Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg går med sommerfuglfølelser i magen for tiden og det kribler av forventning. Nå i sommer skal jeg oppsøke sieidisteiner, og jeg må innrømme at jeg er svært spent. Kanskje jeg har for store forventninger?

Uansett vil det være en opplevelse for meg å stå ved siden av en helligdom, som det en sieidistein er for første gang. Min guide har tilbydd seg (etter ordre fra meg) om å ta meg med på en rundtur. Denne guiden har kunnskaper om disse stedene og kan veilede meg, fortelle om hvordan de gjorde det i gamle dager.

Så jeg skal ofre og si en tekst. Dette skal jeg prøve å si på samisk, hvis jeg får det til. (Det er en stor sorg for meg å ha mistet muligheten til å lære meg dette språket, som skulle ha vært mitt morsmål.) 

Men så vil jeg forsøke å komme i kontakt med kraften som ligger der. Hvordan jeg skal gå frem, er jeg litt usikker på.
Jeg skal sitte med ryggen inntil steinen, og forsøke å lytte, ta inn over meg de energier som ligger der på den plassen.
Går ikke det, så er det vel en menig med det.

Noen andre som har lyst til å fortelle om hvordan det var, å stå ved siden av en kraftstein for første gang?

Jeg la inn noen kommentarer og linker som svar på spørsmål i vinter:

http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... pic=3965.0

Se også:

http://sjaman.com/index.php?option=com_ ... topic=3960

(Er det noen sjanse for å få være med...??) 

takk for linkene passopp. Du må nu bare hive dæ med.  Hvis du er interessert i samisk historie, hadde nok du og guiden (Ahcci) hatt mye å prate om. Så kunne dere sittet der rundt bålet, mens tullsjura svever rundt og forsøker å komme i samtale med usynlige ånder 

Dette høres spennende ut Fønix,
jeg håper du kommer med en fyldig beskrivelse av dine opplevelser etter endt besøk ved sieidisteinene.

Joda, det skal jeg gjøre. Om ikke en fyldig beskrivelse, så iallefall litt.

Jeg har en historie fra Østfold, ikke akkurat en seidstein, men en mulig samlingsplass.
På seinvinteren i år snakket jeg med en healer om gamle kraftplasser i distriktet. Vi satt og så på et kart over Råde i Østfold, ved Oven følte han jeg skulle gå. Det stedet har noe du trenger akkurat nå sa han. Jeg kjørte ut dit. Først gikk jeg på di stedene jeg trodde det skulle være, men litt lenger inn på sletta finner jeg rester av noe som kunne ha vært en gammel steinsirkel.  Så stod jeg der, og visste ikke hva jeg skulle gjøre. Sulten på gammel kunnskap var jeg. Da prøvde jeg å rekonstruere, og entret sirkelen sånn som jeg så mange ganger har gjort i ritualer. Da føltes det som di kom, di som en gang har vært der, entret sirkelen i noen sekunder. Gamle slitne skikkelser dukket opp. Jeg spurte om di kunne lære meg alt. – Det er ikke som deg. Vi gjorde dette for å overleve. Vi er slitne og syke, og må arbeide, di viste meg  byller og sår. Di var fattige, stod sammen, og teftes noen ganger-.

Altså den gang var arbeidsdagene lange, arbeidsfolket hadde ingen velferdsordning, og det var før sykehusenes glanstid. Ingen friske new age opplevelser, di gjorde dette for å overleve, eller holde seg i livet en stund til. Det var et annet alvor den gangen. Det skal også ha bodd mange fattige i området. Nå var ikke dette noen seidplass fra førkristentid, men et muligens et samlingssted hvor fattigfolket kunne hente sine krefter i skjul. Men hvordan det foregikk den gang, vet jeg ikke. En ting som slår meg er at med all den kunnskapen vi har, alle verktøyene kombinert med usikkerhet, kan gjøre di gamle litt forundret.

Det jeg tror på når det gjelder å oppsøke gamle kultplasser er å la skeptikeren (redselen for å ikke gjøre ting riktig) ligge igjen et annet sted. Jeg tror heller ikke di kreftene som står igjen på gamle plassene bryr seg om språket er perfekt, da er viktigere å få tak på roen. Selv om en går inn på et hellig område, betyr det ikke at en skal møte kraften i begravelsestemning. Jeg tror at en intensjon for et møte med en gammel plass kan være å ha en hyggelig stund sammen med plassen og kreftene der. En kan ha med litt frukt, mat, drikke, en sang eller en dans. Kanskje har plassen den sang, eller joik, om en slipper seg litt løs.

"craftwolf":


Det jeg tror på når det gjelder å oppsøke gamle kultplasser er å la skeptikeren (redselen for å ikke gjøre ting riktig) ligge igjen et annet sted. Jeg tror heller ikke di kreftene som står igjen på gamle plassene bryr seg om språket er perfekt, da er viktigere å få tak på roen. Selv om en går inn på et hellig område, betyr det ikke at en skal møte kraften i begravelsestemning. Jeg tror at en intensjon for et møte med en gammel plass kan være å ha en hyggelig stund sammen med plassen og kreftene der. En kan ha med litt frukt, mat, drikke, en sang eller en dans. Kanskje har plassen den sang, eller joik, om en slipper seg litt løs.

takk for historien din. Det som jeg har tatt sitat fra, skal jeg ha i bakhodet  . Det er ikke så viktig om språket er perfekt, helt enig med deg i det. Det viktigste er nok å ha respekt for den plassen.