Ekskludering

GjenopprettetMedlem

Ekskludering er en mektig handling. En kan spørre seg selv om hvorfor ekskludering ennå er et omfattende problem i vår verden. Er det fordi det strider imot noe vi selv tror på? Er det noe vi ikke erkjenner i oss selv? For vi det bedre ved å ekskludere? Man slipper problemene på en måte. En enkel måte å gjøre det på rett og slett. Hvorfor ekskluderer vi mennesker hverandre? Er vi ennå primitive i vår tankegang? Eller er det bare sånn det er å være menneske?

Ved å inkludere aksepterer man. En tillater at mennesker er forskjellig. En aksepterer uenighet. Det blir konstruktive konfrontasjoner hvor fokuset er bevissthetsgjøring gjennom et ønske om å finne ut om hvorfor. Det blir handlet fra hjertet og sjelen smiler.

Det er interessant å se hvordan vi mennesker konfronterer våre egne demoner. Ekskludering er vel en demon ved seg selv som ennå ikke er frigjort? Når jeg skriver demon mener jeg noe som ikke er akseptert ved oss selv. Noe som hindrer oss i bli ren og åpen kjærlighet. Hva er det som hindrer oss ved å ta i bruk vår sanne og åpne kjærlighetskraft?

Noe som også er interessant å se er hvordan når vi mennesker føler oss truffet av noe som andre sier eller skriver så kommer det nesten alltid en forsvarstale tilbake. Det er som oftest av den karakter at det er mangel på ydmykhet, respekt og åpenhet. Sinnet er i forsvarsposisjon. Hjertet er ikke inkludert men ekskludert. Demonene ved sitt rette navn taler.

Når en forsvarer sine sannheter betyr det da at man ekskluderer andre sine sannheter? Ved å inkludere aksepterer en da at man er en del av en høyere plan og oversikt gjennom sin åpenhet? Tror dere at det finnes en høyere plan som vi ennå ikke vet?

Hvem er jeg som stenger andre ute? Hva er det jeg forsvarer? Hva er det jeg frykter? Frykter jeg for mitt territorium? Rett svar er………. Det er ikke det, det handler om… Det er…. Forsvarstalene er i gang...

Maxius

AdsBot [Google]

Ja, hvem av oss har ikke kjent på følelsen å være utestengt fra det gode selskap?
Ingen god følelse..

Er det mer berettiget å utestenge outsideren, hvis denne mangler ydmykhet?
Eller at tilstrekkelig mange blir provosert?

Er det ikke slik at for å få igang en diskusjon, så kreves det motsvar?

Er det ikke bedre å bruke tiden på å lese det man interesserer seg for?

GjenopprettetMedlem

"Liljee":

Ja, hvem av oss har ikke kjent på følelsen å være utestengt fra det gode selskap?
Ingen god følelse..

Joda,har følt på det,og så har ein bukka og skrapa og
pleasa og transformert seg te ei grå medisterpølse m/flat smak,og når det gode selskapet åpner den knirkete døra si på gløtt,au,
så raknar brått idyllen og det gode selskap står brått fram som det trøyttsame selskap.
Nokre såkalte "gode selskap" kan ein godt forlate,andre kan ein granske nærmare på,
frå utsida

Sensis [Crawler]

Det gode selskap?

Jeg kjenner godt følelsen av å være utenfor det gode selskap. Og hvor finner man det gode selskap. Det begynner vel med å vokse opp i gode hjem med begge foreldre, det er å finne i de rette kretsene i kulturlivet eller politikken eller andre steder og jobber det er det stas og prestisje å være.

Jeg har smakt på det gode selskap en gang eller to i livet, men det var ikke rette tiden og ikke rette stedet, så enten falt jeg ut eller så gikk jeg ut eller så ble jeg jekket ut. Og sa så...

Jeg er i det beste selskap i selskap med meg selv. Det er det selskapet jeg lever med 24 timer i døgnet. Heldigvis har jeg lært meg å like meg selv godt etter hvert, og jobbe med de ressursene som åpner seg for meg.

Det er ved å like seg selv og å jobbe med noe kreativt, der man kan hente ut det man trenger å gi uttrykk for, at man skaper det rommet man kan trives. Enhver skaper sitt eget rom, tror jeg. Skaper man ikke på et eller annet vis også selv følelsen av å være invadert av andre? Har man ikke så rett å sette grenser for andre?

Man skaper sitt rom, uavhengig av andre, om det trenges, i samarbeid med andre når det stemmer. Og uten andre fyller man også sitt rom, om den situasjonen oppstår.

mvh ailo

mvh ailo

GjenopprettetMedlem

Får meg til å tenke over hva det gode selskap egentlig er for noe. For kan man egentlig kalle det for noe "godt" selskap hvis det virker ekskluderende på enkeltindivider? Hvorfor skal man på død og liv føle seg presset til å gjøre og være noen annen enn man er? Lever man livet slik som andre sier man skal gjøre, da lever man andres liv, ikke sitt eget. Man skal ikke dømme og ekskludere andre, men like viktig er det å ikke dømme og ekskludere seg selv. Nei, farsken heller, hvis det er sånn det er å være i det gode selskap, så vil jeg heller fortsette å være en outisider

GjenopprettetMedlem

Som de fleste har også jeg følt meg eksludert opp gjennom livet. Både som sykehuspasient som barn, som funksjonshemmet osv. Men den verste eksluderingen jeg opplever,er faktisk når jeg er i en diskusjon (som jeg elsker) og folk overser/hører meg. Når jeg ikke får lov til å komme fram med mine egne meninger. Det føles utrolig sårende og urettferdig.
Jeg tror sterke midler som eksludering skal en bare bruke i spesielle tilfeller,når det går på helsa løs eller det oppfordres til farlige ting.
Ikke når det gjelder meningsutvekslinger.

Er det ikke når vi er uenige vi utvikler oss mest,da?
Noen ganger trenger vi "kverulantene" for å bli minnet på ting vi selv skal jobbe med. Noen som setter ting på spissen,så vi er nødt til å tenke,til å gjøre oss opp våre egne meninger. Ikke sant?

Go'natt alle sammen

GjenopprettetMedlem

Tja, i media de siste dagene har vi jo fått bivåne følgene av for mye inkludering og så den finale ekskludering...
For meg som exphil-student - for tida med hodet i etikkens verden - finner jeg dessverre altfor gode indisier på at de gamle dydende er utdøende - i hverfall innenfor det øvre skiktet av samfunnet....

Enig med Ailo - og det er trygt og godt i sitt eget selskap - og der er det også såpass ryddig i stillheten at man kan gi seg selv korreks om man skulle komme til å fristes... En mengde kan nemlig være et veritabelt tomrom - tilogmed et svart hull...

hilsen kariw

GjenopprettetMedlem

Eksludering eller grensesetting - kanskje en dyd av nødvendighet av og til?

Et lite situasjonsbilde, satt på spissen, for å illustrere en tanke jeg har.
(ja nå legger jeg kanskje hodet på hoggestabben, men det får stå sin prøve..)

På en åpen plass befinner seg en mengde mennesker. De er samlet i grupper, noen her og noen der. Det prates, diskuteres og fortelles. Inn i denne forsamlingen kommer en mann strenende med et intens blikk og ei tykk bok i hendene. Han går bort til den nærmeste gruppen og begynner å snakke om sitt prosjekt, sine ideer og den fantastiske boka han har med. Noen blir nysgjerrige, og stiller spørsmål, andre avviser det hele. Mannen blir ivrigere og snakker og snakker, så andre knapt kommer til orde. Dette pågår ei stund, så folk blir lei.

Når han ikke får mer respons der, beveger han seg til neste gruppe, deklamerer og deklamerer, det samme påny og på ny. Når han blir motsagt eller avvist, kaster han ballen tilbake og nekter å ta kritikk.

Løper til neste gruppe, enda mer intens, og messer og roper om dette hans livsoppgave. Løper omkring, og lar knapt noen få diskutere i fred, bryter inn hele tida, som om alt handler om han og det han har sagt.
Naturlig nok møter han mer og mer motstand.

Dette eskalerer, han farer vilt omkring, roper vilt meg! meg! meg!, peiver med armene og forstyrrer alle.

Helt til én tar ansvar, går bort til mannen, tar et fast grep i han og leder han bort.

Er dette eksludering, grensesetting eller kanskje en barmhjertig handling for alles vedkommende?
Hva er barmhjertighet?

Evt. sammenfall med hendelser her på sonen, er opp til enhver å trekke. Men dette er kun en lignelse.

Anonymous

Mulig jeg ikke ser...

Men syns nå å gi en tydelig handling er mer rettferdig enn å velge å stå i "gråsonen".

Så lenge man får et valg og velger å gå imot de reglene som er satt.
Syns jeg det er fair å sette en klar og tydelig grense.

Det kan ligge mer kjærlighet bak den handlingen enn man kan se med første øyekast.

God natt alle sammen

GjenopprettetMedlem

"Final Tribe":

"Liljee":

Ja, hvem av oss har ikke kjent på følelsen å være utestengt fra det gode selskap?
Ingen god følelse..

Joda,har følt på det,og så har ein bukka og skrapa og
pleasa og transformert seg te ei grå medisterpølse m/flat smak,og når det gode selskapet åpner den knirkete døra si på gløtt,au,
så raknar brått idyllen og det gode selskap står brått fram som det trøyttsame selskap.
Nokre såkalte "gode selskap" kan ein godt forlate,andre kan ein granske nærmare på,
frå utsida

Du e jo steike god, te stadighet! (Men det finnes gode medisterpølser, òg, og med surkål og potedes og sennep ... )

GjenopprettetMedlem

"arkadia":

Jeg tror sterke midler som eks[k]ludering skal en bare bruke i spesielle tilfeller,når det går på helsa løs eller det oppfordres til farlige ting.
Ikke når det gjelder meningsutvekslinger.

1. Det gikk faktisk på min helse løs, når man ihvertfall på tiende året ser en person, som ennå er internasjonalt beryktet for sin særdeles iherdige misjonærinnsats for dommedagssekten ZetaTalk (1999-2003), fortsette på samme vis, år etter år etter år, titusenvis av innlegg i forum etter forum etter forum, med stadig nye frelseslærer og -lærere i bagasjen. En person som så godt som aldri svarer på kritiske spørsmål og saklige innvendinger, men bare pøser på førti ganger mer av sitt eget for hvert spørsmål, hver innvending.

2. Jeg har dokumentert i den nå visstnok så kjente "karamellisert kakerlakk-skjit"-tråden at det er en til visshet grensende sannsynlighet for at han atter inviterer folk inn i en farlig sekt, og det er jo ikke akkurat første gangen.

3. Meningsutvekslinger? En person som i tusenvis av kjente tilfeller setter til side alle andre meninger enn sin egen?? Hva slags utveksling er det??? Kyss katta!

Og OBS! Jeg for min del søker å ha begrunnete meninger og påstander å føre til torgs, jeg gir kilder og belegg, enhver kan kikke meg i kortene og sjøl vurdere kvaliteten.

Men en person der de fleste påstander (som oftest om egen åndelige overlegenhet) hevdes å stamme fra "utenomjordiske", "intergalaktisk og multidimensjonell kommunikasjon", "aktivisering av hukommelse fra Atlantis, Lemuria, Egypt ... England og Pleiadene", "kanaliseringer", "indre veiledere", "har fått beskjed om" osv. osv. osv. Altså påstander som ingen andre kan bekrefte noensomhelst riktighet av. Hvordan kan man debattere, diskutere, argumentere i forhold til slikt???

GjenopprettetMedlem

"bluestorm":

Eks[k]ludering eller grensesetting - kanskje en dyd av nødvendighet av og til?

Et lite situasjonsbilde, satt på spissen, for å illustrere en tanke jeg har.
(ja nå legger jeg kanskje hodet på hoggestabben, men det får stå sin prøve..)

På en åpen plass befinner seg en mengde mennesker. De er samlet i grupper, noen her og noen der. Det prates, diskuteres og fortelles. Inn i denne forsamlingen kommer en mann strenende med et intens blikk og ei tykk bok i hendene. Han går bort til den nærmeste gruppen og begynner å snakke om sitt prosjekt, sine ideer og den fantastiske boka han har med. Noen blir nysgjerrige, og stiller spørsmål, andre avviser det hele. Mannen blir ivrigere og snakker og snakker, så andre knapt kommer til orde. Dette pågår ei stund, så folk blir lei.

Når han ikke får mer respons der, beveger han seg til neste gruppe, deklamerer og deklamerer, det samme påny og på ny. Når han blir motsagt eller avvist, kaster han ballen tilbake og nekter å ta kritikk.

Løper til neste gruppe, enda mer intens, og messer og roper om dette hans livsoppgave. Løper omkring, og lar knapt noen få diskutere i fred, bryter inn hele tida, som om alt handler om han og det han har sagt.
Naturlig nok møter han mer og mer motstand.

Dette eskalerer, han farer vilt omkring, roper vilt meg! meg! meg!, peiver med armene og forstyrrer alle.

Helt til én tar ansvar, går bort til mannen, tar et fast grep i han og leder han bort.

Er dette eks[k]ludering, grensesetting eller kanskje en barmhjertig handling for alles vedkommende?

Hva er barmhjertighet?

Evt. sammenfall med hendelser her på sonen, er opp til enhver å trekke. Men dette er kun en lignelse.

Av alt du har skrevet, er dette det beste jeg har lest. (Det er en mening som jeg ikke begrunner, denne gangen!)

Jeg håper at nykommere (og andre), som kanskje ikke skjønner helt hva som har foregått her, tar til seg denne innsiktsfulle lignelsen før de f. eks. (igjen) anklager meg for personforfølgelse, Janteloven, degradere andre ...

Jeg har kjørt hardt ut mot innholdet i vedkommendes innlegg, og måten han gjorde det på. Jeg står for alt jeg har skrevet. Jeg ser likevel andre aspekter her: Om barmhjertighet, se mitt neste innlegg.

GjenopprettetMedlem

"Lilly":

Mulig jeg ikke ser...

Men syns nå å gi en tydelig handling er mer rettferdig enn å velge å stå i "gråsonen".

Så lenge man får et valg og velger å gå imot de reglene som er satt.
Syns jeg det er fair å sette en klar og tydelig grense.

Det kan ligge mer kjærlighet bak den handlingen enn man kan se med første øyekast.

Jeg var på tur torsdag sammen med en venninne, men klarte ikke å konsentrere meg om å nyte det fine solskinnet. Tankene kretset om denne ustoppelige flommen av påståtte "gaver fra Universet" (som må betales i Euro, for kort tid siden dollars), og opphavsmannen bak det hele, Mr. (for tiden) M.

Jeg for min del ville og måtte definitivt vekk fra denne fordummende monotone megalomani. Jeg hadde formulert en siste appell til de(n) ansvarlige for dette nettstedet. Tragisk er et ord jeg er meget forsiktig med å bruke (ref. filosofen Peter Wessel Zapffe: Om det tragiske, 1941). Men jeg opplever det som tragisk å se hvordan en person, som i utgangspunktet synes å ha de edleste intensjoner, kommer så galt ut både i metode (måte) (som mange andre også synes å mene), men også på innholdssiden. Og som jeg har skrevet før, så mener jeg at noen må beskyttes mot seg sjøl. Jeg var kommet til at det må anses som fundamentalt feil å la en person, over lang tid, få lov til å utlevere seg sjøl og sin åpenbart sviktende virkelighetsoppfatning, så nådeløst også overfor seg sjøl, og så intetanende om den skade han også påfører seg sjøl. Det var derfor med den aller største lettelse jeg så at hans siste yppersteprest-navn var satt i svart før jeg rakk å sende den nevnte oppfordring til administrator og moderatorer. Det var gledelig for meg å forstå at også de nå hadde fått nok, uten mer mas fra min side.

Jeg er for øvrig overbevist om at han kommer til å forlate denne M-læren også, slik som han har lagt bak seg så mye av det han ustanselig forsikret oss om at han hadde holdt på med i mange tidligere liv, ville perfeksjonere i dette liv, og fortsette med i mange liv framover (nærmere bestemt: være sjaman i Peru; den har vi ikke hørt mer om i år ... ).

Sagt på en annen måte: Han har etterlatt seg så mange skjeletter i skapet (mange skap, forresten) på Internett, at det var en barmhjertighets- og kjærlighetshandling å sette en stopper for at han i framtida skal møte seg sjøl i døra med noen videreutvikling av det han skrev i sin siste månedslange inkarnasjon her i dette forumet.

GjenopprettetMedlem

Passopp - nyyyydelig....

kjærlig hilsen kariw

GjenopprettetMedlem

Hvem er jeg som stenger andre ute? Hva er det jeg forsvarer? Hva er det jeg frykter? Frykter jeg for mitt territorium?

Maxius!

Jeg synes du er inne på noe kjempeviktig. Hvem er JEG som kan bedømme andre? Er det ikke slik at når alt kommer til stykke, så blir vi holdt ansvarlig for alle våre gjerninger? Derfor ser jeg ikke poenget med det å "noen" skal oppdra "noen" og si hva som er riktig og galt. Og det går jeg begge veier - alle veier.

En ting som livet har lært meg er at når en person blir konfrotert med noe, og denne personen farer opp i sinne, kjefter og smeller - ja så er det alltid snever av sannhet i det som ble sagt...

Hilsen
Hannes

GjenopprettetMedlem

Takker for alle gode svar og tanker!

"Passopp":

Og OBS! Jeg for min del søker å ha begrunnete meninger og påstander å føre til torgs, jeg gir kilder og belegg, enhver kan kikke meg i kortene og sjøl vurdere kvaliteten.

hysj, er man riktig stille kan man høre sin indre stemme er det en person som har som tekst i sin profil her på forumet. I tillegg til andre kilder som er dokumenterte og bevist tror jeg også at vår indre stemme er kilden til våre muligheter tilknyttet alt det som bor i oss av kunnskap og visdom. Vi trenger ingen dokumentasjon på vår egen indre stemme, da den allerede er i oss gjennom vår intuisjon og sjelskontakt. Kan vi bekrefte at det finnes noe mer etter døden? Kan vi bekrefte at det finnes noe mer mellom himmel og jord? Kan vi bekrefte på at det finnes noe mer i det store universet som vi bare kjenner en liten del av? Ikke med dokumenterte bevis kanskje, men gjennom vår indre stemme som er nøkkelen til vår tillit og sjelskontakt. Det er bekreftelse for meg. Jeg henviser ikke til andre sine erfaringer, jeg forteller om hva min indre stemme forteller, så er det opp til andre å kikke meg i kortene og selv vurdere kvaliteten. Så vi er på mange måter enige Passopp.

"Passopp":

Men en person der de fleste påstander (som oftest om egen åndelige overlegenhet) hevdes å stamme fra "utenomjordiske", "intergalaktisk og multidimensjonell kommunikasjon", "aktivisering av hukommelse fra Atlantis, Lemuria, Egypt ... England og Pleiadene", "kanaliseringer", "indre veiledere", "har fått beskjed om" osv. osv. osv. Altså påstander som ingen andre kan bekrefte noensomhelst riktighet av. Hvordan kan man debattere, diskutere, argumentere i forhold til slikt???

Jeg forstår godt hva du mener. Men avkrefter du fordi dette ikke kan bevises eller avkrefter du fordi din indre stemme forteller at det finnes ikke liv i universet og reinkarnasjon ikke er mulig. Det er mange sannheter og spørsmål i det vi alle formidler. Det fører til mange forskjellige tolkinger. Ofte basert på hva en selv tror på og tidligere har erfart. Slik jeg leser dette budskapet så forteller det meg at mange mennesker faktisk kan huske eller se sine tidligere liv f.eks gjennom regresjon. Minner kan komme. Så kommer selvsagt spørsmålet: Er det fantasi eller ikke? En må selv oppleve å erfare det for å komme med en erkjennelse. Hvorfor skal andre f.eks tro meg hvis jeg hadde snakket om mine tidligere liv? Det er min innsikt og min erkjennelse. Jeg kan fortelle, men jeg forventer ikke å bli trodd, fordi jeg vet at mine erfaringer, mine opplevelser aldri kan bli andre sine. Jeg har heller ikke grunn til å overbevise, da jeg vet at vi alle reiser forskjellig i våre liv. Men å lufte tanker er alltid lov. Jeg kan heller ikke henvise til en kilde eller legge frem dokumentasjon som for mange er viktig for å tro på noe.

En kan selvsagt diskutere hva som er feil og hva som er riktig. Men kan det rett og slett være slik at ikke noe er feil i det heletatt, alt er som det skal være i henhold til planen vi mennesker ikke har oversikt over? Handler det bare om å ha tillit til det som skjer i livene våre og finne ut spørsmålene om hvorfor?

Hva er mest hensiktsfullt for sin egen del? Å tro på andre eller tro på seg selv? Eller kombinasjonen av begge deler? Man trenger både dokumenterte bevis og man trenger også å bli kjent med seg selv gjennom sin indre stemme.

Eller er det slik at vi ikke har noe ønske om å utforske det ukjente? Hvordan kan det ukjente bli kjent når det ikke kan dokumenteres? Da snakker jeg om vår sjette sans og om det finnes noe mer mellom himmel og jord? Hadde mennesker blitt mer oppatt og nysgjerrig av at det finnes noe mer hvis det hadde blitt bevist og bekreftet? Kan det være at det er en grunn til at det ikke er slik? Fordi det på nåværende tidspunkt ikke er klart for det eller? Kan det ”frarøve” våre muligheter til å bli kjent med oss selv og vår sjel? Våre muligheter tilknyttet det ukjente? Eller vil det alltid være slik at noen åpner døren andre ikke? Kan alt dette også handle om ekskludering og inkludering på mange forskjellige måter både relatert til seg selv, hva man ønsker i livet sitt og hvordan fellesskapet kan påvirke og hvordan vi som enkeltindivider kan påvirke fellesskapet igjen?

Maxius

GjenopprettetMedlem

Bra inlegg Maxius!

GjenopprettetMedlem

Maximus,-det var et kjempebra innlegg

Det blir hele tiden presisert (både her og andre steder) at vi alle har vår egen vei i denne spennende "materien", skal vi da ikke la de med ekstreme meninger slippe til?

Vi er alle frie individer og velger selv om vi vil lese et innlegg eller bare overse det. For min del ble innleggene hans altfor lange til at jeg gadd å lese dem,men noe av det han skrev er jeg faktisk enig i. Så,Passopp:det er fortsatt mennesker her inne som tror på Atlantis,Pleiadene,kanalisering,Lemuria,Egypt osv osv

Og det fine (synes jeg) er at de som kjenner meg IRL mener jeg er en jordnær person med beina godt plantet på jorda

Jeg ble forskrekket når jeg leste at innleggene gikk på helsa løs for en av deltagerne i diskusjonen,-men det sier vel mer om den personen enn den som har skrevet det. At det må være ting som ble "trigget"? Trist at det opplevdes sånn,men kanskje noe å jobbe med?

Jeg tenker også at det må da være greit å ha slike spesielle mennesker der hvor man kan "holde øye med" dem? Han vil jo nå bare vandre videre til et annet forum hvor ingen kjenner ham og tar absolutt alt han sier alvorlig. Er ikke det ille,da?

Jaja,men nå er han i hvert fall borte. Får håpe vi andre som har meninger i mot flertallet får fortsette her inne

Ha en fin kveld alle sammen!
Har dere forresten sett den fantastiske stjernehimmelen nå om kveldene (Her som det er klart i hvert fall)?

GjenopprettetMedlem

For min del ble innleggene hans altfor lange til at jeg gadd å lese dem,men noe av det han skrev er jeg faktisk enig i.

Da forstår jeg bedre at du reagerer som du gjør! Men...for å kunne uttale seg om en sak mener jeg man må gidde å lese! Ikke noe kritikk...men jeg syns det er en viktig ting...å sette seg inn i ting.

Jeg spør!

Er det riktig å la noen misjonere....spore ut av de fleste innlegg....for å reklamere for sin viten....med gjentatte repitisjoner på repitisjoner på repitisjoner? Skal dette godtas?

Er det riktig å la noen få lov til å øse ut av seg hva som helst? Uten å få lov å reagere?

Har ikke vi ett ansvar for hva som formiddles ut?

Jeg hadde reagert....eller ikke reagert dersom han hadde skrevet dette som en erfaringsvei...å ikke som en slags sannhet...som også kan bli andres sannhet. For meg ble dette ren og skjær *medlemskapring til denne ordenen*. Og ikke en oppfordring til å gå sin egen vei.

Er det riktig?

Jeg har ingen tro på at vi skal akseptere alt...forde alle har sin erfaringsvei. Jeg står iallefall ikke stille å ser på at noen flakser til himmels uten noen form for bakkekontakt og i dette spranget tar med seg andre....uten å si hva jeg mener.

Det er noe av det jeg kaller medmenneskelighet...å bry seg om noen.