Sjaman.com – Forumarkiv

Mange av oss har byttet nick i løpet av tiden som gjenganger her inne, meg selv inkludert, og jeg har gjort meg noen tanker om det.
Motivene for å gjøre et navnebytte er vel mange,
men hva er hovedårsakene? Og finnes det årsaker til at vi bør gjøre det -eller ikke?
Det med å velge et navn kan fort føre til mange og lange tankerekker,
ikke alt er like selvfølgelig for alle,
hvem vi vil framstå som -både ovenfor oss selv og andre,
det handler om identitet.

Hvem og hva vi er i konstant forandring, det er resultatet av en (forhåpentligvis...) livslang læreprosess.
Og så skal man sette et navn på seg selv, på "dette".
Hva er egentlig viktig da?
Eller uviktig?
Og her inne, man får jo relasjoner, man blir sitt eget og sine ords "varemerke", man gjenkjenner og gjenkjennes -ved sitt navn.
Man blir synlig nettopp ved sitt navn.
Hvor viktig er det egentlig å være synlig?
Hvor viktig er det å få lov å sette sitt navn under det man skriver?
Hvordan ville det føles å legge en masse av deg selv + tid i et innlegg -uten å bruke det nick som "alle" her inne kjenner deg som?

I utgangspunktet har alle en oppfatning av hvem man er, altså et selvbilde,
men denne myten vi har om oss selv kan forandre seg fra time til time -noen skjer det pga nye erfaringer og innsikter men oftest er det pga tilbakemeldinger fra menneskene man har rundt seg.
Og hvem sier hva? Og til hvem?
Jo, det handler om identiteter som gjenkjennes ved sine navn i et stort samspill, et utviklingsspill.

Når vi setter navn på oss selv blir vi mer synlig og vi tar plass, navnet er altså en del av ens egoslott.
For de svakeste og mest famlende er navnet kanskje den eneste sten i den grunnmuren som egoslottet skulle bygges på..
Den som er 100% "hel" er også trygg nok til "egentlig å ikke trenge" en identitetsmerkelapp.

På en arena som dette, med hovedfokus på selvutvikling og selvrealisering, blir våre navn meget synlige nettopp fordi våre identiteter er så tydelige.
Gjennom de skrevne ord åpner vi så å si våre dagbøker for hverandre,
vi synliggjør alt hva vi er gjennom den bakenforliggende røde tråd som følger våre innlegg...
Og så setter vi våre navn under...

Tiden mellom de liv man lever er man VELDIG et med "alt" og man eksisterer i harmoni med "alt",
når vi så fødes inn i våre jordiske liv er den første formelle løsrivelsen fra dette at vi får våre navn,
fra da av går vi i utakt med universet mens, og fordi, vi strever for å holde følge med resten av den såkalte sivilisasjonen.

Mitt nick her inne var biernna, bjørnen.
Det var mitt trofaste og trygge hovedkraftdyr og det var der for meg så lenge jeg trengte det, helt til det ble integrert i meg og ble en del av meg.
Da ble biernna "borte" på en måte og synliggjøringen som et navn står for gjorde det riktig for meg å bytte nick.
Dette markerte også for meg mitt samspill med universet på min utviklingsvei,
universet elsker nemlig metaforer.

En liten avsporing ang metaforer:
Louise L. Hay har et meget bra eksempel,
hun sier at mens du f.eks gjør husarbeide og rydder og vasker kan du si til universet at du samtidig gjør dette i ditt sinn..
Gi dette tipset en sjanse, (eller vær kreativ og lag din egen variant) du vil nok bli overrasket over hvor bra det funker.

Hmmm! En tankevekker!

Jeg er nok en av de som har vært veldig trofast mot mitt nick! Mitt nick var det jeg startet med...å har underskrevet med i snart 3000 innlegg.

Mange ville nok toppet den listen jeg er havnet på dersom de ikke hadde meldt seg ut...å inn igjen med nytt nick!

Hvorfor har ikke jeg byttet nick?  Jeg har ikke hatt noen behov for det. Jeg er liksom Silva jeg. Skulle jeg bytte for å bytte...ville jeg ikke visst hva annet jeg skulle finne på!

Jeg syns det er (for min del) fint å beholde nicket...fra jeg startet min sonekarriere og frem til nå...kan alle (inkludert meg selv) se og følge utvilkingen til nettopp Silva! Om noen har interesse for det...

Men...det må jo bli opp til hver enkelt...trengs det et nickbytte...er det respektert fra min side...selv om det i mange tilfeller har ført til at jeg har blitt en smule forvirret.

God natt folket! 

Som når en er på maskeradeball, eller karneval... Med en annen forkledning blir man gjerne litt friere, idet man spiller ut rollen man har valgt. Noe av det samme kan en oppleve med et nick, man lever seg inn i rollen og blir navnet.. 

Det jordiske livet blir nok litt mindre komplisert av at vi får navn. Også her inne... Men er navn egorelatert? Kanskje har vi navn i livet mellom livene også...?
Men jeg er ganske sikker på at vi ikke har personnummer der...   

"Sjelevenn":

Kanskje har vi navn i livet mellom livene også...?
Men jeg er ganske sikker på at vi ikke har personnummer der...   

Det er jeg ganske sikker på også...at vi ikke har personnr hjemme...i livet mellom livene. Det sku tatt sæ ut! 

Eller så er det ren ønsketenkning!

Uansett...jeg er såååå glad for at sjelevenn er tilbake...

Sitat fra Katonka:

Når vi setter navn på oss selv blir vi mer synlig og vi tar plass, navnet er altså en del av ens egoslott.
For de svakeste og mest famlende er navnet kanskje den eneste sten i den grunnmuren som egoslottet skulle bygges på..
Den som er 100% "hel" er også trygg nok til "egentlig å ikke trenge" en identitetsmerkelapp.

Sitat fra Sjelevenn:

Som når en er på maskeradeball, eller karneval... Med en annen forkledning blir man gjerne litt friere, idet man spiller ut rollen man har valgt. Noe av det samme kan en oppleve med et nick, man lever seg inn i rollen og blir navnet.. 

Hmmm...
Jeg vil snu dette på hodet og si "den som er 100% hel er ogås trygg nok til å bruke sitt eget navn og trenger ikke nick navn". Helt enig med deg Sjelevenn, det er på en måte lettere å uttrykke seg gjennom nick navn, en blir ikke så blottet. Men kanskje det er det vi bør strebe etter å kunne uttrykke oss like godt med vårt eget navn som nick?!?

Vider så kjenner meg overhodet ikke i at mitt navn er en grunnstein for eget egoslott. Tilbake til ungdomsåra så gikk jeg gått gjentatte runder med meg selv fordi jeg syntes navnet mitt var helt grusomt. Nå har jeg lært meg å bli glad i navnet mitt.

Hilsen
Hannes

Ingen er 100 % "hel" og trygg

men det er en vakker tanke.

Jeg syns det er viktig å ha et kraftnavn
som ikke trenger si andre noe
men det snakker til meg som har fått det.

Godt å lese dine ord Katonka.
et meget fint navn.

Der fikk du meg til å tenke gitt... Er av de som nok har skiftet nick underveis. Ikke meldt meg ut for å melde meg inn igjen, men endret visningsnavn på kontoen. Det føltes som en riktig ting å gjøre, og har nok endret litt på måten jeg skriver på. Jeg tør være friere, dele mer av meg selv. Dessuten passer det nicket jeg har nå mye bedre enn det gamle, som passet bedre på en som står i bakgrunnen og gjemmer seg litt bort. Jeg gjemmer meg ikke bort lenger, hverken her inne eller IRL. Så hvorfor ikke ha et nick som gjenspeiler det? Men for de som vil følge utviklilngen tilbake fra den gangen jeg meldte meg inn, er det ikke noe problem, siden alle innleggene mine nå står merket med Viljesterk.

Hvis det å være 100% hel går på å kunne skrive under med navnet sitt i stedet for nicknavn, så er jeg vel hel noen steder og ikke andre steder. For min del bruker jeg mitt eget fornavn der det føles naturlig å gjøre det, og nick andre steder. Hvor mye jeg deler av meg selv de stedene jeg bruker fornavn varierer sterkt, alt etter tema. Og jeg ser faktisk ikke noen problemer med det heller.

Ja ja, en liten tankerekke fra meg...

Nick og navn, ja...

Interressant tema, for det handler jo om identitet, hvem vi vil framstå som. I hvertfall når man bruker nick. Da er man ganske fri til å endre ettersom man utvikler seg, slik flere her inne allerede har gjort.

Vår identitet handler altså om hvem vi selv anser oss for å være, basert på egne erfaringer men også på hvordan andre ser oss. Sammen er erfaring og bekreftelser med på å bygge vårt selvbilde, noe som i stor grad også er tilhørende i egoet vårt. Men en del av det som er med på å danne vår identitet, er vår essens, det som er den evige delen av oss, og denne har også sin egen identitet, som endrer og utvikler seg etterhvert som vi lærer gjennom våre eksistenser her på jorda.

Den gang jeg giftet meg, tok jeg min daværende manns etternavn. Dette, ser jeg nå, var en handling som ble gjort i håp om å omforme min identitet slik at jeg skulle "passe" enda bedre sammen med ham. Tidligere var det jo også sånn at kvinnen måtte ta mannens etternavn....og denne "regelen" ble nok ganske sikkert innført nettopp fordi man i tidligere tider så det som riktig og nødvendig at kvinnen skulle underordne seg mannen.

Da vi ble skilt, beholdt jeg eksens etternavn en stund...men etterhvert føltes det så feil at jeg byttet tilbake til mitt pikenavn. I tiden etter dette, har jeg gått igjennom en slags "identiteskrise", der hele min oppfatning om meg selv og hvem jeg er har vært hovedfokus. På mange måter føler jeg at jeg er kommet mer tilbake til den "jeg er". Det å ta tilbake pikenavnet mitt, gav meg tryggheten og friheten til å gjøre dette.

Den tryggheten og friheten kommer av at pikenavnet er noe kjent, noe som er fra mine foreldre og fra mine røtter som jeg vokste opp fra. Så jeg måtte altså svinge hjemom for å finne tilbake til meg selv etter ti år i "fremmed land".

Jeg har også flere "nick", men de blir ikke brukt her på sonen. Da jeg starta her inne for noen år siden, brukte jeg (som det fantasiløse vesenet jeg er! ) alabast, som var brukernavnet i den epostadressen jeg hadde den gangen. Et fint navn  Men altså, litt fantasiløst, og definitivt ikke valgt for å si noe som helst om hvem jeg ER.

Jeg fikk etterhvert ei hjemmeside (som ikke er oppe og går lenger..) der jeg tok i bruk navnet Strongwolf. Feiende flott....men det var ikke meg som hadde kommet på det... Strongwolf har jeg fortsatt å bruke, og det er nå i bruk også i de to epostadressene jeg i hovedsak bruker for tiden 

Men etter å ha lest Katonkas innegg har jeg begynt å tenke....hvis jeg skulle finne et navn, et nick, som JEG synes sier noe om meg og hvem jeg oppfatter meg selv som...så ville det kanskje blitt noe annet. Samtidig er det noe trygt og godt ved det å bruke de navnene som jeg alltid har brukt. Men kanskje er dette symptomer på at jeg har problemer med å gi slipp på det gamle og gå inn i noe nytt.

Så nå skal jeg rett og slett sette meg i tenkeboksen, rett etter at jeg har gjort en oppgave jeg fikk av en kjær venn  Kanskje kommer jeg ut derfra med et nytt navn. Det skulle ikke forundre meg. For jeg føler at NÅ er jeg klar til å ta et skritt videre, bevege meg inn i noe nytt...og da HAR faktisk det navnet jeg bruker, betydning.

Som et apropos til slutt... Den tradisjonen at man får ett navn som barn, og at dette senere endres når man går inn i de voksnes rekker, den støtter jeg! Mener at dette er noe man finner bl.a. i flere nordamerikanske tradisjoner. At man også, ettersom årene går, blir tillagt flere navn, er jo også kjent fra vår egen historie, der dåder (og udåder og dårskap ) var kriteriene for hva slags tilnavn man fikk etter hvert. Og disse navnene kunne jo si mye om en person, ihvertfall om deres fortid 

Her var det mye interessant!

Ja.... jeg skal ta tilbake mitt fødselsnavn.... for i det navnet ligger mine energier, men det er noe som holder meg tilbake.
For visst blir det en identitetsendring. Kanskje får jeg tilbake noe av det jeg mistet i ekteskapet? For det kan bli som å hente tilbake en sjelebit...
Takk for påminnelsen, Inger Lise.

Slik det er nå, klarer jeg ikke å putte min identitet i navnet mitt. Tidligere var dette veldig viktig, særlig da jeg giftet meg  Jeg som kom fra havgapet, måtte ha mitt eget "havgap-etternavn" liksom    Noe jeg ikke ser hensikten med i dag. Jeg har tross alt bodd mange flere år andre steder, enn i havgap-området. Etterhvert har mennesker i rundt meg, fått større betydning enn den opprinnelige familierelasjonen. Men det er jo greit å beholde navnet sitt av praktiske grunner...

Når det gjelder nick, har det vært med meg lenge. Begynner å se begrensingene i det, fordi mange etterhvert kjenner personen bak. Det har noe med forutsigbarheten å gjøre. Så kanskje dukker det opp et nytt snart..

Ellers er det jo morsomt å merke seg at mange her inne, har flere nick. Så egentlig er vi kanskje bare 20 medlemmer på sona 

Dette er et interessant tema.
Jeg har skifta nick og meldt meg ut flere ganger her på sonen. Det har å gjøre med store omskiftninger i meg selv, med tilhørende trang til navneskifte. Identitetskrisa har også vært en del av det. Min opplevelse av identitet er noe omskiftelig, jeg opplever mange identiteter boende i meg. Det er kanskje det som er schizofreni?
Men jeg har i så fall følge med mange kunstnere og forfattere og andre ...

Jeg har brukt skifte av nick tildels som en måte å formidle min opplevelse av meg selv i en fase av livet.
Det er den store fordelen med denne muligheten til å skape sin egen 'identitet' på forumet.
Vi kan få fram andre sider av oss selv, som vanligvis ligger skjult i vårt egentlige navn, og tilværelse forøvrig.
I tillegg til beskyttelsen det gir for oss som setter pris på det.

Derfor syns jeg ikke heller det har så mye med egoslott å gjøre. Det kan være en nødvendig beskyttelse for å bevare et allerede skjørt ego, som ikke ivrer etter å stille seg til skue for all verden. Nå snakker jeg for meg selv, for jeg sier ikke at alle som bruker nick har et skjørt ego. Men mitt ego ligger i ruiner, og av den grunn kan jeg med sikkerhet si at det trengs et sterkt og sunt ego (ikke stort og oppblåst!) for å fungere godt i denne verden.

I virkeligheten har jeg også skiftet navn, selv om jeg er ugift. Det var et behov for å løsrive meg fra min fars navn, selv om det ikke var så bevisst da jeg gjorde det. Jeg bare følte at navnet mitt satt fast i halsen på en måte, og brukte mange år på å ta det skrittet. Hvorvidt det var heldig, vet jeg ikke. Det medførte en åpning som tiltrakk seg litt uheldige erfaringer, men det er en annen historie. Jeg liker etternavnet mitt, selv om det ikke har noen spesiell betydning i seg selv. Jeg tok et ekstra fornavn i tillegg, og det har større betydning for meg.
Det er utelukket å ta tilbake fødenavnet ialle fall.

Jeg trives også med bluestorm (av en el annen grunn velger jeg engelske nick).  Det hentet jeg fra maya kalenderen, og det traff mitt hjerte, så det kommer jeg nok til å beholde.
Å bruke nick og avatar bringer også frem den lekne dimensjonen, noe jeg setter stor pris på.
Vi kan skape roller, og leke litt hide and seek, i all uskyldighet. Er jeg den eneste som tenker sånn, tro?

Jeg syns det vanskligste ved å melde seg inn i forumer, er å finne på et nick. Selvkritisk som søren og egentlig vil jeg velge noe som ikke er for personlig, samtidig som det er personlig. Noe som jeg ikke føler knyttet til den ytre meg, men den som er inni. Den som svært få kjenner i real life.

Jeg har hatet det virkelige navnet mitt. Gremmet meg ved hver eneste navnopplesning på skolen, enda det er et ekstremt vanlig navn. Så jeg ville velge noe som gav meg positive assosiasjoner. Jeg kunne huske hvordan jeg pleide å bli begeistra som liten, når de fluffy skyene kom om våren/sommern. Kallte de sommerskyer og følte de gav budskap om bedre tider, noe de jo gjore, siden det var snakk om to månener skolefri  Og så er det et aspekt av å like noe, uten å vite hele grunnen hvorfor og jeg liker de skyene. De som er store og myke og bærer meg seg regnskurer.

Hva anngår egoslott, så vil jeg heller kalle nicket mitt en ego-beskyttelse. På samme måte som jeg har gjemt meg i min egen fantasi-verden i real life. Ble dette en slags tilsvarende greie. Når det er sagt, så føler jeg littegrann at jeg begynner å vokse fra det nicket...Kanskje jeg skifter en dag. Det handler jo litt å føle seg i tråd med seg selv og hvor man er også.

Foresten, jeg liker metaforer Har vasket gulvet mitt rent for gamle minner og jeg har lagt ønskene mine i elva og kallt den for livet mitt. Det fungerer og det føles som.....to verdener møtes og det skapes magi.

"Sommersky":

Jeg syns det vanskligste ved å melde seg inn i forumer, er å finne på et nick. Selvkritisk som søren og egentlig vil jeg velge noe som ikke er for personlig, samtidig som det er personlig. Noe som jeg ikke føler knyttet til den ytre meg, men den som er inni. Den som svært få kjenner i real life.

Jeg har hatet det virkelige navnet mitt. Gremmet meg ved hver eneste navnopplesning på skolen, enda det er et ekstremt vanlig navn. Så jeg ville velge noe som gav meg positive assosiasjoner. Jeg kunne huske hvordan jeg pleide å bli begeistra som liten, når de fluffy skyene kom om våren/sommern. Kallte de sommerskyer og følte de gav budskap om bedre tider, noe de jo gjore, siden det var snakk om to månener skolefri  Og så er det et aspekt av å like noe, uten å vite hele grunnen hvorfor og jeg liker de skyene. De som er store og myke og bærer meg seg regnskurer.

Hva anngår egoslott, så vil jeg heller kalle nicket mitt en ego-beskyttelse. På samme måte som jeg har gjemt meg i min egen fantasi-verden i real life. Ble dette en slags tilsvarende greie. Når det er sagt, så føler jeg littegrann at jeg begynner å vokse fra det nicket...Kanskje jeg skifter en dag. Det handler jo litt å føle seg i tråd med seg selv og hvor man er også.

Foresten, jeg liker metaforer Har vasket gulvet mitt rent for gamle minner og jeg har lagt ønskene mine i elva og kallt den for livet mitt. Det fungerer og det føles som.....to verdener møtes og det skapes magi.

og hva heter du for nå?
la meg gjette?
Grete!

Grete, jeg? Nei nei....det heter jeg ikke.

Denne tråden begynner å minne meg litt om et eventyr jeg leser for barna mine... 



http://www.grimmstories.com/da/grimm_eventyr/rumleskaft


Klem

Lilly.......Lillda.......Linda 

Jeg skal prøve å la være å rive meg selv i to om noen gjetter navnet mitt

toril

Spam... og det var ikke gjetning

Hanne =)

*må....hikst....rive...meg selv...* *splasj*

(men litt juks med sjamansonefjes-svar  )

Takk for interessante innlegg 

Jeg har tenkt en del på dette med navn og identitet og det er godt mulig at Katonka kan ha rett i dette;

Den som er 100% "hel" er også trygg nok til "egentlig å ikke trenge" en identitetsmerkelapp.

Jeg undres på om jeg vil oppleve å være 100% hel (over tid) i dette livet og i så fall hva vil det gjøre med min følelse av identitet.
Et annet aspekt er andre menneskers evne/trang til å sette merkelapper på en, hva ligger bakom uttrykket; kjært barn har mange navn?

Er det i det hele tatt mulig at det finnes en egen identitetsmerkelapp som dekker hver og en fullt ut? Hvis i så fall, er det da mulig å finne den før man forlater sitt jordiske legme? Og hvor stor vekt skal man tillegge sitt navn?

Spennende tema
Jeg er veldig fornøyd med mitt døpenavn,og av og til litt frustrert når jeg er på forum hvor jeg bruker nick. Men,når det jeg har her er ledig er jeg fornøyd allikevel,-det er navnet til den ene katten jeg hadde (og som er med i guidegruppen min )

Kjenner flere som har fått nytt navn eller nytt mellomnavn etter div utdanninger eller innvielser. Noen bruker det hele tiden,andre dropper det etter en stund. Er vel ferdige med bruken av det,da?

Ang. etternavn ville jeg aldri byttet om jeg giftet meg,det synes jeg er en uskikk. Det må jo føles som om identiteten blir borte? (ser ikke ned på de som gjør det,altså!)

Klemz fra ei som også er på Sjamansonefjes,men da under mitt eget navn........

Nu må altså folk slutte å bytte nick navn i eningen. Det e nokka forbaska tøv 

"Tullsjura":

Nu må altså folk slutte å bytte nick navn i eningen. Det e nokka forbaska tøv 

He he he