Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg begynte på den brede vei
trodde det var trygt
det ble etterhvert så folksomt
at jeg fikk åndenød
og ikke lenger visste hvem jeg var.
Da oppdaget jeg flere avstikkere
små stier ut i landskapet

jeg valgte en, jeg valgte mange
hit og dit, alltid der et lys lokket
i mørket våget jeg ikke gå..
Her var steinete og hullete veier
jeg snublet og falt, snublet og falt
av og til åpnet seg en lysing
og jeg trodde at nå, nå skulle det endelig
jevne seg ut
men så smalnet det igjen
i virkeligheten ble stien mer og mer uoversiktlig
jeg skjønte at her hadde ingen gått før meg
bakset meg frem i kratt og kjerr
og åpne ørkenlandskap
Så kronglet det seg til igjen..

jeg tok et skritt ut i det ukjente
men foten bar ikke
den skled
et digert krater åpnet seg foran meg
og jeg fortsatte å gli
stadig fortere
til sist mistet jeg festet helt
falt nedover
helt til bunnen-
full stans..
     
Der lå jeg
i en haug av sand og stein
jeg ristet det av meg og så meg rundt
sikten var dårlig
disig og utydelig
luften var tett og trang
så brystet snørte seg sammen
gispet etter luft
Hvor var dette?
Prøvde å orientere meg i dette landskapet
men alle bevegelser gjorde meg matt
da så jeg et skilt som lå imellom steinene:
VEIEN STANSER HER.
DET ER IKKE MULIG Å GÅ VIDERE.
stod det på skiltet
Hadde jeg revet det med i fallet?
jeg så det ikke
men jeg skjønte det jo nå
Jeg gikk litt og fant en grop i bakken
som lunet litt og ga mer pusterom
slo meg ned der så lenge
måtte hente meg litt inn
Hva nå?
jeg så meg rundt
bratte vegger på alle kanter
skulle jeg måtte bli her?
er alt over?

Motet rant ut av meg
følte meg utgammel

lette etter næring
etter vann
søkte i bakken
og jammen der var det et hull
som piplet litt væske
jeg grov og grov
dypere og dypere ned
slik lå jeg lenge
med hodet ned og føttene opp
tok til meg av små fuktige blader i jordveggen
da så jeg et lite fjes der nede
og et til
de så vennlige ut
tok mot til meg:
kan dere hjelpe meg?
Den ene strakte armen opp mot meg
jeg måtte våge å slippe
og falle på nytt
ble tatt imot av mange hender
og så meg rundt
et frodig landskap foldet seg ut rundt meg
Ny glede vokste i meg
da jeg skjønte:
veien var slutt,
men ikke livet.

Perle Just wonderful

Takk for hjertegod respons

Kjenner hvor forløsende det er å sette ord på ting, og å dele det. Nå er jeg igang å øver meg...

En nydelig beskrivelse av den kronglete, gjenstridige vei!
Men veien er da vel ikke slutt?
Livet er veien...eller?
Nåvel,...gløm det, dette var kjempebra, Perle!

Takk Kira. 
Det var akkurat DEN veien, da vet du. 

Vakkert, Perle! Det skulle jo vært under "dine Dikt"! 

"Perle":


Kjenner hvor forløsende det er å sette ord på ting, og å dele det. Nå er jeg igang å øver meg...

Det klarer du jo så strålende i dette diktet her (enig med stridshjelp), å sette ord på tingene. Det var nesten som at jeg var der sammen med deg, så flott har du forklart dette. Dette diktet minner meg også på noe jeg bruker å si ofte. Når man har kommet seg så langt ned, så kan det bare gå en vei, og det er oppover 
Få det ut, og del det gjerne med oss her på sonen, dine perler 

Det må gjerne flyttes til dikt, hadde faktisk tenkt å legge det der. Men følte det ble mer en fortelling.

Takk for gode ord.

Så flott fortalt, Perle! 

En ting er sikkert.... ingen har gått veien før deg...

Det er som du har tråkket opp en helt ny sti Perle!
og så skriver du dette:
VEIEN STANSER HER.
DET ER IKKE MULIG Å GÅ VIDERE.
stod det på skiltet
Hadde jeg revet det med i fallet?
Jeg ser for meg at du får følge av mange på den nye stien din,
nå som FAREskiltet er borte..

En fabelaktig beskrivelse.

Et nydelig dikt, en riktig perle...... 
tusen takk, Siv

Takk dere. Jeg blir rett rørt av en slik respons.

Kjære Liljee - hva er det du sier.....jeg må jammen få satt opp det skiltet igjen!

Jeg unner ingen et slikt fall...

ingenting i veien     

 

 

 

Jeg blir lutter smil...






(også derevar hendene som tok imot meg)