Sjaman.com – Forumarkiv

Det er noen dager, hvor det å følge intuisjonen kan gi noen litt merkelige utfall. Som å ende opp med morken og mudrete gammel gummibåt på soverommet.

Jeg gikk til det lille tjernet i dag. Der vi lekte som små, jeg og brødrene mine og kompisene deres. De hogger skogen rundt der nå, jeg sto og lyttet, litt vemodig over enda en bit "barndomsskog" som forsvinner. Jeg skal til å snu og gå hjem, da jeg får en følelse av at jeg må bort til vannkanten først. Der ser jeg noe blått som stikker opp litt ute i vannet. Tenker ikke noe mer over det, men har en sterk følelse av at jeg skal ta det opp. Jeg vil liksom ikke helt høre på det først, men tenker at søren heller...hvis det er noe plastikkdritt i vannet, så kan jeg vel ta det opp og kaste det. Ser ikke ut som noe annet enn en gammel gassballong eller slikt.

Men det jeg plukker opp er en gammel liten gummibåt. Det er noe underlig kjent med mønstrene på den. Jeg får den opp på land og vet at denne må jeg ha lekt med da jeg var liten. Et gammelt minne, bokstavelig talt, nådde overflaten (mens jeg skriver nå, så kom jeg til å tenke på et bilde jeg så i dag tidlig da jeg mediterte. Det var den djevelrokken jeg drømte om, som svømte ned i mudderet og frigjorde noe lysende vesen-lignenende som forsvant opp til vannoverflaten)

Så da står jeg der med den gamle gummibåten og jeg tenker at jeg kan ikke kaste den uti igjen og jeg kan ikke la den ligge her på land. Jeg tenker at jeg vil kaste den i søppeldunken nede ved hybelhuset, men en følelse i meg, sier at jeg skal ta den med hjem. Det lyder ikke godt for selvhøytidelig, vil-ikke-skille-meg-ut biten av meg, men jeg tenker what the heck. og drasser med plastbåten.

Den er full av mudder, så jeg stikker ned i en bekk og skyller den og mens noen studenter kjører forbi meg i en bil, så tenker jeg, at nå er det ikke vits i å spille "vanlig-vanlig" for de lenger. I'm on the other side of normal, synger jeg, mens jeg deiser rundt med den skitne gamle plastikk båten. Jeg møter to studenter på parkeringsplassen og føler meg vel rimelig dum, i det samme øyeblikk tar vinden tak båten så den begynner å flakse rundt som et flagg og jeg snur meg mot den og sier: nå får du gi deg da! (ikke gjør det verre enn det er....) Flirer ganske godt av dette, etterpå....

Vel, så da satt jeg der med båten på gulvet. Føler meg litt som en som obduserer lik. Med fotografiapparat tar jeg bildet av detaljer. Jeg husker små biter av minner, som handler om båten. Drar av lapp-på-lapp reparering av hull i båten og det er bare så utrolig kjent, som om jeg vet hva jeg vil se. For hver detalj jeg finner, er et nytt lite minne.
Jeg føler at jeg har funnet igjen en liten bit av fortida og lurer på om jeg kan spare på den, legge den under senga eller noe. Men jeg vet at jeg må kaste den. Gi slipp. Fortida er over. Noe sånt.

Vet enda ikke helt hva dette handler om, kanskje det bare var dette å gi slipp på noe, eller huske disse små minnene. Jeg skal snakke med familien og sjekke ut fotoalbummet, for jeg tror det fins bilder av den båten der. Uansett....om det ikke ligger noe mer i dette, en det jeg har skrevet om, så var det ihvertfall en leksjon for meg i å drite meg litt ut. Kanskje det var døden på übernormalefasaden min? Tja... jeg håper  

Ja, det er bare noen ting man kommer over som har en betydning for dagene fremover i vårt liv. =) Mener at noen ganger er ting der for å vise oss, la oss komme oss videre i livet eller på nye tanker. Veldig spesielle personlige episoder man kan komme i da:)

Sarah Elisabeth

Ja, veldig spesielle episoder, det er jammen sant. Blir glad av disse tingene fordi de viser meg at verden virkelig er mysteriet jeg har håpet at det var og ingenting er tilfeldig.

Har på følelsen at det er noe mer i denne episoden som ikke har vist seg enda, spennende!

Og takk for svar begge to