Dette er en historie jeg har skrevet til mine nieser og nevøer. Nissedammen finnes i skogen nedenfor huset til mine foreldre – hvor jeg har vokst opp. Historien er lang og jeg er litt usikker om jeg skal legge den inn og om den skal ligge på dette emnet, men jeg har veldig lyst til å dele den med dere.
RITA
Det var en gang for ikke så veldig lenge siden, så bodde det en liten gutt i ei lita bygd i et lite land. Han var en nesten helt normal gutt i en helt normal, men litt rar familie. Han hadde mange fettere og kusiner. Han hadde også mange tanter og onkler. Noen helt ordinære tanter og onkler, med unntak av en litt rar tante. Han likte denne tanten godt, fordi hun lekte, også fortalte hun historier. Denne litt rare tanten, la oss kalle henne for tante skrulla, hun hadde et eget navn på han. ”Du er min lille prins, en litt underlig skrue, men min lille prins”, pleide hun å si til han. Det var liksom som en kjærlighetserklæring.
Rett bak huset der han bodde, var det en stor skog. Det var i grunnen ganske mange "skoger" rundt huset hans, for huset stod midt i en skog. Men rett bak huset, så var det en spesiell skog, en fantasiskog. I denne fantasiskogen lå også nissedammen. Tante skrulla fortalte mange historier om denne nissedammen. Der fantes det nisser hele året. Dette var ikke slike julenisser som kom ned pipa, eller kom med reinsdyr og hadde med gaver på juleaften. Nei dette var små nisser som bodde der og små nissene kom frem og hadde små nisseråd ved hver fullmåne. Egentlig er det veldig snille nisser, men de var litt rampete. Nissedammen er rett nedenfor huset, og ved klare, stille kvelder så kunne man høre at de taslet, tisket og fniste. De hadde klare lyse røster. Man forstod ikke hva de sa, for de snakket små nissespråk må vite. Men det var ingen sak å høre de klare og lyse røstene som bar igjennom luften. Tanten fortalte at hvis menneskene satte ut litt mat og drikke til dem, så kunne man høre en fornøyd humming og sang bare man lyttet godt.
Den lille prinsen hadde rommet sitt ut mot denne fantasiskogen, og noen kvelder, da det var fullmåne og stjerneklart og stille i natten, så syntes han at han hørte disse små lyse, klare stemmene som bølget gjennom luften og inn gjennom det åpne soveromsvinduet hans. Han fortalte dette til tanten en gang og hun sa at det var ikke noe rart at han hørte dette, for han var spesiell, litt annerledes enn de andre barna. For det var bare noen få utvalgte som kunne høre disse stemmene. Tanten hadde selvfølgelig hørt dem mange ganger, men hun var jo litt annerledes enn tanter flest, hun hadde til og med sett dem. De så nesten ut som små mennesker, fortalte tanten.
I skogen foran huset hadde de laget en liten barhytte med bålplass. Det var nesten som å komme til et helt annet land når man gikk inn i denne skogen. Denne skogen kunne nesten sammenlignes med 100 meters skogen til Ole Brum, hvor Kristoffer Robin holdt mye til. Men i denne skogen bodde ikke Ole Brum, Nasse Nøff og Tussi, men småfolk og tusser. Den lille prinsen ble en ”områdets” Kristoffer Robin. Noen ganger når han og tante tente bål og bare lå på ryggen på barkvistene de har plukket og så på stjernene om kvelden, så kunne de høre de små bena deres løpe rundt i skogen. De hørte små stemmer som tisket og hvisket. ”Thi hi, se på dem, så store som de er, menneskene”, kniste småfolket. Lille prinsen syntes i grunnen at de kunne slutte med denne tiskingen og fnisingen for det forstyrret når han prøvde å konsentrere seg om stjernehimmelen. Noen ganger så han toppene på luene deres når de løp av gårde og hoppet over stokkene. Småfolket så akkurat ut som menneskene, bare at de var bitte, bitte små. Også var litt uskikkelige. En kveld hadde han glemt igjen luen sin i skogen og når han skulle hente den morgenen etter, så hadde småfolket kastet den opp i et tre. Noe den lille prinsen syntes var veldig dårlig gjort.
De hadde andre nisser også i den lille bygda. På låven til Grand-onkelen bodde fjøsnissene. I det hele tatt så var det en hel del nisser i denne lille bygda i dette lille landet. Fjøsnissene var enda vanskeligere og høre eller se. De var så fryktelig sjenerte. Men hvis man laget litt grøt til fjøsnissene og satte den inn på låvegulvet ved høyet og sa med høy og klar røst at nå måtte de kose seg med mat og drikke. Hvis man var tålmodig da, så kunne man høre at de tuslet i høyet. Lille prinsen, den underlige skruen, var litt redd i begynnelsen. Når han skulle invitere fjøsnissene til mat med høy og klar stemme, så bare pep det i han. ”Nå må dere komme å spise og kose seg” pep stemmen hans. Han ville i grunnen litt fort ut derfra de første gangene, men han hørte at de tuslet i høyet. Tanten smilte litt skjevt og sa at det ikke var noe farlig og at fjøsnissene var i grunnen litt som smånissene. Litt som små mennesker, litt rampete, men veldig sjenerte, men hvis man laget ekstra god grøt rundt juletider og satte frem så var det nesten at de kunne høre smatte og sukke lyder. Fjøsnissene kom aldri frem og spiste opp grøten hvis man så mye som kikket gjennom et kvisthull, men gikk de tilbake dagen etter, så var all grøten spist opp og all drikke var borte. Det lønte seg å være ekstra snill mot fjøsnissene ved juletider, for de ”sladret” til julenissen. Det trodde i alle fall den lille prinsen, for han fikk alltid så mange julegaver. Ja, dette trodde han på, det samme gjorde tantene, onklene og søskenbarna som bodde i den lille bygda i dette lille landet.
Takk for den du.
