Den 8. november er en dato jeg sent vil glemme, siden min avdøde bestemor ble født på denne dagen i 1908. Idag vet jeg at den 8. november 1852 er en uforglemmelig og traumatisk dato i norsk/samisk historie.
Jeg har sett Nils Gaups film om hendelsene to ganger nå, engang med og engang uten barna som satt klistret til stolene i de snaue to timene igår kveld. En av dem gråt nesten ved slutten, samtidig med meg og en hyggelig dame som satt i nærheten. "Det er ofte de vennlige som har lett for å gråte", sa sønnen min.
Nils Gaups historie utfolder seg innenfor en ramme der en av de involverte kvinnene forteller om hendelsene til nettopp sønnen sin.
Denne fortellerstemmen tilhører Ellen Skum, en av opprørerne som fikk en 17-årig fengselsstraff for sin oppviglerske fremtreden overfor øvrigheten. Ved å bruke en slik subjektiv vinkling får regissøren sitt grep om et historisk drama som lett kunne ha druknet i mange skikkelser og handlingsforløp. Historien konsentrerer seg om Elen Skums storfamilie, de andre av vel 20 personer som ble dømt etter opprøret, måtte vike for kunstnerens selektive øyne.
Vi møter en samisk familie som er i ferd med å miste livsgrunnlaget, siden mannen oppholder seg oftere i vertshuset hos kramboden enn på vidda med dyrene. Drikkegjelden blir innkrevet i form av rein, mens selve reindriften trues når kvinnene alene ikke klarer å samle flokken.
Det norske storsamfunnet fremstår gjennom enkeltmennesker. Det er på den ene siden et dramaturgisk knep, på den annen side var nok infrastrukturen så spredt at det såkalte norske storsamfunnet opplevdes mer gjennom enkelte personers opptreden enn gjennom byråkratiet.
Den første arrestasjonen av Haetta-brødrene, en av dem Elens mann, skjedde uten forutgående dom og anmeldelse, og alle ofrene vet at dette er urettsmessig. Men hvordan en bevissthet om Norge som rettsstat skal kunne ha oppstått her i Nord er egentlig et vidunder, slik filmen skildrer de løse forbindelsene mellom reinsamene og det lille bygdesamfunnet. Hva er egentlig Kautokeino, anno 1852?
Filmen fremstiller det slik at mange samer er alkoholikere som blir manipulert av en grådig kjøpmann. Hvordan kunne denne situasjonen oppstå? Det er nok en kunstnerisk kløktig innskrenkning å ikke ville forklare alt.
De som ønsker seg et didaktisk samfunnsdrama vil bli lettere skuffet.
For å få en anelse av det historisk komplekse i omstendighetene krever filmen god konsentrasjon, for en del sammenhenger antydes i de kjappe replikkene i samtalene mellom alle parter. Da jeg så filmen for andre gang, forsto jeg bedre hvordan bakgrunnsstoffet er vevet inn i dialogene.
Historien jeg så fortalte om en modig kvinnes initiativ og søken for forståelse for sammenhenger som truet samenes levevei. Vi ser hennes dyktighet i å overleve alene på en snøkledd vidde, på flukt fra politiet. Da hun fant frem til den enkle torvgammen sammen med sønnen sin etter en lang marsj i snøstormen, begynte tårene mine å rulle. Når jeg ellers i filmen så reinsdyrflokkene flyte gjennom landskapet og handlekraften som krevdes for å gjete dem og beskytte dem mot ulvene, da ble to forskjellige levesett så altfor tydelig for meg:
Den ene levemåten krever årvåkenhet og handlekraft i nuet, mens de norske embedsmennene satt rundt bordene sine og pønsket ut strategier. Den ene levemåten ledsages av muntlige overbrakte beskjeder, problemer må løses på flekken hvis flokken skal bestå. Embedsmennene skriver brev til hverandre som forsegles møysommelig. Flere ganger i filmen forskyves konfliktene til et nytt nivå ved at brev sendes avgårde til øvrighetsinstanser som skal fremskynde sakens gang. Løsningsorientert er man ikke, fordi en løsning innebærer to parter som er verdige et kompromiss i forhold til hverandre. Men her gjelder det å forsvare ens egne unøyaktigheter i forhold til loven og å fremme egen forretningsvirksomhet. At filmens ramme er en m u n t l i g fortelling der det understrekes viktigheten av å "huske hvordan det var", passer til min forståelse av de nevnte motsetningene.
Det slår meg som soleklart at Mons Somby og Aslak Hætta bestemmer seg for å h a n d l e i øyeblikket, da det fremlegges et urimelig krav om å bære saksomkostninger som ville føre til den sikre ruin. Dessuten saksomkostninger i en sak som har flere medansvarlige. Ville ikke du gå til angrep mot rovdyret som truer ditt livsgrunnlag? Alt som kaltes "rettssak" hjalp til å styrke øvrighetsstatens vilkår. Slik oppleves også den påfølgende dødsdommen som meningsløs. Det var ingenting å angre på.
Måtte det ende slik? I filmens "andre kapittel", som jeg kaller det, serveres det en liten utopi, et opphold i et annerledesland som eksisterte mens den gryende Læstadianismen fikk bukt med alkoholproblemene og styrket samtidig samenes tro på egenverdi, fordi "gud ikke bor i hus av tre og stein". "Himmelriket är innom oss", sa Læstadianus på svensk da han møtte filmens Elen i Kautokeino. Snakket ikke han samisk?
Det foregikk en rettferdig handel tvers over grensen med beboerne i Karesuando.
Om ikke den lokale spritselgeren Ruth hadde fått hjelp av presten Stockfleth, kunne en mer harmonisk sameksistens mellom de to kulturene kanskje ha etablert seg, antydes det her.
Opprøret i 1852 var mulig fordi samenes opprinnelige språk og levesett eksisterte side om side med de første utpostene av embedsveldet. Det var "frontier"land som ved utpostene i den ville vesten. Merkelig nok tenker jeg enda mer på "Tashunga" enn filmen "Veiviseren" når jeg skal sammenligne denne filmen med andre i Nils Gaups regi.
Etter hendelsene i Kautokeino i 1852 ble det norske storsamfunnet mer systematisk i sin infiltrering av den nomadiske kulturen i Nord, har jeg lest. Man lærte fort: språk, levesett og dermed handlekraften ble undergravd. Og i bakgrunnen lurer grensekonflikter med og mellom Russland, Finnland og Sverige som fører til stadig sviktende beitegrunnlag for norske samer. Men det er andre historier.
sonja samuda
En artikkel om de historiske forholdene finner du her:
http://www.love.is/roald/kautokeino1852.htm
og en bokanbefaling:
http://webhus-m.no/0315.htm
Jeg synes det er blitt en vakker skildring av en hendelse som allerede (tror jeg)hadde startet i noen menneskers sinn. En stille beretning hvor en kan kjenne følelsene som ligger utenpå flotte skuespillere. 
