som har et problem, IKKE jeg.. <SITAT SLUTT>

Det du siterte meg på her var ikke ment i noen poster som du eller noen andre har postet i denne tråden...
Så her har jeg mange ukers x 24 timersregelen...

Hvor "Fuck you too" energien kommer fra??
Hmmm... Se sitat under her:

He he; her kunne du sikkert ha gjort nytte av din 24 timers regel fra trådens begynnelse 

Sinne blir også brukt når man føler seg truffet eller er usikker.

jeg syns dere overforenkler her

hva for eksempel med det kreative, revolusjonære raseriet? Det som man føler når man ser tankeløse personer skyte barn i stater langt borte, for å oppnå egen innenrikspolitisk gevinst? Hva med raseriet man føler når man ser hvordan den vestlige verden tillater at folk sulter ihjel i andre verdensdeler på grunn av tanker om frihandel, spm ble utviklet av filosofer under oljelampene for tre- fire århundrer siden? Dette er det samme raseriet som man føler når andre krenker egne grenser. Bare i større målestokk. Dersom man pleier dette raseriet, og bruker kreftene riktig, så kan det gi energi til å forandre verden. Se bare på Wolfs worlddrum.com prosjekt. Hvis jeg får ånden over meg en dag, så skal jeg låne den trommen, og tromme på den for mister Bush til han ikke klarer å ignorere lyden lenger. Til han river av seg alle klærene og begynner å danse som en indianer. Skriker i frykt over hva han har gjort, og drar vekk for å leve resten av livet sitt blant barn som har fått revet vekk lemmer av bombene som han tidligere kastet ned over dem. Raseriet skal vi pleie, for det kan gi oss energi til å forandre verden. Verdifull energi, som vi trenger. Men vi skal ikke ta ut raseri med vold. Vi skal bruke Gandhis metode. Og andre metoder som kan bringe menneskeheten ut av denne krigens og giftens pøl som utgjør dagens verden. Raseriet er hellig. Plei det hver dag. Nær det og omforme det. Spar det til du trenger det. Bruk det for alt det er verdt. Men på rette måten. Ikke på mord, vold og skade, men til endring gjennom innsikt, kunst og ikke- vold. Jeg leste et sted at forskjellen på sjamaner og andre, er at sjamaner kontrollerer følelsene sine, og slipper dem ut til rett tid, og på rette måten.

Takk brukervenn.... ehh... brukernavn.....
Du skårer!!! Du får fram det jeg knapt klarer å tenke...?  Skjemmes....

Jeg skjønner det er mer en vanskelig å forstå hva som skjer rundt i verden,
og at sinne kan komme opp i seg.

Raseriet skal vi pleie, for det kan gi oss energi til å forandre verden. Verdifull energi, som vi trenger.

Jeg vil se litt tilbake i innleggene og ta opp noe som Steinar nevnte:

Sinne slik jeg ser det utgår fra frykt. Slik som alle følelser som fratar oss kraft gjør.

Jeg vil dele følelsene opp i to; "Energiskapende" og "Energitappende", jeg velger å kalle sinne en "energitappende" følelse,
og om vi pleier den hvor vil det ende?

Om vi går rundt i sinne og hater noen så sterkt, vil det kun ramme oss selv og ingen andre.
Det vil virke selvutslettende og energitappende på oss.
Jeg selv synes at Bush gjør en elendig jobb for verden, men om jeg går rundt å retter mitt sinne og hat
mot han, er det kun jeg selv som vet om det ikke Bush, og det vil kun ramme meg..

brukernavn sier:

Vi skal bruke Gandhis metode.

Ja, da må man ikke dyrke sinne eller hat, Gandi brukte kjærlighet
det var kjærligheten til folket som holdt han gående, ikke sinne til fienden....

Jeg er enig i mye av ditt gode innlegg brukernavn, ikke missforstå meg,
det er bruken av sinne jeg vil ha en avklaring på.

Det står stor respekt over det som blir gjort i verdenstrommens regi, 
Jeg skal selv ha trommen på besøk senere.

Ved å bearbeide/synliggjøre/forstå/belyse/bli herre over frykten vil man oppleve at sinne/frustrasjon/misunnelse/sjalusi/hat osv. blir en mindre og mindre del av følelsesregistret. Ikke at man får mindre følelser men man får et renere og bedre kjærlighetsforhold til seg selv.

Dette er godt sagt Steinar, vi skal oppleve hat for å forstå hva kjærlighet er,
vi skal/ må hele tiden oppleve det motsatte for at vi skal forstå ting som de er.

Forståelsen og kunnskapen skal inn til sjelen, ikke hodet.
Hodet vil alltid prøve å forstå og lage konklusjoner om allting, sjelen bare skjønner det.

Samin 

Godt sagt Samin..veldig enig 

Er så enig med deg Samin,
sinne, hat og bitterhet rammer ingen annen enn oss selv,
og forståelsen og kunnskapen skal inn i sjelen og ikke i hodet,
da kommer kunnskapens stemme og forstyrrer.

Sinne kan ikke man ha noe glede av.sinne skader en selv og andre den er rettet mot,det skriver ailo om i sin bok.Sinne bør ekskluderes ut av følelser ellers blir det en evig kamp som man må sløse energi på.Når sinne og andre sinnerelaterte følelser ekskluderes ,slike ting som transformasjon ,undertrykelse ,osv. av sinne mister sin betydning.Den energi man bruker for å ta et eller annet oppgjør med sinne ,kan brukes til et bedre formål.
  Hovordan ekskludere sinne ut av livet sitt er et annen spørsmål.

Å vise sinne er jo også en måte å få ut negativ energi på....

Det finnes andre måter å få ut negativ energi på enn å ta det ut med sinne. Vi har veldig lett for å ta ut vårt sinne overfor andre og det er ikke konstruktivt. Og når vi tar ut sinnet vårt overfor våre barn, lærer vi dem å gjøre på samme måte..

Vår oppgave bør være å transformere den negative energien til noe positivt som vi kan bruke for å løfte egen og andres energier. Det er også vår oppgave å lære dette videre til våre barn.