Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg kjente det i denne Iboga-seremonien en av mine verste følelser jeg har følt i dette livet i denne DØDEN transformasjonshealingen. Det var å IKKE føle noenting. Helt LOST. Borte vekk. Følte meg som en Zoombie. Ingen tilhørighet. Ingen forbindelse til noe. Følelse av å sveve i en sfære av INGENTING. I ingenmannsland. En sfære av uten håp - ikke noe å se frem til. Bare håpløshet. Bare pessimisme. Å gi-opp sfære. 
Hva er den/de verste følelsen/følelser du har erfart i dette livet?

Men du følte det?

Hadde bl.a. ein relativt ekkel følelse i går då eg såg at den lenge ettersøkte konvolutten med svar på ein del svært inngåande, fysiske( fysiske) undersøkelsar på sjukehus frå ei tid tilbake, var kommen i postkassa.
Undersøkelsar på grunnlag om mistanke om ein svært alvorleg lidelse.
Når ein åpner slike konvoluttar,er det som om giljotinsnøret seier spoing!
Men,det var ingenting i vegen med meg ,og eg gikk inn for å gråte litt og takke Store Gudinne.
Så døydde eg nok litt,eg og.......
(Sunshine Reggae i dag )

"Final Tribe":

Men du følte det?

Jepp,med tanke på at Iboga har en forbindelse med en kraftig ren lysenergihealingskraft så vil man i første del av en slik seremoni komme i kontakt med alle typer følelser både på godt og vondt. Det er en voldsom dyp dyp transformasjon og healing i bildet. Og hele vårt register blir brettet opp fra dette livet og tidligere liv. Jeg har erfart mye forskjellige healingmetoder og verktøy. Men ikke så unikt som Iboga-planten. Den er helt rå for å si det på den måten. Føltes som om jeg var i en super universell-lyshealingscanningsmaskin. Healing med lyskirurgisk presisjon på veldig høyt nivå.

Det kan eg tenke meg.

Det må ha vært da jeg mistet meg selv fullstendig.

Latteren min var  borte. Smilet....glimtet i øynene. Alt så dødt og livløst ut.

Alle mine meninger var borte. Jeg hadde ingenting å si. Følte jeg ikke kunne noe.
Jeg lot andre styre over hodet mitt, fordi jeg trodde de kunne ting bedre.
Jeg nullstilte meg selv, å begynte å ta etter de meninger og gjøremål
som jeg trodde var bedre en mine.

Den følelsen der, av å ikke være noen, kjenne de døde følelsene
komme innover meg fordi jeg ikke lot meg være meg, var forferdelig.
Tilslutt gikk det så langt at jeg ante ikke lengre hvem jeg var.

Helt til en dag...den dagen jeg våknet...

Den gangen jeg satt og så ned i et sort hull
Jeg følte det enkleste var å la meg bli dratt ned

Så ingen fremtid , ingen glede
bare håpløshet

...kjipt , men wow , hvor mye jeg lærte av å være i den følelsen

Nå kan jeg se tilbake , og vite at det var bare en illusjon i mitt hodet.
Ingenting er håpløst , og det er alltid glede !

.

kommer ikke på en enkeltopplevelse just nu, men generelt kan man si det å føle seg atskilt/separert

det er no` dritt  (  )  - men har sikkert sin mening og funksjon i det større skjemaet

Jeg var også der hvor du var Silva.
Det å miste helt kontrollen av hva man gjør, være likeglad - ikke se gleden i livet. Når man er en livsglad person som i utgangspunktet elsker livet. Det å føle at alt er borte fra deg. Jo, det er det verste som har skjedd meg. Jeg kommer sikkert til å møte kjelleren flere ganger - men veien opp blir kortere. 

RITA

Det værste jeg føler er min egen feighet og grådighet, spesielt når den blokkerer andre mennesker...