Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg vet ikke helt om dette er rette plass å skrive om dette, men jeg må bare få det ut.
Våre to fosterbarn har vært hos sin mor i ettermiddag og jeg hentet dem klokken 2000.

Når vi kom hjem hit til oss, setter den eldste seg ned og chatter litt med venner, så hun har det rimelig greit. men den lille gutten vandrer hvileløst rundt i huset. Ute på verandaen oppe på badet - på rommet - ja, over hele huset. Han er veldig rastløs - og tårene står i øynene på han. Jeg snakker med han - og spør om han savner mammaen sin, hvorpå han svarer at ja, det gjør han. Han savner både mamma og pappa. Jeg sier til han at han ikke må holde følelsene inne i seg - få tårene til å komme ut. Ja, men det er så vanskelig - sier han. Jeg kjenner jeg har lyst til å gråte selv.
Vi spiser kvelds og prater litt om alt mulig, vi ordner oss for natten. Han legger seg og jeg masserer han under bena, og vi snakker sammen. Hver kveld roper jeg inn i puten, sier han. Jeg kjenner at hjertet mitt blør. Jeg sier at mammaen og pappaen hans er veldig glade i han. Jeg sier at han må prøve å tenke på at vi også liker han og er glad i han og at han skal bo her hos oss slik at vi kan hjelpe han med de tingene som mammaen og pappaen ikke klarer. Slike ting som lekser, det å vekke han om morgenen og få han på skolen, det at han kan spise seg mett hver dag også videre. Så ber jeg han tenke på at de gangene han er sammen med mamma og pappa er i helger og ferier da han slipper og måtte stå opp for å gå på skolen eller gjøre lekser. De skal bare ha det bra sammen og slappe av. Det er mammaen og pappaen din gode på, sier jeg til han. Så ber jeg han om at han må hente meg når han blir lei seg slik at jeg kan lese, synge for han eller bare holde han og trøste han.
Ja, jeg skal gjøre det sier han, men kanskje det tar litt tid.....

Jeg leser fra Harry Potter for han. Han sovner, jeg stryker han over håret og kysser han god natt.

Jeg vet at han har det godt her, men det lille barnehjertet savner - og det er forferdelig vondt å savne....

Takk for at jeg kan lette mitt hjerte her på sonen.

RITA

Huffa, stakkars liten... Savnet føles sterkt for en sånn liten kropp, det føles vondt og uvirkelig. Da er det kjekt at han har en fostermor som deg, som stiller opp for ham og som er glad i ham uansett.  Ikke tenk så mye på om det er rett plass å skrive det på eller ikke, det er mye healing i å skrive av seg ting som plager en  Du er sterk og du er god, glem ikke det 

Varme tanker fra meg

Takk Alias for trøstende ord og varme tanker, takk. 

RITA

Nei, det er ikke lett for de barna...
Jeg har ju også erfaring (fra barnehage og skolan) av barn som har foreldre, som ikke klarer og gi det, barn behöver. Og jeg har ju også bedvirket til plassering i fosterhjem. Det er med blandede fölelser, man gjör det.

Den gutten har det fint, när han får bo hos deg og få det han ikke får hjemme hos de biologiske foreldrene.
Uten deg hade han ingen at gråte hos... for hvis han kun bor hos egne foralder får han mye at gråte for, när han ikke er där han burde vaere og ikke har det han trenger.

Det du skriver om, er hva jeg benevner "Healing i hverdagen".
(Jeg selv skrev en tråd med namnet Skjult healing i hverdagen )

Du vit at det ikke er mange mennsker, som tar imot fosterbarn i eget hjem.
Du gjör en stor jobb!

Klem til deg, du kvinne med stort hjerte!  

barn savner foreldrene sine,samme hvordan sitvasjonen er,kjenner en sorg,du gjør en god jobb,de trenger kjærlighet og omsorg å det får de av deg som har et godt rent hjerte,sender masse kjærlighet til deg å dine klem gunn.  :wub:

Nå har du gjort det igjen,
med dine ord og handlinger,
du vakre menneske,
beveget meg så det strammer i halsen og tårene pipler frem.

Savn og tap er tunge følelser for en liten å leve med,
enda tyngre er det å måtte fortrenge og fornekte det.
en gave å slippe å gjøre det, når situasjonen først er som den er.
en gave å ha en skulder å gråte på,
et tålmodig og lyttende hjerte
som berører

Å veie opp et slikt savn og tap er vel umulig,og kanskje ikke noe mål i seg selv heller,
men det kan gjøres håndterbart.
den omsorgsfulle, oppofrende og ivaretagende 24-timer-i-døgnet-kjærligheten,
kommer ikke fra de aller nærmeste,
men kanskje er det akkurat det den gjør, på andre plan enn det biologiske?

og kjærligheten fra de biologiske nærmeste er der den også, om enn ikke i det daglige




gro

Takk kjære venner 
Han har det litt bedre i dag, men vanskelig er det for et lite barnehjerte.

Takk for at dere finnes.
Takk for at dere lar meg lette mitt hjerte
Takk for at dere gir meg tilbakemeldinger

Takk, takk, takk 

RITA

Jeg har bare noen få ord.....Du er så VANNVITTIG GOD! 

Kjære Rita,

Jeg er enig med Lie , tenkt alt han hadde grått for hvis han ikke hadde hatt deg .
Nå har han en mulighet han ikke hadde hatt hjemme.

Det er bare at barna skal alltid " passe" på foreldrene sine. 
Han tenker sikkert på hvordan mamman og pappan har det uten de, det er sikkert tøfft for alle .
Du er så sterk , som har begitt deg utpå dette ...og det er mye kjærlighet til to barn , som fortjener den kjærligheten.

Kjærligheten er den beste medisin .

Varm klem fra meg