Sjaman.com – Forumarkiv

Det var noe jeg ble mer bevisst på etter en weekend i Europa med Iboga-seremonier. Det er så mye misbruk - undertrykking av maskulin kraft i vår kultur og mange bærer på endel tunge følelser. Ei som jeg møtte på seremonien nevnte dette til meg at det var hennes erfaring da hun var der at det var så mange som hadde så mye undertrykkete følelser - det så hun tydelig. Det er mye negativ drikkekultur i tidlig ungdomsår...og alkohol er bensin på bålet ang mer maskulin misbruk - undertrykking. Det har vært en voldsom undertrykking av Kirken i århundrer i Norge. Det har ødelagt endel for samiske sjamaner og hekser - som driver med paganisme - naturreligioner - mystikere o.l. blant annet i fortiden. Norge bærer på mye tung historie. Vi var også veldig undertrykket i 2 verdenskrig. Jeg merker når jeg reiser utenlands at det ikke er så mye undertrykket maskulin kraft andre steder jeg har vært som i Norge. Så hun påminnet meg om noe jeg ønsker å ta opp her og vi kan ha en mer utdypende debatt om det. Jeg tror også det kommer an på hvor vi er i verden ang å sammenlikne oss ang undertrykking av maskulin kraft som er vanlig alle steder - men noen steder er mer ekstreme enn andre og vi bærer på mye av det i vår kultur. Det er for meg ingen tvil. Mer enn andre steder. Ikke så mye som andre steder der igjen......

Undertrykkingen av maskulin kraft fører også med seg at en lett velger å fornekte alt som har med det åndelige å gjøre.

du har et poeng her. jeg har lenge gått til at norske menn er spesielle. det har kan hende også noe med de konservative familieidealene å gjøre. man skal ikke ha S"& utenfor ekteskapet liksom. Man skal holde seg hjemme på gården, og få barn med den rette kjerringa. Jeg tror at understøkkinga av kjønna går hand i hand. Undertrøkking av menn kommer sammen med undertrøkking av kvinna. Og det er de kristenkonservative, jordbrukssamfunnsnedarvede familieverdiene som er syndens kjerne her. Man skal stå fast og være trofast, og all livsglede er synd og skam. Unger er ikke unger, men innenomekteskapelige og utenomekteskapelige sådanne. Og kjernefamilien er hellig hellig hellig. Jeg har sagt det før. Og jeg sier det igjen. Store ånd ser ikke forskjell på kjønn, klasse, rase eller barnets opphav. Store ånd er større enn oss, og deler ut sine gaver uten å se forskjeller. Store ånd kaster ikke stener. Det er det menneskene som gjør. Store ånd skapte mannen, en gang for tusener av år siden. Og han passer ikke inn i menneskenes samfunn slik det er i dag. Dette burde vi ordne med en endring på.


...og her kommer en pikant historie som illustrerer saken:

http://www.aftenposten.no/nyheter/dusto ... 797784.ece

hva er det med menneskene? Hvorfor kan ikke et barn ha to fedre? Hva er det som er så farlig med det? Hvorfor må alt som vandrer på jordens overflate være gjennomanalysert og laboratorietestet? Er det ikke natur? Hvorfor kan vi ikke bare slå oss til ro med det, at vi er natur. At våre barn er natur, og at det er godt. Jeg blir så deppa når jeg ser folk som går rundt med fuktige øyner og et kors rundt halsen. Hva er et kors liksom? Et gammelt torturredskap, Skapt av staten for å kontrollere menneskene. Hvorfor ser de ikke det, de som bærer det? Hvordan kan man gå med et gammelt torturredskap rundt halsen, og predikere "famileverdier"? Hva er en familie liksom? Finnes der bare en type som er rett? (slipp meg fri, jeg orker ikke mer av dette samfunnet)- nå går jeg herfra, for å kjempe en dag til mot dette syke, syke samfunnet som enellerannen idiot i historiens avgrunn fant på å forme til... Det må ta slutt en gang. Jeg skal prøve å la det bli snart. Hjelp meg da, sjamaner.
Gjør noe, noen!

Når jeg leser dette så tenker jeg.....er det bare den maskuline kraften som er undertrykt? Hva med den feminine også?

Menn har fra gammelt av måtte være menn, vise stor kraft, stor styrke, det har ikke vært rom for gråting eller å vise følelser. Kvinner har måtte vise seg svake, uskyldige, snille, gode hustruemner og mødre.

Føri i tiden hørte man alltid: *Store gutter gråter ikke**eller  hva med *Snille jenter får det de ønsker seg*????

Krisedommen......(ups, en skriveleif jeg tar som et tegn....)....Kristendommen som det heter, har vært en stor del av dette. Religion i det hele tatt.
Menn er der sterkere en kvinnen, ergo....undertrykkelse av det feminine. Den feminine kraften er minst LIKE stor og kraftig som den maskuline kraften. Fra gammel gammel tid, var den faktisk større, fordi feminin kraft fødte liv.

Men....Den maskuline kraften er dog like viktig. Den føler jeg ble og blir undertrykkt, på lik linje som den feminine. Nettopp fordi vi alle har både
maskulin og feminin kraft i oss.

Menn i dag, trenger å finne litt mer av den feminine kraften i seg, kvinner den maskuline.

Når jeg tenker undertrykking av menns maskuline kraft, så er det nettopp dette med at de skal være de sterkeste, tøffeste, mest usårbare i vårt samfunn. Mange titter rart på menn som gråter, eller viser følelser. Mange kvinner ønsker seg råbarka menn med steinansikt. Jeg blir glad hver gang jeg ser en mann klare å gråte, vise følelser. Vise at også de har følelser og tårer. Menn har med sin styrke alltid blitt opphøyd av kirken, kriger og religioner. Men blitt undertrykkt den maskuline kraften ved at religion, kirke, krig.....har påført menn emner de aldri har vært i stand til å takle til fulle.
Det har ikke vært rom for å vise feminine sider.

Kvinner skulle og skal ikke i noen samfunn og verdensdeler i dag, være sterke. De skal være undertrykt menn. De skal være snille, lydige og være gode emner innen kone, elskerinne, mor, datter og you name it. Det har ikke eller er kke rom for styrke som er på lik linje med en manns styrke. Det er ikke akseptablet at kvinner skal stå på egne ben, det skulle jo tatt seg ut.

Heldigvis ser jeg forandringer på det i dag. Fremfor bare noen år siden. Fremdeles henger disse undertrykkelsene sammen. Undertrykkelsen av både den feminine og maskuline kraften. Tror det er viktig og ikke glemme noen av dem. Kvinner i mange undertrykkte land begynner å kjempe nå. Menn begynner å vise følelser. Her til lands, vel...vi er godt på vei. Men ting tar tid.

Så...Om kvinner og menn kan ta til seg....at vi har ulike egenskaper, ulike krefter.....og begge jobber med å få balansen i både den maskuline og den feminine kraften sin.....da er vi enda lengre på vei.

Men når det gjelder dette som brukernavn nevner. HVor kan ikke et barn ha to fedre? Eller dette med forhold.

Må nok innrømme at jeg der ikke er enig. Min mann er min mann uten at jeg har noen eierrett på ham. Men i hjertet er han min. Og det samme med mitt barn. Og barna selv trenger å vite hvem som er *min mor og min far*.....ikke flere, foruten stemødre og fedre. Barn har rett til å vite hvor de kommer fra, hvem som er de biologiske foreldre. Dette har med arv å gjøre. *Hvem ligner jeg mest? Hvor stammer jeg i fra? Hvilke røtter og historie ligger bak meg? Og hvem i familien er det jeg har arvet de mest særpregede evnene fra?*

Nei, greit at den maskuline kraften er undertrykt, men ikke glemme den feminine kraften heller. 

Jeg tror ikke det her menes at menn har vært undertrykt, men den Maskuline Kraft. Spesielt den maskuline kraften i oss kvinner har vært undertrykt - Vi har ikke lov å vise vår styrke.
Men like mye er den feminine kraft i menn undertrykt, de har ikke lov å vise sine følelser.
Dette syns jeg Silva beskriver veldig godt.

Men hvem er det egentlig som undertrykker?

Mvh Stridshjelp

Mye misbruk av maskulin kraft skaper også selvfølgelig mye undertrykking av feminin kraft ja. Takk for et utdypende og fint innlegg, Silva!

"Stridshjelp":

Jeg tror ikke det her menes at menn har vært undertrykt, men den Maskuline Kraft. Spesielt den maskuline kraften i oss kvinner har vært undertrykt - Vi har ikke lov å vise vår styrke.
Men like mye er den feminine kraft i menn undertrykt, de har ikke lov å vise sine følelser.

Men hvem er det egentlig som undertrykker?

Mvh Stridshjelp

Ja, du er inne på noe her. Det er maskulin kraft både hos menn og kvinner....hos Moder Jord. Møte med en kraftig lysenergi maskulin moder kraft nå nylig var ekstremt healende for meg.
Ja, hvem er det som undertrykker....

I tillegg kan det jo være motsatt: Kvinner som har for lite av den feminine kraften, og menn som har for lite av den maskuline. - Ganske forvirrende 

Kanskje kommer denne undertrykkingen fra vår egen livshistorie - og ender opp med å fortsette selv med det vi har lært, og undertrykker oss selv!

Mvh Stridshjelp

Jeg har en venninne som er veldig engasjert i det alternative miljøet. Hun har vært innom det meste og flagrer liksom fra det ene til det andre. Det jeg har bitt meg merke i når det gjelder henne er at hun er veldig opptatt av og prater mye om den feminine kraften i seg, kvinnekraften.
Det virker nesten som om hun strever med å være feminin også og det blir overdrevent.
Samtidig er hun veldig sint på menn(joda, hun har noen mislykkede forhold bak seg, men hvem har ikke det). Det er måten hun viser dette sinnet på som har fått meg til å lure litt.
Hun er også veldig opptatt av å tilgi og å vise nestekjærlighet, men når det gjelder det mannlige, har hun noen sære oppfatninger.
Kan det være at hun fortrenger/undertrykker den maskuline kraften fordi hun assosierer den med det mannlige?
Og at dette igjen fører til at hun ikke finner den rette veien å gå? Hun finner ikke ro i de valgene hun tar.
Vi vet jo at for at helheten og samspillet i vår indre kraftstasjon skal fungere optimalt, er det viktig at den feminine og den maskuline kraften oppveier hverandre og er i balanse.

Kira, jeg tror du er inne på noe der ja..og hun er ikke alene........det er mye aggresjon fra damer(ubevisst og bevisst) mot menn i vårt samfunn......trist å erfare - men det handler om å være bevisst og komme seg ut av noen kneiker og sånt. 

Hei DJ David Spirit of Laughter! Takk for at du begynte denne tråden med et interessant og viktig tema.
Forholdet mellom det maskuline og det femine er noe av det som har størst behov for å heles i vår tid. Det har utviklet seg til en gjensidig undertrykking som har opprinnelse i det som kan kalles et patriarkalsk tankemønster.

Ikke det at all maskulin kraft handler om testostron, aggresjon, vold etc. Men noe av denne kraften gjør det: Jeg anbefaler dem som har slik kraft i seg å melde seg på boksing, kampsport eller liknende. På disse arenaene får denne kraften lov å komme til uttrykk på frivillig basis fra alle som deltar 

Disse arenaene gir et lovlig rom til å få ut aggresjon. Dette er et mye bedre alternativ for den aggresive enn snillisme-bortforklaringer og psykologiseringer. På kamparenaen blir vedkommende godtatt for disse siden ved sin personlighet + at det til og med kan føre til bedre selvtillit!

Jeg forstår ikke heeeelt hva som menes med undertrykking av maskulin kraft.... Misbruk av maskulin kraft - undertrykking...

Er det den maskuline kraften som har blitt undertrykket?  Eller er det den maskuline kraften som har blitt misbrukt, noe som har resultert i undertrykking av annen kraft?... Eller noe halt annet...?

Siv, etter å ha lest innlegget ditt sitter jeg igjen med en undring..

Du mener at sjamanen i en gruppe bør være en mann, fordi han kan danne et senter man kan forholde seg til, og litt senere i innlegget ditt påstår du at kvinnen er ustabil og flytende mens mannen representerer stabilitet...

Er det ikke nettopp sånne meninger som har oppstått i kristendommens og undertrykkelsens smeltedigel?

En sjaman, mann eller kvinne, etterstreber balanse, både i seg og rundt seg. Dette gjelder også mannlige/kvinnelige energier. Slik jeg erfarer det,er det nettopp å skape balanse som skaper stabilitet, hvilket kjønn du da har betyr ikke noe.

En ting som slo meg som litt pussig, er at denne tråden blir startet rett etter samlinga hos Wolf, der Ailo ofret mann/kvinne-tromma si til ilden...

"siv":

... Jeg tror også at sjamanen i en gruppe bør være en mann. Jeg tror kvinner har like sterke sjamanistiske krefter ...

ja, ja du kan jo tro det, men slik var det dog ikke i den samiske noaidi-tradisjonen.
Der finner du mange sterke kvinneskikkelser, bl.a Rike-Maja, Lapp-Stina, Spå-Ella, Silba-Gåmmoe...
Anbefaler deg å lese mer om disse i den neste boken til Ailo som kommer snart.

Etter min mening må det være balanse i alt.

Ville kanskje foretrekt ein androgyn/transseksuell sjaman,faktisk. Nett som i riktig gamle dagar.
I hvertfall i åndelege spørsmål som angår det me kaller underverden.
Pga. deira kraft,evnen til fleksibilitet og den utvida erfaring av egodød slike individ sit med.

Men kanskje nytta einkjønna person til fysisk healing...kanskje..

"siv":


Jeg tror også at sjamanen i en gruppe bør være en mann. Jeg tror kvinner har like sterke sjamanistiske krefter, men den funksjonen i en gruppe som skal danne et senter alle kan forholde seg til, er i svært mange religiøse det maskuline og det er fordi det maskuline symbolsk står for det stabile som sentrerer. Men det vil også bli altfor stivt og konservativt hvis det ikke samtidig  forholder seg til det flytende feminine element, og det er feilen de fleste religionsutøver gjør i dag, de forstår ikke at det som ikke står i sentrum er like viktig. De gir ikke det maskuline og femine lik verdi og lar det jobbe sammen. Derfor blir de naturlig nok motarbeidet av de feminine kreftene som jo ikke kan forsvinne.

Hei siv, jeg synes du sier mye bra i innlegget ditt, f.eks. ved å påpeke typisk mannlige og kvinnelige kommunikasjonstyper. Selv om jeg har observert det samme fenomenet, tror jeg imidlertid også i dette tilfellet at forskjellene er i stor grad (om enn ikke fullstendig) kulturelt og personlighetsbetinget - jeg tør å hevde at jeg f.eks. og mange andre her behersker begge kommunikasjonsmodeller.

Avsnittet som jeg siterer ovenfor overrasker meg og etterlater et stort spørsmålstegn. Hvordan kommer du frem til dette?

Linken om kvinnelige sjamaner i det sørlige Japan - lagt inn av torstein under Generelt - kan bidra noe til denne diskusjonen. Kvinnelige sjamaner i det gamle riket på Ryukyu hadde den høyeste åndelige autoriteten på øya og var gjerne søstre til mannen som hadde den verdslige lederfunksjonen. I spørsmål som krevde rådføring med det spirituelle var lederen underordnet hennes rolle. Og det er en spennende sidestilling - for mange verdslige anliggender var jo begrunnet i en holdning som verdsatte det spirituelle og krevde velsignelse.

Har lest litt rundt og fant et par informative, spennende linker.
Kan ikke kommentere de mye nå, men kommer gjerne tilbake til det senere.

http://anthropology.buffalo.edu/Faculty ... anbook.htm

"After Tedlock, no one will ever again be able to portray shamanism as a male enterprise."

http://www.angelfire.com/realm/bodhisat ... haman.html

The author warns against elements of "macho-shamanism" from an ecofeminist's point of view. And she argues well ... drawing on her own experience with native she-shamans.  She also finds the concept of the Jungian archetype misleading and not appropriate for the description of shamanism because it blocks the actual perception of the indegenous social and political realities. The archetypes can be too rigid and split elements of perception that should not be splitted. Masha thinks that is exciting because in her life she has clearly experienced the difference between archetype and f.ex. shamanistic phenomena like power animals. That's why she is here at sjamansonen and does not study with the Jungians in Zürich. Even though the archetype-concept can be useful. (Masha's comment)

Menn har fra gammelt av måtte være menn, vise stor kraft, stor styrke, det har ikke vært rom for gråting eller å vise følelser. Kvinner har måtte vise seg svake, uskyldige, snille, gode hustruemner og mødre.

jeg mener ikke å arrestere noen her, men kanhende det blir nødvendig likevel. Kvinner har ikke bare fått i oppdrag å være sexy oppigjennom. Man skulle være pen sikkert ja. Vise svakhet for å framheve mannens styrke etc. Men samtidig skulle man bite tenna sammen og fjerne fostre med strikkepinn, dersom svangerskapet ikke passet inn i samfunnsmonsteret. Så det er en annen type styrke ja. Være sexy og flørtende men fy/&% så sterk man skal/ skulle måtte være og. Midt imellom liv og død har kvinner sittet slik og latt sine egnes og sine fødte og ufødte barns kropper bli til en slagmark for samfunnets behover. Og menn har blitt undertrykket og. De har blitt undertrykket som fedre og som sønner og så videre. Man kan ikke bare si at ett kjønn er undertrykket. Det blir feil. Vi har alle vært ofre for samfunnets tvang. Menn har blitt tvunget ut i krigen som soldater, mens kvinner har hatt andre krav på seg. Det kan ha vært like ille, men på forskjellig måte. Samfunnet har også splittet opp kvinner og menn, så man gjerne ender opp med å tro at vi har forskjellig interesser. Noen kvinner og menn oppfører seg også som om de har det. Men jeg tror ikke det er slik. Jeg tror vi har samme interesser, idet vi er naturvesener som lever under et kantete samfunnsmonster. Det er den sterkeste understykkingskraften som har blitt brukt: Vi mennesker har blitt delt opp i kjønn, raser og nasjoner, så vi til slytt tror at vi står hver for oss. I grupper med motstridende interesser. Det er på tide å sy disse gruppene sammen igjen. Slutte med monokulturer å innføre permakulturprinsipper så å si.

....undertrykkelse av det feminine. Den feminine kraften er minst LIKE stor og kraftig som den maskuline kraften. Fra gammel gammel tid, var den faktisk større, fordi feminin kraft fødte liv.

joda nettopp sant. Og staten har lurt de fleste til å tro at det er kvinnens oppgave å gi liv, mens mannen er motsatt, han tar liv. Gjennom jakt og krig. Hørt sånt tull hva? Makan til sprøyt? Men folket ville bedras, de gikk rett på limpinnen og pyntet opp med sminke og kuler og krutt, fest og fjas. For slik er det, og verden ville bedras. Når skal man slutte med slikt tull da? Jeg bare spør...

Menn i dag, trenger å finne litt mer av den feminine kraften i seg, kvinner den maskuline.

sanne ord! Dette er gammel kunnskap, og det står blant annet i de apokryfe evangeliene. Jeg tror dette er arven fra et ursamfunn hvor man hadde andre tanker om kjønn. Tanker som var knyttet til at magiske krefter var å finne i grenselandet mellom kjønnene.

Hei David,

ja det var interssant tema . Jeg vet ikke helt hva du sikter til , den maskuline energi er undertrykt....men jeg kan prøve å dele noen tanker om hva jeg mener. Jeg tror kanskje den maskuline energi i samfunnet kan oppfattes som den er undertrykt fordi den alltid har vært overlegen , og nå er på vei mot mer balanse av feminin og maskulin energier.

Den maskuline energi hos kvinner , er jeg enig er undertrykt , fordi kvinner ikke skal være maskuline. På samme måte som menn liksom ikke skal være feminine.
Siv er inne på noe om at vi faktisk er forskjellige , men hvem har skapt det ? Hvem har skapt den tanken om at vi skal være forskjellige?  Det er maktmennesker i maktposisjoner opp igjennom tiden ( de fleste menn ) .Vi er oppvokst i generasjoner med disse synene på mann- kvinne. Det er også viktig hvor du er i verden , som Masha nevner med de kvinnelige sjamaner i Japan.

Alt dette psykologipratet om farsfigur og alt det der, er vel og bra ...om ikke tillest kunnskap, som kan komme litt til kort på noen områder , mener jeg. Jeg føler psykologien er begrenset. Det ligger noe der, men den er begrenset utifra en maskulin synsvinkel f.eks. ( som i religion ). Jeg føler det er så mye mer enn det psykologien kan "bevise" . Men det er nå bare min mening.



Fra et åndelig synspunk, handler det om å se det store bildet . Utover normer og regler . Men fra naturens kraft og vår egen  intuisjon og dyp ( kraft / vårt indre ). Det er der vi skal finne svarene .
Jeg tror på mer fokus på balanse av feminine og maskuline energier. Menn og kvinner er forskjellige fordi vi er to ytterkanter . Men vi har alle den andre energien i oss. Fordi vi er ett med alt, fordi vi kommer fra samme kraft .
Det er feminin og maskulin kraft i alt som lever . Utfordringen ligger i å finne den balansen.
Sjelen har inget kjønn . den er i perfekt balanse av feminin og maskulin energi  , tror jeg .

Må nok innrømme at jeg der ikke er enig. Min mann er min mann uten at jeg har noen eierrett på ham. Men i hjertet er han min. Og det samme med mitt barn. Og barna selv trenger å vite hvem som er *min mor og min far*.....ikke flere, foruten stemødre og fedre. Barn har rett til å vite hvor de kommer fra, hvem som er de biologiske foreldre. Dette har med arv å gjøre. *Hvem ligner jeg mest? Hvor stammer jeg i fra? Hvilke røtter og historie ligger bak meg? Og hvem i familien er det jeg har arvet de mest særpregede evnene fra?*

jeg føler meg undertrykket i det du skriver her. For i min familie har vi alltid vært annerledes. Ugifte. Faderløse etc. Og mange har lagt sten til byrden med å stigmatisere oss. Det er ikke bare en av oss, men mange. Og i generasjoner. For meg er dette en tradisjon som jeg er stolt over i dag. Men jeg ser jo det at folk har problemer med å akseptere. Jeg har vært heldig, for jeg har hatt styrke og familietradisjoner som ikke hadde med fattigdom og lynsj å gjøre. Men å stå fram stolt med sitt utenomekteskapelige barn og vise for verden at de tok feil i det at en kvinne ikke kunne klare det alene. Men der er vel nok av familier hvor folk har bukket under på grunn av samfunnsmonsteret. Skjult sitt opphav og latt seg knuge og tyne. Hvorfor er det så flott å ha en mann alene da? Når det at noen er stolt over dette, fører til så mye gråt, bitterhet og undertrykking?? Der fins menn som har oppdaget at de ikke er biologiske fedre til sine barn, hvorpå de har forlatt familien og latt alt gå fullstendig av hengslene? Men hvorfor er det slik? Hvorfor kan vi ikke lage rom for disse mennene som forsørger og oppdrar andre menns barn? Hvorfor skal menneskenes ntur skjules under tepper av tabuer, når vi kunne ha levd bedre. Åpnere og helligere, ved å akseptere mere?

Jeg er selv en av disse kvinnene som står fram og viser maskulin kraft. Og det hender gjerne på jobbfester at jeg blir sjekket opp av kvinner. De vil ha en som meg, fordi jeg ser ut som jeg er sterk og kan klare mye. Som en mann. Det er jo svært smigrende selvfølgelig. Men jeg tenker litt slik at kan ikke disse kvinnene som kommer etter meg (de tror jeg er redningen på alle deres problemer, og så håper de at jeg er lesbisk), ta seg sammen og bære byrdene sine med en egen styrke? Er de redd for å være menn, og hvorfor det? Kanskje det er fordi det er behagelig for dem å være kvinner. Da slipper de jo å ta ansvar. Sikkert fint det. Men ikke kom å klag da over diskriminering, for valget tok de selv...

Kanskje kommer denne undertrykkingen fra vår egen livshistorie - og ender opp med å fortsette selv med det vi har lært, og undertrykker oss selv!

ja. vi undertrykker oss selv. Mange gjør det. Det er en slags self- kill mekanisme hvor man lar samfunnets krav få større innvirkning på personligheten, enn ens egne behov. Man rasjonaliserer seg inn i et pervertert mønster så og si. Dette har jeg sett eksempler på.

Hei
Jeg må innrømme at jeg skrev det på den måten for å provosere frem en debatt. det blir aldri en god diskusjon hvis ingen har meninger som provoserer.
Selvfølgelig mener jeg at kvinner kan være like gode sjamaner som menn, men det som er poenget mitt er at det finnes faktisk forskjell på kjønn og det er mye innstillingen vi har til ting som skaper forskjellene. Jeg tror foreksempel ikke at kvinner er "mykere" i maktposisjoner enn menn, men jeg tror at et fornuftig menneske uansett kjønn fungerer bedre enn en maktsyk person.

Jeg vil ikke si så mye annet enn å peke på den nye avataren min som jeg tegnet i helgen mens dere var på leiren 

"brukernavn":



jeg føler meg undertrykket i det du skriver her. For i min familie har vi alltid vært annerledes. Ugifte. Faderløse etc. Og mange har lagt sten til byrden med å stigmatisere oss. Det er ikke bare en av oss, men mange. Og i generasjoner. For meg er dette en tradisjon som jeg er stolt over i dag. Men jeg ser jo det at folk har problemer med å akseptere. Jeg har vært heldig, for jeg har hatt styrke og familietradisjoner som ikke hadde med fattigdom og lynsj å gjøre. Men å stå fram stolt med sitt utenomekteskapelige barn og vise for verden at de tok feil i det at en kvinne ikke kunne klare det alene. Men der er vel nok av familier hvor folk har bukket under på grunn av samfunnsmonsteret. Skjult sitt opphav og latt seg knuge og tyne. Hvorfor er det så flott å ha en mann alene da? Når det at noen er stolt over dette, fører til så mye gråt, bitterhet og undertrykking?? Der fins menn som har oppdaget at de ikke er biologiske fedre til sine barn, hvorpå de har forlatt familien og latt alt gå fullstendig av hengslene? Men hvorfor er det slik? Hvorfor kan vi ikke lage rom for disse mennene som forsørger og oppdrar andre menns barn? Hvorfor skal menneskenes ntur skjules under tepper av tabuer, når vi kunne ha levd bedre. Åpnere og helligere, ved å akseptere mere?

Jeg er selv en av disse kvinnene som står fram og viser maskulin kraft. Og det hender gjerne på jobbfester at jeg blir sjekket opp av kvinner. De vil ha en som meg, fordi jeg ser ut som jeg er sterk og kan klare mye. Som en mann. Det er jo svært smigrende selvfølgelig. Men jeg tenker litt slik at kan ikke disse kvinnene som kommer etter meg (de tror jeg er redningen på alle deres problemer, og så håper de at jeg er lesbisk), ta seg sammen og bære byrdene sine med en egen styrke? Er de redd for å være menn, og hvorfor det? Kanskje det er fordi det er behagelig for dem å være kvinner. Da slipper de jo å ta ansvar. Sikkert fint det. Men ikke kom å klag da over diskriminering, for valget tok de selv...

Dette innlegget liker jeg.
Det handler veldig mye om å ta ansvar for eget liv, både for menn og kvinner.
Hvorfor i all verden skulle vi være avhengige av en livsledsager for å fikse livene våre?
Målet bør da være å kunne skape balanse i sitt eget liv?

Polariseringen på det ytre planet, der menn skal være menn, og kvinner skal være kvinner, gjenspeiler den indre ubalansen som finnes inni oss.

Et interessant tema du har satt opp til diskusjon Dj David, men det er stort og lett at det spriker i alle retninger.  

Du sier "Det er så mye misbruk - undertrykking av maskulin kraft i vår kultur og mange bærer på endel tunge følelser." Jeg er sikker på at du har en god begrunnelse for det du her prøver å si ,men det er vanskelig å forstå hva du mener når du ikke har definert hva du legger i "maskulin kraft". Hva er det som er misbrukt og undertrykt mener du? Det blir fort en polariseringsdebatt mellom det maskuline og det feminine og kjønn så lenge vi ikke er enige om hva som diskuteres her!

Det hadde vært veldig interessant om du David el andre menn her inne kunne definere hva de mener er den maskuline kraften. Dette er også et veldig interessant tema i lys av den samfunnsdebatten som går i dag i media hvor endel menn mener de ikke får være menn og at de er i en slags identietskrise!? men kjære dere - det er jo bare dere selv som kan uttrykke hva dere ønsker- hva dere vil være - hva er viktig for dere, for at dere skal føle dere hele som menn!

Og når det her i denne debatten blir konstatert i enkelte innlegg hvordan det har vært før -  mellom kjønn og ifht kjønn - så vil jeg bare si at historia går mange, mange tusener år tilbake og maktforhold og kjønnsbetydning har hele tiden vært i endring i alle kulturer. Dette går rett å slett ikke å snevre inn til ei enkel utviklingshistorie!

Jeg tror ikke Siv mener at kvinner ikke bør lede en gruppe, men jeg tror hun refererer til en typiskhet blant kvinner: Janteloven - du skal ikke tro du er noe, og kvinne er kvinne verst. Det er derfor at en rektor på skolen kalles for "fremst blant likemenn" og at rollen går på omgang, lærer er et kvinnedominert yrke.

Jeg merker det også på min jobb - jeg som kvinnelig leder har valgt å ha en svært demokratisk lederstil, ellers ville jeg ikke overlevd.

Men dette er "kvinnepsykologi" og ikke dermed riktig, og man skal heller ikke skjære alle over en kam. Det er nettopp dette vi snakker om i denne tråden - undertrykking. Vi undertrykker hverandre i stedet for å stå fram og vise vår styrke som f. eks sjaman! Og som leder.

Det slår meg også at jeg tror Ailo bruker mye av sine feminine krefter når han leder en gruppe- så det viser også at det er behov for den kvinnelige kraften i å lede en sjamansirkel.

( Jeg måtte bare få sagt dette, men har hoppa over mange innlegg - kanskje sier noen av dere det samme som meg, jeg skal gå tilbake og lese).

Mvh Stridshjelp

Jeg synes folk skriver mye interessant her, og det er flere innfallsvinkler inn til temaet, men jeg synes også kraften forsvinner litt ut i et språk som ufarliggjør temaet. Det er både riktig og viktig med Yin og Yang i balanse og polarisering som gjenspeiler det indre i oss ovs., men hvor blir det av meningene om menn og kvinner i vår kultur? om menn og kvinner i sjamanismen? og Shamilla, hvis du skriver at menn "bare kan utrykke hva de ønsker", så må jeg jo si at da har jo kvinner "bare kunnet si hva de ønsker" i ganske mange år?
Siv