Alt skjer av en grunn...

GjenopprettetMedlem

Det finnes ikke noe uflaks eller ulykker...
Alt skjer av en grunn...
Vi er her for å lære...
- heter det.

Da dukker det opp flere tanker.....
Av hvilke grunner skal vi lære...?
Hva trenger vi all denne erfaring og kunnskap til?
Er vi her for å lære... og når vi er fulle med kunnskap,
og forhåpningsvis visdom.... så forlater vi jo denne verden....
Så hva skal vi da med denne kunnskapen til....?

Er det for å komme videre til nye dimensjoner...?

Ehh...

Skjønner dere hva jeg mener...?

Vel... Jeg venter ikke å få det rette svaret... Men hvordan ser dere på det...?

Anonymous

Joda, man kan jo lure!
La fortiden hvile, sier noen,...se framover.
Men er det ikke minnene som hjelper oss å bygge videre?
Tidligere liv...det som var?
Dette med at du er et hus, med kjeller og loft og x antall etasjer imellom.
Hus må vedlikeholdes og da må man nødvendigvis gå ned i kjelleren av og til
for å drive vedlikehold og så videre opp i de andre etasjene.
Dermed er man tilbake i tid. Der henter man fram gamle minner og bygger
videre på de.
For hver gang finner vi noe "nytt".
Vet ikke om dette henger ihop med det du skriver, sjelevenn, men dette ser for meg ut som
ett skritt fram og to tilbake og da lærer man liksom ting på nytt hele tiden.

Mulig jeg har tatt et glass vin for mye ikveld.
isåfall...brems meg!

Anonymous

Jeg tror at kunnskapen faller fra
våre "synder" og moralske/umoralske handlinger faller fra
alt forsvinner og blir skrellet av men kvaliteten og styrken på vår tilstedeværelse og bevissthet vil overføres til vårt neste liv.

GjenopprettetMedlem

Hvis vi er en sjel som lever alltid og som av og til har en kropp...
Jeg er ikke helt sikker at det er slik. Det vi er en del av kan vare på den måten at når vi lever i en kropp er vi så begrenset at alt vi prøver å forklare kun blir en liten del av sannheten.

Men... hvis det er slik at vi er en sjel som akkurat nå har en kropp så kan jeg føle at det er en stor lykke med å ha en kropp. Det er så mye vi kann nyte med kroppen, som vi ikke kann da vi er en flyvende sjel uten tid og rom.

Vi kann nyte av berøring, mat, duft og en hel masse med ting.
Vi kan og nyte av smerte, høres rart ut,men da jeg er glad for min kropp så er smerte og sykdom en del av det kroppen er. Jeg mener at alle vanskeligheter med kroppen er en del av gaven med å ha en kropp.

Vi skal lære oss, livet er en skole...
Det kan vare slik. Helt visst er at livet blir lettere å leve hvis vi ser det som en skole. Om en da en er i vanskeligheter spør seg selv, hvad kan jeg lære meg av dette? Da blir livet spennende og merpositivt.
Og vanskelighetene letter å bære.

Jeg tror at vi er her for å lære, men jeg tror og at kroppen våres er en gave å nyte av denne tiden vi er her.
Jeg vil ikke vare uten den, all smerte til tross!
Og jeg vil ikke vare uten mine erfaringer av livet, ikke de lette , ikke de svåre!

Gunilla

GjenopprettetMedlem

For ikke å bli forvirret,skal man stole på fornuften.

GjenopprettetMedlem

Hmm.. Jeg tror kanskje at det er slik at alt som finnes er skapt av det guddommelige, Den Store Ånd, fordi det guddommelige trenger en måte å uttrykke seg selv på. Og i det guddommelige finnes det ikke noe som er negativt eller positivt, riktig eller feil. Det guddommelige er nøytral. Men siden det ikke finnes polariteter i det guddommelige vil gjerne det guddommelige skape noe/noen som kan oppleve/leve i polaritet og adskilthet. Derfor "skapte" det guddommelige oss mennesker med tanker og følelser, plasserte oss i en fysisk kropp og satte oss på denne planeten. Adskiltheten ble programmert inn for at vi ikke skulle skjønne at vi selv ER det guddommelige, da kunne vi ikke ha klart å leve i polaritet.

Så jeg tror at læreprossessen ikke er så mye for hvert enkeltindivids del, men for altet. Gjennom enkeltindivider samler altet informasjon om hva polariteter er og hva det kan føre til. Vi er jo alle ett

Jeg vet ikke om dette ble begripelig...men det er nå de tankene, og erfaringene, jeg har gjort meg så langt..

GjenopprettetMedlem

"ørnen":

For ikke å bli forvirret,skal man stole på fornuften.

Når fornuften/ hodet prøver å forstå...
Da blir det kaos da....

Nei, kapp av hodet og bruk hjertet

Vi skal gjennom fire faser i liva på jorden; Visdom, Verdier, Kunnskap og Kjærlighet

Det er de fire livsspiraler, og for å kunne vite om Visdom må vi ha erfart det motsatte.
Samme om de andre spiralene, det motsatte må være erfart for å kunne forstå hva kjærlighet er, osv, osv..

Slik er det bare, (sier kineserne)

Anonymous

"Inger Lise":

Hmm.. Jeg tror kanskje at det er slik at alt som finnes er skapt av det guddommelige, Den Store Ånd, fordi det guddommelige trenger en måte å uttrykke seg selv på. Og i det guddommelige finnes det ikke noe som er negativt eller positivt, riktig eller feil. Det guddommelige er nøytral. Men siden det ikke finnes polariteter i det guddommelige vil gjerne det guddommelige skape noe/noen som kan oppleve/leve i polaritet og adskilthet. Derfor "skapte" det guddommelige oss mennesker med tanker og følelser, plasserte oss i en fysisk kropp og satte oss på denne planeten. Adskiltheten ble programmert inn for at vi ikke skulle skjønne at vi selv ER det guddommelige, da kunne vi ikke ha klart å leve i polaritet.

Så jeg tror at læreprossessen ikke er så mye for hvert enkeltindivids del, men for altet. Gjennom enkeltindivider samler altet informasjon om hva polariteter er og hva det kan føre til. Vi er jo alle ett

Jeg vet ikke om dette ble begripelig...men det er nå de tankene, og erfaringene, jeg har gjort meg så langt..

Fullstendig begripelig, og helt etter mitt hjerte. Det er dette jeg også tror på, eller for å si det mer nøyaktig, dette jeg tror på nå. Jeg har fått en følelse av universet, der alt var nøytralt. Det var besynderlig den tanken at mine følelser var meg revnende likegyldig i den tilstanden jeg var i. Det var som å være observatør/se meg selv utenfra.
For min del er det ikke visdom jeg søker, men mer å finne tilbake til det guddommelige, og om å huske hvem jeg er. hm noe sånt, får ikke ordene helt med meg i dag

GjenopprettetMedlem

"Fønix":

For min del er det ikke visdom jeg søker,

Det kan så være.. Men innom visdom må du nok en av gangene Fønix..

Slik er det bare

GjenopprettetMedlem

Sitat Samin

Når fornuften/ hodet prøver å forstå...
Da blir det kaos da....

Nei, kapp av hodet og bruk hjertet

For min egen del så er jeg i utgangspunktet ikke "tilhenger" av noen av delene.

Fornuften er jo begrenset: Den er jo basert på hva man har erfart, blitt lært osv. Og man kan ha blitt lært en hel del masse og sitte på ett tonn med kunnskap.
Men fornuften er og blir begrenset. (Er konklusjonen jeg har kommet til når jeg snakker om meg selv iallefall)

Følelsene er jo ikke noe annet en råmatriale. Følelser er naturlige ting det, men ikke bestandig til å stole på. Enten så reagerer de etter urinstinkt.
Kjemp/flykt eller etter alle de andre forsvars og beskyttelsesmekanismene vi har.
Eller følelsene kan følge tankestrømmen.
At vår indre dialog (som går kontinuerlig, og kan være vanskelig å få helt tak på)
hekter følelser til sine tanker etterhvert som de driver forbi, for å gi sine "arrgumenter" tyngde og vekt.
Liksom egobevisstheten bruker følelsene som sine allierte og gisler i sin velmenende, men av og til uforstålige sårende måte og beskytte oss på.

Derfor kan man hverken stole på følelser, eller tanker etter min mening.
Hva tror du da på, kan du spørre?
(dette forutsatt at du henger med i svingene på dette virrvarret av konklusjoner)

Jeg tror på helhet
At polariteten utgjevner seg
At mennesket først blir gudommelig
når tanker og følelser er i harmoni.
Har du både tanker og følelser hele tiden sier du? Såklart det !
Men enten så intellektualiserer vi, eller fordummer oss selv.
Eller så er vi i følelsenes verden og blir litt under deres pisk på godt og vondt.

Vet jeg kommer til å høste storm når jeg sier dette.
Men vi har vel alle opplevd at tanker og følelser går over ett og er i harmoni. Nemmelig forelskelse.
Der har vi lyst på noen, og det føles slik også.
Det å si at Kjærlighet KUN er at følelser og tanker i harmoni, er vel ikke alle på sonen enig i.
Men etter min mening så er det så enkelt (dog med dybde og komplisitet)
Magien som de fleste tror er kjærlighet, er etter min mening menneskeskapt i egobevisstheten (selv om den føles herlig og skjønn, men det er nettopp det egobevisstheten gjør, skaper komfor, trygghet og glede for oss)

Helhetskonseptet er jo ikke akkurat noe nytt, men jeg tror at denne verden er bassert på mottsettninger, svart og hvit, ondt og godt, glede og smerte, osv osv KUN for å spore oss inn på ett spor. nemmelig at ALT er forent, og at helheten skal skapes i vårt indre.

Vel dette er min sannhet i dag, i morgen kanskje jeg våkner opp med en annen

Varme tanker

GjenopprettetMedlem

Å si at følelser skaper harmoni er en selvmotsigelse, slik jeg ser det. Hvis man skal leve opp til det guddommelige (som jo er nøytralt) er vel målet å nøytralisere alle følelser, slik at de hverken er negative eller positive. Vi, som mennesker, bærer med oss et lass av gamle sår, traumer og dårlig karma som gjør at vi hele tiden opplever å møte verden med mange rare følelser.Det pirkes borti gamle sår rett som det er og følelser oppstår. Slik jeg oppfatter det går læringsprossessen ut på å SE sine sår, SE sine mønstre, SE sitt eget selvbedrag for så å forholde seg til det, heale sårene og nøytralisere følelsene. Og gjennom å nøytralisere følelsene får man (merkelig nok) en GOD følelse...

Samtidig er vel en del av poenget ved å være menneske nettopp det å ha følelser

Kjærlighet er så mangt, trur eg.. Og sånn jeg har erfart det er de aller fleste måter å elske på farget av vårt ego. Å elske egoløst blir på en måte å elske nøytralt...unconditional love. Det å fullt ut akseptere alle som de er og elske dem, uten forbehold, uten krav uten forventninger, uten å ha behov for å styre eller kontrollere osv..rett og slett bare nøytralt. Øøøø...sikkert ikke mange som har klart/klarer å komme dit..men klarer vi å finne balansen i oss selv, slik at vi ikke er avhengige av andre mennesker PÅ NOEN MÅTE SOM HELST, har vi kanskje kommet langt

Det å huske mens vi lever i dette livet, hvordan det føles å være død (altså tilbake i det guddommelige) er vel den ultimate balansekunsten. For da har vi kanskje nådd den visdommen vi alle trakter etter i dette livet, nemlig å balansere vår polaritet perfekt

Interessant tema dette

AdsBot [Google]

"Inger Lise":

Å elske egoløst blir på en måte å elske nøytralt...unconditional love. Det å fullt ut akseptere alle som de er og elske dem, uten forbehold, uten krav uten forventninger, uten å ha behov for å styre eller kontrollere osv..rett og slett bare nøytralt.

Jau jo.. det er jo en fin tanke det med å elske uten egennytte.. Men et samfunn uten andre følelser hadde blitt drittkjedelig etter min mening. Null temperatur. Hvis jeg drar det litt langt kan jeg nærmest sammenligne det med et samfunn som i filmen Den brysomme mannen..

GjenopprettetMedlem

"Amund ArticWolf":

Fornuften er jo begrenset: Den er jo basert på hva man har erfart, blitt lært osv. Og man kan ha blitt lært en hel del masse og sitte på ett tonn med kunnskap.
Men fornuften er og blir begrenset. (Er konklusjonen jeg har kommet til når jeg snakker om meg selv iallefall)

Den er begrenset, og den ligger i hodet og det skal vekk når vi går videre.

Vet jeg kommer til å høste storm når jeg sier dette.
Men vi har vel alle opplevd at tanker og følelser går over ett og er i harmoni. Nemmelig forelskelse.
Der har vi lyst på noen, og det føles slik også.
Det å si at Kjærlighet KUN er at følelser og tanker i harmoni, er vel ikke alle på sonen enig i.

Storm og storm

Kjærlighet som du beskrev det her, er ikke kjærlighet...
Har vi lyst på noen er det begjæret som styrer, ikke kjærlighet...

Vel dette er min sannhet i dag, i morgen kanskje jeg våkner opp med en annen

Alle har vi vår egen sannhet, inntill vi finner den sanne sannhet

Men jeg må si du hadde mye godt å si, selv om vi ikke er enig i allt

Jeg heller mer til Inger Lise's versjon

Samin

GjenopprettetMedlem

"Liljee":

"Inger Lise":

Å elske egoløst blir på en måte å elske nøytralt...unconditional love. Det å fullt ut akseptere alle som de er og elske dem, uten forbehold, uten krav uten forventninger, uten å ha behov for å styre eller kontrollere osv..rett og slett bare nøytralt.

Jau jo.. det er jo en fin tanke det med å elske uten egennytte.. Men et samfunn uten andre følelser hadde blitt drittkjedelig etter min mening. Null temperatur. Hvis jeg drar det litt langt kan jeg nærmest sammenligne det med et samfunn som i filmen Den brysomme mannen..

Jeg tror ikke vi kommer utenom følelser. Det tror jeg ikke går an. Men det er måten følelsene utfolder seg på. Slik det er i dag forholder vi oss som sagt til verden rundt gjennom følelser som oppstår i våre uhelbredete sår (veldig ofte iaffall

), Og måten vi responderer på er med vårt sårspråk. Vi speiler og projiserer uavlatelig og på den måten luller vi oss inn i vår egen lille verden av negativitet på en eller annen måte. Eller positivitet, for den saks skyld. Og det hele blir opprettholdt av vårt ego. Vi skaper alle våre liv på denne måten. Å se de mønstrene en selv går i er ikke lett (bare spør meg, jeg er helt idiot innimellom

), men for hver gang vi avslører oss selv og ser at det ikke var tante Gerda sin feil at man havnet i en svær krangel i siste familietragedie, men en selv som tok ting som ble sagt personlig og skulle "hevne" seg...

Jeg har selv opplevd å reagere som en liten treåring på ting. Det er et mønster jeg har hatt siden jeg var tre år. Da jeg så det selv begynte jeg å se nærmere på treåringen, hva skjedde? Det endte med en sjelehenting og endelig fikk jeg healet det gamle såret. Nå reagerer jeg ikke som en treåring på disse tingene lenger. Følelsene ble nøytralisert. Dette betyr ikke at jeg står igjen UTEN følelser i spesielle situasjoner, men at jeg ikke lenger tar andres ord, gjerninger osv personlig men ser at DE handler, tenker og snakker utifra sine følelser. Derfor kan jeg forstå bedre, høre bedre og hjelpe mer...OG jeg kan akseptere og elske utifra en helt annen synsvinkel enn jeg hadde tidligere.

Forventninger, behov, smerte, glede. Alle følelser vi har! De blir skapt I OSS SELV, AV OSS SELV. Ikke av andre. Når vi slutter å forvente av oss selv, finner styrken til å dekke våre egne behov, healer våre sår og åpner opp for gleden ved å motta alle gaver som blir gitt oss, blir vi hele mennesker som kan se helheten i andre mennesker.

Konklusjonen min (så langt) er kanskje derfor at det er helheten vi søker. Og at den finnes i nøytraliteten..

Desverre har jeg ikke sett Den brysomme mannen... Kan du si litt mer om den?

Anonymous

"Samin":

"Fønix":

For min del er det ikke visdom jeg søker, :razz:

Det kan så være.. Men innom visdom må du nok en av gangene Fønix..

Slik er det bare

Må nok omformulere den setningen. Jeg har ikke det som hovedmål å søke etter visdom. Synes det holder med å være ei tullskjur så lenge , slik er det bare :P

GjenopprettetMedlem

Jeg føler at det Inger Lise formulerte ,ligger nærmest mine egne tanker og følelser om dette temaet. Ikke enkelt å sette ord på...

Men det er en annen tanke jeg har gjort meg,og det er at vi er her for å lære FLYT.

FLYT kan inkorporeres i all slags kjærlighet(også den betingede),og i alt vi gjør.
FLYT kan oppfattes på et øyeblikk.......og så mistes....
Det kan oppleves i et lite minutt,og vi grubler..
Det kan ta oss mange år -og liv, å oppleve den ekte FLYTEN.
Når vi en gang har oppnådd den,vil vi oppleve å falle inn i mønsteret der det faktisk var meningen vi skal vere.
Men det er mange typer flyt,alt fra toppidrettsmannen til den dyktige hjemmehjelperen til den typen som gjør en familie intakt.
Men for å få flyt,må de fleste lære,oppleve,erfare,repetere,repetere....

Jeg tror FLYT er noe guddommelig.

GjenopprettetMedlem

Forskning.no har en artikkel om disse besværlige følelsene, lagt ut i dag:
http://www.forskning.no/Artikler/2007/j ... 8190272.59
Konklusjonen ligner på så mange forskningsartikler: det må mer forskning til!:
"En tverrfaglig tilnærming må til for å knekke koden. Forskning på dette området må involvere alle grener, fra invididfokus til samfunnsfokus."

Sitat Inger Lise:
Desverre har jeg ikke sett Den brysomme mannen... Kan du si litt mer om den?

Jeg går svært lite på kino, og hadde ikke hørt om filmen "Den brysomme mannen", men det ligger svært mye på nettet om den, se f. eks.:
http://www.brysom.no/
http://www.filmweb.no/smn/kino/article88165.ece
http://www.filmweb.no/kino/article88166.ece
http://www.imdb.com/title/tt0808185/
http://x6.no/omtaler.php?op=DVD&id=1541
http://www.nfi.no/english/norwegianfilm ... tml?id=616

Fikk lyst til å se den, jeg!

GjenopprettetMedlem

Passopp: den første artikkelen var interessant!

Jeg har en annen tanke om rasisme/fremmedhat som jeg tenkte en gang jeg hadde spist for mange marshmallows:

Vi finner uvesenet i alle kontinent og kulturer og folk,men det kan se ut som det henger mest ved den såkalte hvite rasen på et underlig vis? I allfall i en systematisert og kulturell sammenheng.
(Hvorfor ellers så mye pes med Pippi sin pappa..?)
Men altså:
Homo sapiens sapiens delte mye lenger kloden med neanderthalerene i Europa enn andre steder i verden,blir det skrevet..
Helt til noen få av dem døde ut på sydligste tupp av Spania en gang for ca. 20.000 år siden.Det er ganske sent.
Dette var folk som ikke lignet oss på veldig mange måter.
De to mennesketypene ble ikke assimilisert,det viser DNA-forskning så langt..
Kan det være at fremmedfrykt sitter tyngre i skallen av etterkommere til dem som måtte dele tilværelsen med neanderthalmenneskene?
Tjah,i såfall har vi kanskje et forbedringspotensiale eller?

Sitter det i genene eller kjemien ,er det vel mindre håp?

Anonymous

"Inger Lise":

Samtidig er vel en del av poenget ved å være menneske nettopp det å ha følelser

Kjærlighet er så mangt, trur eg.. Og sånn jeg har erfart det er de aller fleste måter å elske på farget av vårt ego. Å elske egoløst blir på en måte å elske nøytralt...unconditional love. Det å fullt ut akseptere alle som de er og elske dem, uten forbehold, uten krav uten forventninger, uten å ha behov for å styre eller kontrollere osv..rett og slett bare nøytralt. Øøøø...sikkert ikke mange som har klart/klarer å komme dit..men klarer vi å finne balansen i oss selv, slik at vi ikke er avhengige av andre mennesker PÅ NOEN MÅTE SOM HELST, har vi kanskje kommet langt

Det å huske mens vi lever i dette livet, hvordan det føles å være død (altså tilbake i det guddommelige) er vel den ultimate balansekunsten. For da har vi kanskje nådd den visdommen vi alle trakter etter i dette livet, nemlig å balansere vår polaritet perfekt

Interessant tema dette :eusa_doh:

Ja, nettopp, hehe her kommer du inn på det jeg er veldig opptatt av. Å elske uten å kreve. Hvis man føler man mangler foreksempel kjærlighet er man ikke i harmoni med seg selv. Det er så mange ulykkelige som søker etter kjærligheten, de føler seg fortapt uten å ha noen som kan gi de kjærlighet. De søker og springer rundt etter den eneste ene, som ikke finnes. Det har jeg selv gjort, men har funnet ut at for å finne kjærligheten, så måtte jeg først finne den i meg selv, oppdage den guddommelige kjærligheten, for da innså jeg at det jeg søkte har jeg allerede.
Å finne tilbake til Gud, tror jeg er poenget med å leve på jorden.
Men for et ramaskrik det kan bli når jeg sier at jeg virkelig ikke er så opptatt av å finne meg en mann.

Elsk der og da, i det øyeblikket, og er det meningen, la personen gå uten sorg.

GjenopprettetMedlem

"Fønix":

Ja, nettopp, hehe her kommer du inn på det jeg er veldig opptatt av. Å elske uten å kreve.

Det er det som er ubetinget kjærlighet, og det er det som er den ekte kjærligheten

Man ser det best hos dyr spesiellt hest og hund, de gir deg kjærlighet uten at de forlanger noe tilbake

Vi mennesker skal heletiden veie opp om hvem som gir mest kjærlighet, og ikke vil gi tilbake mer en vi får

Vektskålen er for mye brukt ja...

GjenopprettetMedlem

Enig i at dette var et tema som fenget, og at det var mange gode synspunkt på dette.
Sitter litt med følelsen her at det er flere som iallefall har samme grunnsyn på dette.
Selv om det er litt forskjelligheter i hvilken vinkling man velger.
Men jeg tror at alt her i verden styres av behov.
Behov for samhørighet
Behov for selvrealisering
Behov for mat
Behov for å elske og bli elsket.
Behov for spirituallitet
osv
(ble litt Maslow dette

)
Kanskje meningen er at hvis alt styres av behov, (jeg tror nok selv de hundene og hestene du nevner Samin, styres av behov, både for å gi og motta, for både mat og stell og omsorg at de ikke forlanger eller forventer noe tilbake tror jeg ikke)
Så kanskje tilværelsen styres av et behov for at vi lever, og stavrer og spankulerer igjennom livet på den måten vi gjør.
Kanskje vi rett og slett har behov for det.
Eller er det faktisk slik at meningen er at vi skal knekke koden for hvor våre behov fører oss på godt og vondt.
Og dermed komme vidre i livspiralen.
Vel en ting er sikker
Denne tråden gav meg ett par nye fasetter til hvordan verden skal betraktes
Takk

Varme tanker