Slik jeg ser ting fra mitt ståsted akkurat nå....så ser jeg to vesentlige og viktige veier inn i erfaringenes verden!
Å finne kraften til å ha makten....eller å finne makten til å ha kraften. Dette er to vidt forskjellige ting.
Makt har for meg alltid vært et negativt ladet ord. Det setter meg i forbindelse med det å *ha makt* over noe eller noen. Og ofte blir desverre ordet makt missbrukt enten ved maktbruk over mennesker, land, religion/livssyn eller natur osv.
Det er først nå jeg ser at makt egentlig er en fin egenskap dersom den blir brukt riktig. Og med riktige formål.
Å finne kraften til å ha makten...det forbinder jeg med en forsiktig søken i en verden vi ennå ikke helt forstår. Her nede på moder jord er det uten tvil mange forskjellige trossetninger, livssyn, menneske/natur/dyresyn. Mange aner ikke hvordan de skal gå frem for å finne sine indre verdier. Mange aner ikke engang at de har disse verdiene. Og noen tror igjen at de har mye mer indre verdier enn andre. Med andre ord....det hersker stor ubalanse!
Å finne kraften til å ha makten er for meg den vei som er rett. For meg innebærer det å begynne med meg selv. Se på *hvem er jeg* *hvilke verdier har jeg* *hva frykter jeg og hva gleder meg?* *Hvilket menneske ønsker jeg å være - kontra hva ønsker jeg av andre mennesker?*
Å se på seg selv på denne måte tvinger meg å gå inn i meg selv. Ta tak i det jeg ser på som hinder for å komme meg videre på livets vei. Har jeg frykt i meg (hvilket jeg selvfølgelig har) tar jeg tak i det. Å jobbe med meg selv, både mine skyggesider ved å akseptere dem, finne ut hvorfor de skaper negative følelser i meg, også ufarliggjøre dem enten ved å kjempe de bort eller vie dem kjærlighet, alt etter hva man har med å gjøre, er viktig. Dersom jeg ser at jeg har en uakseptabel oppførsel, så må jeg også ta tak i det på samme måte.
Ved å jobbe slik med meg selv, skaper jeg erfaringer som jeg kan kjenne igjen senere. Enten ved at de kommer tilbake eller at jeg ser dem i andre. Da vet jeg hvordan håndtere dem, fordi jeg har vært der. Man kommer ikke langt videre dersom man ikke har hjertet med seg i sine prosesser. Både kjærlighet til seg selv som innebærer aksept av skyggesidene, samt envne til å tilgi seg selv og andre.
Å jobbe med seg selv på denne måten som mange av oss gjør, tror jeg skaper en enklere tilgang til kraften. Og gjennom kraften kan man også finne makten til å gjøre større forandringer hos seg selv. MEN! Man kan kanskje også ufrivillig eller frivillig få makten til å gjøre forandringer hos andre også. Og...her kommer erfaringene og kjærligheten inn. Når man har mye kjærlighet i seg, tror jeg ikke det blir enkelt å missbruke denne makten heller. For makt kan også stå for positive forandringer både for seg selv og andre.
Makt er noe alle kan oppnå! Men i mitt tillfelle er den riktige og viktige makten evnen til å vedkjenne seg sine egne feil, vedkjenne at man også er ansvarlig for hva og hvem man lærer av, hva og hvem man lærer bort til....å ikke minst....dersom man jobber med mennesker eller dyr, eller leder en slags organisasjon da er ansvarlig for å bruke makten til fordel for alles beste. Kjærlighetens, omsorgens makt. Å respekten for at alle er forskjellige uten å *trumfe* gjennom sine egne verdier.
Å finne makten til å ha kraften! Dette anser jeg som å søke utover i det store, den ytre verden. Man kan fort glemme seg selv og sine verdier. Man tror makten ligger der ute, klar til å tas i bruk. Man søker og søker etter makten til å finne kraften. Jeg føler ofte at mennesker som finner makten først, uten å ha kraften (erfaringene)...er så godt som ikke godt jordet. Å få makten plassert i hendene uten å kjenne til sin egen kraft (visdom/erfaringer) tror jeg kan få følger av at man kan føle seg ganske opphøyd og viktig. Å få makt mellom hendene uten å vite hvordan bruke den kan være ganske skummelt. Man glemmer sine egne skyggesider, ser kanskje bare andres. Man glemmer at man selv har evnen til å gå inn i seg selv og bruke erfaringene. Man bare kjører på i ett hastig tempo.
Jeg tror på at det å bli først godt kjent med seg selv, både skygge og solsidene, bli venn med seg selv....akseptere seg selv og vise seg selv godhet, kjærlighet og ikke minst tilgivelse, samt å ta det med ro i svingene gjør det også lettere å søke utover og finne balansen mellom det å være et menneske og en ånd.
Jeg ser da nemlig et nydelig bilde i mitt hode. Å det er meg (mennesket) som står som ett fjell, med solen skinnende over mitt hode (fjelltoppen)....(Min indre verden - min sannhet)....som speiler seg i havoverflaten (den ytre verden) ved fotens fjell (Mine ben - jordet)....Disse to speiler seg likt. Min indre verden kontra min ytre verden!
Nå tok skrivekløa over igjen. Håper jeg ikke er på vidda....å at dette ble forståelig!
Men takk kjære Final T. Jeg er ikke sint. Jeg tar det heller som et komplimang!