Sjaman.com – Forumarkiv

Alt har sin tid.

Min far er lagt inn på alderspsykiatrisk avdeling på SiA. Noe skjedde med ham etter at han flyttet inn i ny leilighet for ca et år siden. Han ser skikkelser hjemme i stua. Han kan ikke ta på de, de forsvinner når han setter seg i stolen der de sitter, for å dukke opp et annet sted. Daglige gjøremål er blitt vanskelige. Frokost skal tilberedes, men det stopper helt opp. Hans blikk og holdning har endret seg. Ganglaget vitner om en som nærmer seg endestasjonen. Så er han altså innlagt på sykehuset, til utredning, på lukket avdeling.

Jeg besøkte ham i går. Han fortalte at han hadde mistet førerkortet. De hadde sagt at han ikke kunne forvente å få det tilbake. Midt i dette blir jeg grepet av et vemod. Jeg kjenner omsorg for min gamle far. Tårene presser seg frem, og jeg tvinger de tilbake. Vi er jo far og sønn. Han hadde alle svarene, reglene, kravene og fordømmelsen. Nå er alle offiserstaktene som vasket bort. Tilbake sitter en mann med et mildt litt tomt ansiktsuttrykk, en som glemmer, som tar feil. Pleierne forsikret seg om jeg skulle bringe ham tilbake da vi gikk til sykehuskaféen. Og han ville bli med meg ut da jeg skulle hjem, men det er jo en lukket avdeling. Jeg ville gi ham en klem, men turte ikke. Jeg var redd gråten skulle komme. De gamle familerollene sitter fortsatt i meg.

Vel i bilen, på vei hjem kom de, tårene. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg gråter. Jeg kjenner vemod og omsorg for min far. Jeg er glad i ham. Det gamle er glemt. Mine sår er vasket ut av hans ansikt.

Evigheten er nå.

Gormii

Det der må være tøfft, Gormii!
Han trenger nok klemmen fra deg...
Varm klem fra meg! 

Gi han en klem neste gang. Han trenger omsorg og kjærlighet, akkurat som deg.
Det som har vært, har vært.
Dokker trenger hverandre....nu.

Der er en lykke i livet
som ikke kan vendes til lede:
det at du gleder en annen
det er den eneste glede.

Der er en sorg i verden
som ingen tårer kan lette
det at det var forsent
da du skjønte dette

Ingen kan resten av tiden
stå ved en grav å klage
Døgnet har mange timer
Året har mange dager

A. Øverland

Du har følelsene i orden Gormii.
Power to you and Daddyo.

Takk for at du deler dette , Gormi

Det er nok mange som har det på samme måte...
Jeg er den eneste i familien som sier jeg er glad i noen , eller gir de en klem
Husker pappa , første gang jeg sa jeg var glad i han...han så veldig sjokkert ut 
Han var ikke vant til det når han vokste opp. Han begynte å grine . 

Evigheten er nå .  Ja . Vakkert sagt .
Gjør det neste gang , hvis du har lyst . Om tårene kommer...hva så? . De renser . Og healer .

Varme tanker til deg ( og en klem  )

Dette innlegget rørte meg til tårer. Det er noe underlig med den generasjonen, de som har bygget landet. Mange er så avstengte følelsmessig. Så får vi disse sårene. Jeg har kjent på det også. Min far og jeg klemte hverandre aldri.
Det siste jeg fikk gitt han, var en hånd på skulderen hans, som ble besvart med et forsiktig nikk: ja..(han var slagrammet og pleiepasient på et sykehjem)
Det gikk et år uten at jeg så han, så døde han. (vi hadde kun en tlf.samtale som ikke endte godt. Avvisning)
Jeg er glad for at jeg våget den lille gesten. Den sitter godt i minnet.

Mine sår er vasket ut av hans ansikt.

Ei vidunderlig setning. Når deres hardhet viskes bort, mykner også våres hjerter. Det er som magi. Evigheten åpner seg, og et kjærlig vemod strømmer inn. Et kort øyeblikk var min mor i den tilstanden, og jeg kjente at jeg elsket henne. Det var en god 'oppdagelse'. Men raskt var hun tilbake i sitt gamle selv, og vi stivnet i de gamle kjente vaktsomme roller.

De omvendte roller kan være vanskelige. Ta vare på din far så godt du kan. Det er en verdifull erfaring for begge.

Hallo Gormii og takk for at du rører meg.

Jeg har stått fram på Sjamansonen og bedd om råd for tristhet. Jeg ville ikke fortelle hele bakgrunnen fordi det var for trist å prate om, men jeg forteller det nå - det hadde med mine foreldre å gjøre. De døde begge i vinter, med bare tre måneders mellomrom. Jeg er nok lik deg Gormii, på den måten at vi begge er utrustet med empati - og da får vi det litt tøffere enn andre. Empati er en kjempepositiv egenskap som heldigvis er lett å lese hos et menneske som har den. Ikke sperr den inne, slipp den løs. Øs av den til far din, og blir du selv rørt til tårene, da er det sannelig enda bedre.

Flere år tilbake, mens foreldrene mine ennå var friske og i live,reiste jeg meg opp i et selskap, henvendte meg til dem og takket for at de hadde gitt meg en god barndom og fin oppvekst. Jeg kjempet med en tårekvalt stemme, men fikk sagt det jeg skulle si. Gormii, i dag er jeg bare uendelig glad for at jeg hadde mot nok den gangen. Og de gangene jeg har strøket mora mi over håret og sagt at jeg var glad i henne, var verdifulle for henne - og kanskje enda mer verdifulle for meg selv nå når hun er borte. Dette har med samvittighet å gjøre. Når den er god sover vi godt.

Og det beste av alt, jeg har barn som sier de er glad i meg.
Jeg har sans for deg Gormii. Gå nå å gi far din verdens beste klem.

Vinge

En stor kram till dig och din far Gormi!

Jeg vit hvordan der er og stå med en klem, som kan ikke tör å ge...
Det er sånn med både min far og syster. De har ikke lett for klem.
Men hvis man ikke gjer klemmen, angrer man seg.

Du kan nok, ge faren en klem... og kommer gråten, så gråt
Vi kommer alle til den dag, da rollene byttes... det er livets gang

Klem til deg

Jeg besøkte min far igjen i går kveld.
En Tivoli radio medbragt, med håp om at han skal klare å betjene den.
Den likner jo litt de gamle radioene, med manuelt søkehjul og få knapper.
http://www.nebyhifi.no/images/Classic-Walnut2_000.jpg[/img]
Stor glede over den gode lyden.

Min far snakket om elbiler. Han ønsker seg en slik, så han kan komme seg på butikken.
Jeg fortalte at han behøver førerkort for slike.
Han ville ikke slippe tanken.
Jeg sa jeg skulle undersøke det nærmere.

Jeg skulle hjelpe ham å ringe, men vi fant ikke telefonkiosken, husket ikke hvor den var.
Jeg tenkte litt på hvordan stedsansen kunne fortone seg i tett trafikk.

Jeg undrer meg stadig over den lette blandingen av de klare og de lett skurrende meldingene.

Ikke så mange tårer denne gangen, selv om jeg kjente på de.

Klem utdelt ved avreise, om enn noe nølende fra oss begge.

Forandringer inntreffer og smelter inn i hverdagen.

Gormii