Dette er et lesearkiv av det gamle sjaman.com-forumet. Det er ikke mulig å logge inn eller poste nye innlegg her.
Anonymous
Som jeg tidligere har fortalt så har jeg mitt eget bjørketre, en eldgammel hengebjørk. Tidlig i dag morgon tok jeg en titt og en liten "prat" med han. Snakker med alt og alle, jeg, ikke helt go!! Det har vært frostnatt her, og rimen lå tett i grenene til bjørka. Men helt oppe på toppen av treet skimtes solen og blå himmel. Der oppe var "gåsungene" begynt å forme seg. Jeg smilte med meg selv og sa til bjørka: nå er det ikke lenge til ,så kler du deg i din fineste drakt igjen. Atter går vi ,forhåpentligvis en fin sommer i møte. Takk igjen at du har stått der med meg i last og brast. Vinteren har vært lang og vi begge to har hatt vårt å slite med. For selv om en er positivt innstilt, så kommer det dårlige dager og.
Men nå er våren på vei her. Krokusene og snøklokkene blomster, og solen har gjestet oss nesten hver dag.
Og bjørka mi, han står der og venter, slik han har gjort i årtider. Han og jeg vet hva som kommer, og vi tenker ikke snedekte greiner lenger. Han fikk knekt en del av sine greiner i år av tungt vått sne. Men som alltid stod han det over, og er like rakrygget som før.
Vi samtalet litt om løst og fast, og jeg fikk følelsen av at han smilte og vinket til meg. Tror jeg hørte noe som: ja, min venn, vi klarte det i år igjen, og nå har vi bare noe nydelig og godt i vente. Jeg smilte med meg selv, ja tenk , den tunge vintreren gir seg nå og VÅREN er her og solen er varm og himmelen så blå, så blå. Hva mer kan jeg ønske meg? Har alt. Og det beste av alt: en venn der ute som skjønner rare meg.
..takk mitt bjørketre, for at du finnes der utenfor mitt stuevindu.
Anonymous
Siste gang du skrev om bjørketreet, la jeg ikke inn historien om "mitt" bjørketre.
Men nå da:
Da jag var mellom 7 og 10 år gammel satt jeg nesten daglig i det store bjørketreet som sto ved hagemuren. Den befant seg i enden av en gate på en høyde, slik at jeg hadde utsikt over hele gata når jeg satt på min yndlingsplass.
Hver dag etter skolen når været tillot det, kastet jeg ranselen på gulvet og annonserte: Nå skal jeg en tur på treet. Helst klatret jeg opp med skjørt og nakne bein, for da kjente jeg barken mot huden og bena var frie og bevegelige. På grunn av den deilige kroppskontakten syntes jeg faktisk synd på gutter som hele tiden gikk med bukser.
Jeg fortalte treet om alle slags inntrykk, lyttet til fuglesang, observerte insektene og bladenes fremvekst og forandring. Lyset i alle sjatteringer.
Når jeg gikk oppover gaten på vei hjem, hang blikket mitt alltid fast ved treet. Full av glede over det peneste hele gaten hadde å by på. Hodet var derfor høyreist og blikket vent fremover.
Mens jeg satt i mitt utkikkspunkt gjorde jeg så gang på gang en rar observasjon: Ingen av de voksne og nesten ingen barn som gikk gatelangs, vendte blikket oppover.
Alle voksne gjennom flere år så nedover, rett frem på fotgjengerstien eller på hverandre. Ingen så meg, unntatt når jeg ropte. Det gjorde jeg sjelden. For jeg ble fascinert av denne merkelige "naturloven". Uten å tolke det for inngående, syntes jeg det var meget betegnende, og en protest vokste frem i meg...
Da jeg var ti år, flyttet vi og mitt vennskap til det ene treet lever videre i kjærlighet for alle bjørketrærne, også de bittesmå på vidda.