Noen ganger lurer jeg på, at det går ann å være glad, når ting rundt meg er så vanskelig og om de har rett at jeg lever i drømmeverden. Men jeg drømmer ikke så mye, jeg bare ser og betrakter nåtiden til den åpner seg og det løsner og en elv av rein lykke bare fyller opp og da gjør det ikke så mye: Vel det er en sorg det som har skjedd og det som er vondt. Men i min lille gledesboble er det godt å være.
Er det sant som de har sagt hele livet, at når boblen sprekker vil jeg tryne inn i virkeligheten? Kjøre jaget i tredemøllen og skrape sammen småpenger og snu på de rundt og rundt for å se om jeg har råd til brød? Er livet så hardt, er det virkelig så hardt som de sier alle sammen, hvordan kan jeg være så glad? Bare ren glede uten forklaringer og grunn. Så lenge jeg ikke tenker, så lenge jeg ser inn i nåtida og ser på lufta som er mellom meg og alle de andre. Den er så vennlig, tilstedeværende og passende på, den lufta, det mellomrommet. Og etterpå ser jeg at vi ikke er så forskjellige alikavell, meg og de andre.
Jeg har vært så redd for at jeg måtte slippe på gleden for å bli voksen. Men så ser det kanskje ut til at jeg må slippe på de gamle forestillingene, for å beholde gleden istedet.
---
Egentlig tror jeg gleden er det virkelige og lidelsene er boblen. Som forhåpentligvis sprekker, når virkeligheten kræsjer inn.
Jeg har nok fått høre det samme som deg opp i gjennom.
Folk forstår ikke hvordan jeg har beholdt gleden og humoren
i mange situasjoner jeg har vært igjennom.
Jeg vet ikke om det er en gledesboble eller hva det nå er.
Men jeg har alltid vært så heldig til å ha evnen over å glede meg over de små ting.
Gleden i meg bobler
når jeg ser de to gamle
fortsatt holde handen
og smiler gjennom øynene
til hverandre...
bare slik et ektepar kan
som har opplevd livet sammen
og minner meg på at kjærligheten finns.
Gleden i meg bobler
når jeg ser et barn titte
nysgjerrig på meg
med et blikk som spørr om jeg er skummel
for så å sprekke opp i et fantastisk smil
når jeg titter lurt tilbake
og minner meg på at livet egentlig er
et smil...gjennom tillit.
Gleden bobler i meg når jeg ser
hestehoven som titter opp gjennom asfalten.
Den bukker ikke under
for den seige harde massen...
og minner meg om at solen
kan skinne på selv de
mørkeste steder.
Da kan jeg gå gjennom de verste stunder...
kjenne sorgen, og kjenne fortvilelsen
for jeg ser at verden er ikke slik...
når jeg tar en ekstra titt.
OG når andre kan oppleve å ha det bra...
ja, da er det sannelig håp for oss alle!
Jeg har gått på trynet mange ganger
når virkeligheten har tatt meg...
men gleden og humoren er det
som har holdt meg
i live!
Takk for at du fikk meg tilbake til å minnes
de små gleder!
