Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg starter likegodt en ny tråd,jeg (jfr utglidingen av tråden om WOW)

Klart følelser er nyttig! Hvordan skal vi ellers vite om vi er glade,forelsket,sinna,lei oss osv?

Jeg håper aldri jeg slutter å føle Og da mener jeg at jeg også vil ha sorg og sinne. Blant annet fordi det forteller meg noe om hvor i prosessen jeg er,-et slags termometer.

I den andre tråden ble det skrevet at de som ikke har vonde følelser er "gjennomarbeidet",-men finnes det mennesker som aldri har "vonde" følelser,da??  Jeg tror nok at til og med f.eks buddhistmunker kan føle frustrasjon og sinne (jfr Tibet),men de har teknikker til å bearbeide dem så de ikke styrer livet(ok: dårlig eksempel nå med uroen i Tibet,men de er jo drevet til det over 50 år og er ikke sånn buddhistmunker vanligvis reagerer).

Jeg har problemer med å tro på mennesker som aldri er annet enn glade og fornøyde,jeg. Lever de virkelig i livet sitt,eller bare eksisterer de (jfr en annen tråd)? Jeg er et av de menneskene som "alltid" har vært kjent som den blide jenta. Til og med på sykehuset hvor jeg var mye som barn var jeg den blide jenta. Men,jeg kan love dere at det har kostet!! Jeg er selvsagt fortsatt "den blide jenta",men nå kan jeg også vise andre sider,-for de hører selvsagt også med i bildet av meg.

Jeg håper (og tror) at jeg aldri vil treffe mennesker som mener at følelser bare er til for å såres. Ikke fordi jeg er redd for hva de kan gjøre meg (neida jeg er ikke redd for å bli såret,-vært der,opplevd det),men fordi jeg vil bekymre meg for deres opplevelser. Sånn jeg ser det må det være mennesker som har opplevd noe trist og som har blitt skadet (tenker ikke spesielt på deg C nå,en generelt). Om jeg kunne ville jeg ha hjulpet,men det er deres prosess,ikke min.

Følelser er en stor og nødvendig del av livet

morsomt perspektiv du har her.

Jeg kom til å tenke på at dersom følelsene er som et termometer, så er det også utrolig mange ulike måter å bruke dette termometeret på. Noen mennesker vet hvordan de skal bruke termometeret. Andre må lære det. Det å lære kan ofte være en smertefull prosess, full av feilsteg. Noen tror at følelser "er alt", og velger å stupe ned i en myr av kvikksølv. Der nede blir de kanskje forgiftet. Så må de komme opp til avgifting, og lære seg å bruke kvikksølv- termometeret på riktig måte. Andre har forstått at termometeret bare er et måleinstrument. Men de liker å se at indikatoren går opp og ned. Derfor fyrer de heftig inne i rommet. Skalker alle luker og hiver innpå med ved. Imens går de fram og tilbake med termometeret og stirrer facinert på indikatoren, som stiger og stiger. Etterpå slipper de kanskje all den varme luften ut av rommet, ser når indikatoren synker. Løper ut i sneen og dypper rundt med termometeret for å se når det minker. Hvis de holder på lenge slik, så kan det hende at termometeret sprekker. Dessuten bruker de opp en masse ved, til ingen nytte.

Fri blir man først når man kan ha et termometer, og også kan bruke det på den rette måten. Man skal ikke spise det. Ikke leke for mye med det, slik at man glemmer det andre. Eiheller bør man bade i en kvikksølvsump.

Tvert imot bør man fristille seg i forhold til følelses- termometeret. Ta en titt på det i ny og ne, og legge planene utfra det. Er det ti minusgrader og solen skinner, så pakker man blå skismørning, og legger ut på tur. Er det nullføre, så kjører man rolig den dagen. Er det varmt og koselig, så kan man la den største bjørnefellen ligge hjemme. Man pakker gjerne heller badedrakten, eller går for å bade naken i elven. Slik mener jeg man kan leve fritt, og improvisere og planlegge rundt termometerets indikasjon. Ikke er man avhengig av det, men det er et fint redskap, som man kan dra nytte av når man trenger det.

Hm....jeg trodde jeg var veldig "gjennomarbeidet" den gangen jeg hadde lært meg å ise ned alle følelsene mine, var så klarsynt som fy og så litt ned på de som reagerte med sårhet. Hadde dem ikke kontroll over følelsene sine, hva?

Når en tiner opp, så var det ikke noe å være høy i hatten for lenger og aldri i verden om jeg tør å være uvøren med andres følelsesliv igjen, etter å ha opplevd å være så ekstrem sårbar.

Jeg opplever det ofte som om det kriges litt om å skrive av seg ansvar, hva anngår følelser. Den som er sår, vil gjerne gi den som sårer skylden("DU gjør meg vondt"). Den som sårer, vil gjerne gi den såre skylden ("DU reagerer feil").

Kanskje blir det tatt litt for lett på følelsene? som det ble skrevet og jeg har hørt flere si andre steder også. At sårhet går over, derfor er det ikke så farlig. Ting fester seg og man kan ikke forvente at folk skal være gjenomarbeidete, når de i realiteten ikke er det. Innen det skjer, så skapes det sår og det gjør noe med en persons selvbilde.

"arkadia":

Jeg starter likegodt en ny tråd,jeg (jfr utglidingen av tråden om WOW)

Klart følelser er nyttig! Hvordan skal vi ellers vite om vi er glade,forelsket,sinna,lei oss osv?

Jeg håper aldri jeg slutter å føle Og da mener jeg at jeg også vil ha sorg og sinne. Blant annet fordi det forteller meg noe om hvor i prosessen jeg er,-et slags termometer.

I den andre tråden ble det skrevet at de som ikke har vonde følelser er "gjennomarbeidet",-men finnes det mennesker som aldri har "vonde" følelser,da??  Jeg tror nok at til og med f.eks buddhistmunker kan føle frustrasjon og sinne (jfr Tibet),men de har teknikker til å bearbeide dem så de ikke styrer livet(ok: dårlig eksempel nå med uroen i Tibet,men de er jo drevet til det over 50 år og er ikke sånn buddhistmunker vanligvis reagerer).

Jeg har problemer med å tro på mennesker som aldri er annet enn glade og fornøyde,jeg. Lever de virkelig i livet sitt,eller bare eksisterer de (jfr en annen tråd)? Jeg er et av de menneskene som "alltid" har vært kjent som den blide jenta. Til og med på sykehuset hvor jeg var mye som barn var jeg den blide jenta. Men,jeg kan love dere at det har kostet!! Jeg er selvsagt fortsatt "den blide jenta",men nå kan jeg også vise andre sider,-for de hører selvsagt også med i bildet av meg.

Jeg håper (og tror) at jeg aldri vil treffe mennesker som mener at følelser bare er til for å såres. Ikke fordi jeg er redd for hva de kan gjøre meg (neida jeg er ikke redd for å bli såret,-vært der,opplevd det),men fordi jeg vil bekymre meg for deres opplevelser. Sånn jeg ser det må det være mennesker som har opplevd noe trist og som har blitt skadet (tenker ikke spesielt på deg C nå,en generelt). Om jeg kunne ville jeg ha hjulpet,men det er deres prosess,ikke min.

Følelser er en stor og nødvendig del av livet

dette likte æg veldigt godt Arkadia
følelsane æ der for å læra åkke å SJÅ kor me går å ikkje går.
Takk.

Jeg starter likegodt en ny tråd,jeg (jfr utglidingen av tråden om WOW)

Klart følelser er nyttig! Hvordan skal vi ellers vite om vi er glade,forelsket,sinna,lei oss osv?

Jeg håper aldri jeg slutter å føle w00t Og da mener jeg at jeg også vil ha sorg og sinne. Blant annet fordi det forteller meg noe om hvor i prosessen jeg er,-et slags termometer.

I den andre tråden ble det skrevet at de som ikke har vonde følelser er "gjennomarbeidet",-men finnes det mennesker som aldri har "vonde" følelser,da??  Jeg tror nok at til og med f.eks buddhistmunker kan føle frustrasjon og sinne (jfr Tibet),men de har teknikker til å bearbeide dem så de ikke styrer livet(ok: dårlig eksempel nå med uroen i Tibet,men de er jo drevet til det over 50 år og er ikke sånn buddhistmunker vanligvis reagerer).

Jeg har problemer med å tro på mennesker som aldri er annet enn glade og fornøyde,jeg. Lever de virkelig i livet sitt,eller bare eksisterer de (jfr en annen tråd)? Jeg er et av de menneskene som "alltid" har vært kjent som den blide jenta. Til og med på sykehuset hvor jeg var mye som barn var jeg den blide jenta. Men,jeg kan love dere at det har kostet!! Jeg er selvsagt fortsatt "den blide jenta",men nå kan jeg også vise andre sider,-for de hører selvsagt også med i bildet av meg.

Jeg håper (og tror) at jeg aldri vil treffe mennesker som mener at følelser bare er til for å såres. Ikke fordi jeg er redd for hva de kan gjøre meg (neida jeg er ikke redd for å bli såret,-vært der,opplevd det),men fordi jeg vil bekymre meg for deres opplevelser. Sånn jeg ser det må det være mennesker som har opplevd noe trist og som har blitt skadet (tenker ikke spesielt på deg C nå,en generelt). Om jeg kunne ville jeg ha hjulpet,men det er deres prosess,ikke min.

Følelser er en stor og nødvendig del av livet wub

dette likte æg veldigt godt Arkadia
følelsane æ der for å læra åkke å SJÅ kor me går å ikkje går.
Takk.

  Jaaaaaaaaaaaaaa, jeg er så enig 

lys varme fra hans ove 

De som har hevet seg over følelsene, må da være oppstigende mestere eller lignende....
Går det ann å leve her på jorden i en god relasjon til andre, om man har hevet seg over følelser?

Følelsene fororsakes alltid av en tanke. Tanken etterfølges av følelser. Enten av andres ord, eller ens egne tanker.
For å utslette følelser, må en utslette tankestrømmen.

Det finns desverre ytterligheter; tilfeller av de som er så selvopptatt at alle følelser dreier seg om ens eget ego.
Som ikke har evnen til å kjenne ydmykhet, og empati for sine medmennesker. Bristen på disse følelser kan bryte ned et annet menneske.
Disse tiltrekker seg gjerne et menneske som har et overflod av det de selv mangler, gjerne i kombinasjon med en lav selvfølelse.

Noen har nok kommet lengre i utviklingen, at de klarer å skille på andres projekteringer, og lar ikke dens andre ”greier” få såre en.
Men følelsene er der... bare at de tillater ikke følelsene å slippe inn og blir negativt påvirket. Og disse har heller ikke behovet for å forsvare seg.
Noen klarer dette ganske bra, særlig de med en god og sterk selvfølelse. Men alle er ikke der....

Så send ut varme positive energier... Kjærlighet, vennlighet, ydmykhet, medfølelse...
Ingen kan få for mye av dette!
Og det du sender ut ... kommer tilbake til deg.   

"Sjelevenn":

De som har hevet seg over følelsene, må da være oppstigende mestere eller lignende....
Går det ann å leve her på jorden i en god relasjon til andre, om man har hevet seg over følelser?

Følelsene fororsakes alltid av en tanke. Tanken etterfølges av følelser. Enten av andres ord, eller ens egne tanker.
For å utslette følelser, må en utslette tankestrømmen.

Det finns desverre ytterligheter; tilfeller av de som er så selvopptatt at alle følelser dreier seg om ens eget ego.
Som ikke har evnen til å kjenne ydmykhet, og empati for sine medmennesker. Bristen på disse følelser kan bryte ned et annet menneske.
Disse tiltrekker seg gjerne et menneske som har et overflod av det de selv mangler, gjerne i kombinasjon med en lav selvfølelse.

Noen har nok kommet lengre i utviklingen, at de klarer å skille på andres projekteringer, og lar ikke dens andre ”greier” få såre en.
Men følelsene er der... bare at de tillater ikke følelsene å slippe inn og blir negativt påvirket. Og disse har heller ikke behovet for å forsvare seg.
Noen klarer dette ganske bra, særlig de med en god og sterk selvfølelse. Men alle er ikke der....

Så send ut varme positive energier... Kjærlighet, vennlighet, ydmykhet, medfølelse...
Ingen kan få for mye av dette!
Og det du sender ut ... kommer tilbake til deg.   

Takk arkadia! 

Jeg kan gå alldeles ut av konseptene av følelser... Fra den dype avgrunn... til en ubeskrivelig euforisk
lykkefølelse.... men jeg ville ikke byttet med noen. Jeg kjenner jeg lever!

Jeg har lyst til å si litt om dette med å heve seg over følelser, siden jeg nevnte det i den andre tråden.
Først vil jeg undrestreke følelsenes verdi, slik Arkadia og andre har gjort på en så fin måte.
(jeg har litt trøbbel med å finne ord og setninger - ja tanker, så jeg strever meg igjennom å få utrykt det som ligger på hjertet.)

Det som bl.a. hjalp meg i min livs største krise og absolutte bunnmål i følelsesmessig forstand, var en setning jeg leste:

Du er ikke dine følelser. Følelsene er kun erfaringer.

Disse ordene brant seg inn i meg, jeg klamret meg til dem. Så en dag forstod jeg hva det faktisk innebar.
Jeg trengte ikke identifisere meg med følelsene, jeg kunne eie dem, styre dem. Etterhvert kunne jeg også heve meg over dem.

Det handler ikke om noen egotripp - å være følelseskald. Ei heller om å være noen oppstegen mester.
Nei, det handler om å erkjenne sine egne følelser, anerkjenne dem som unike erfaringer.
Det var for meg livreddende  (ikke helt metaforisk, jeg var suicidal) å forstå at jeg er noe mye større og mye mer enn følelsene mine.
Dette har et fint ord som jeg liker; transcendens. For å komme videre i livet, trengs enkelte ganger en overskridelse av egne indre sumpmyrer.
Med dette mener jeg ikke at jeg eller noen skal sluttte å føle, men at det er av ekstrem verdi å kunne være et vitne til sine egne tanker og følelser.

Jeg vil ikke diskutere hva som kommer først, tanken eller følelsen. Det blir litt som debatten om høna eller egget.
Enhver tror sitt. Tanker og følelser henger nøye sammen, jeg tviler på om de kan adskilles?
Min opplevelse er at følelsene har også andre kilder enn tankene; som kroppen, som det store dype ubevisste hav i oss, drømmene og underbevisstheten. Jeg vet ikke om vi tenkte da vi lå i mors mave, men jeg er sikker på at vi følte.

Egentlig tror jeg det er et ganske komplekst samspill mellom tanker, sanser, følelser, ytre og indre inntrykk. 

Slutt konklusjonen blir kanskje nettopp å føle, og å lære seg å elske sine følelser som erfaringer i livet, like som å elske sin skjebne, og omfavne sitt eget liv.

Jeg går i første klasse på denne skolen.

Syns du klarer å utrykke deg bra jeg,bluestorm

Takk skal du ha, Arkadia!

Tror jeg skjønner hva du mener, bluestorm med det å heve seg over følelsene, og ikke la de styre! 

Man er ikke sine tanker, man er ikke sine følelser..... før man tillater dem..... 

Ja nettopp, Sjelevenn.

Så send ut varme positive energier... Kjærlighet, vennlighet, ydmykhet, medfølelse...
Ingen kan få for mye av dette!
Og det du sender ut ... kommer tilbake til deg.    wub

   
bra skrevet sjelevenn 

Kjærlighet og tilgivelse er så bra og godt 

Om noen sårer meg, så sender jeg de varme tanker og kjærlighet og tilgivelse, og tenker for meg selv, at stakkars de som må såre meg for og få det bedre selv, og ønsker at de skal få ha det godt, så de slipper og såre   

Klart jeg blir såret,men hever meg på en måte over de som sårer meg, og kjærligheten til alt og alle gjør at det ikke plager meg noe særlig.

Man er ikke sine tanker, man er ikke sine følelser..... før man tillater dem.....

ja, det er så godt og lese dette

Tro Håp og Kjærlighet er det sterkeste som finnes..
Og jeg er glad vi har følelser, så gjør vi er i stand til og sende folk, dyr, naturen, universet og moder jord vår gode sterke healende kjærlighet 

lys og varme  fra hans ove og monica 

"bluestorm":

Jeg har lyst til å si litt om dette med å heve seg over følelser, siden jeg nevnte det i den andre tråden.
Først vil jeg undrestreke følelsenes verdi, slik Arkadia og andre har gjort på en så fin måte.
(jeg har litt trøbbel med å finne ord og setninger - ja tanker, så jeg strever meg igjennom å få utrykt det som ligger på hjertet.)

Det som bl.a. hjalp meg i min livs største krise og absolutte bunnmål i følelsesmessig forstand, var en setning jeg leste:

Du er ikke dine følelser. Følelsene er kun erfaringer.

Disse ordene brant seg inn i meg, jeg klamret meg til dem. Så en dag forstod jeg hva det faktisk innebar.
Jeg trengte ikke identifisere meg med følelsene, jeg kunne eie dem, styre dem. Etterhvert kunne jeg også heve meg over dem.

Det handler ikke om noen egotripp - å være følelseskald. Ei heller om å være noen oppstegen mester.
Nei, det handler om å erkjenne sine egne følelser, anerkjenne dem som unike erfaringer.
Det var for meg livreddende  (ikke helt metaforisk, jeg var suicidal) å forstå at jeg er noe mye større og mye mer enn følelsene mine.
Dette har et fint ord som jeg liker; transcendens. For å komme videre i livet, trengs enkelte ganger en overskridelse av egne indre sumpmyrer.
Med dette mener jeg ikke at jeg eller noen skal sluttte å føle, men at det er av ekstrem verdi å kunne være et vitne til sine egne tanker og følelser.

Jeg vil ikke diskutere hva som kommer først, tanken eller følelsen. Det blir litt som debatten om høna eller egget.
Enhver tror sitt. Tanker og følelser henger nøye sammen, jeg tviler på om de kan adskilles?
Min opplevelse er at følelsene har også andre kilder enn tankene; som kroppen, som det store dype ubevisste hav i oss, drømmene og underbevisstheten. Jeg vet ikke om vi tenkte da vi lå i mors mave, men jeg er sikker på at vi følte.

Egentlig tror jeg det er et ganske komplekst samspill mellom tanker, sanser, følelser, ytre og indre inntrykk. 

Slutt konklusjonen blir kanskje nettopp å føle, og å lære seg å elske sine følelser som erfaringer i livet, like som å elske sin skjebne, og omfavne sitt eget liv.

Jeg går i første klasse på denne skolen.

Dette er så bra skrevet!!   

Takk Bluestorm 

Dette er så bra skrevet!!   

Takk Bluestorm 

Så enig så enig 

Hans og monica og Inger Lise, tusen takk!

Av og til er det ekstra godt å få slike tilbakemeldinger, og dette gikk rett i hjertet! takk igjen.

Det er i det hele skrevet mye bra i denne tråden.

Bluestorm 

Nå slapp jeg å skrive innlegget mitt Jeg er så enig
Vi må ikke glemme at følelser er nettopp bare det - følelser -
og ingen ting annet

Jeg ser det sånn at på denne veien - The Road Less Travelled eller Den Sårede Healers Vei -
mot det å bli en healer - sjaman - eller Petter der er faktisk endel av reisen dette å ta kontroll
over følelsene - læren om erkjennelsen av at en følelse er kun en følelse

og som Bluestorm sier - "du er ikke dine følelser - følelser er erfaringer".

Du er ikke dine erfaringer heller - for du er ikke det som har skjedd deg.

Og siden jeg ikke har klart å skrive en eneste tråd i det siste uten å legge ved musikk -
her er en til

http://youtube.com/watch?v=CyBcHUe4WeQ&feature=related



Hilsen en som enda går i førskolen

Jeg begynner stadig mer å tenke sammenheng mellom biologien og kroppen vår, og det spirituelle. Og begynner få følelsen av at vi mennesker har lurt oss selv med å danne kontraster mellom disse tingene, med å sette opp en skarp skillevegg mellom det fysiske og mentale, osv. Kanskje filosofer har likt å danne en slik skillevegg, som igjen har påvirket samfunnets tankegang, for å kunne tro at vi har tilgang på en objektiv virkelighet? Slik har de kunnet hylle de tanker som er frie fra følelser (det mer kroppslige elementet), som noe 'høyere' og mer objektivt. Men finnes det en eneste tenker som ikke påvirkes av sitt følelsesliv, og sin historie? Og blir man ikke bare enda mindre istand til å samhandle med virkeligheten og oppdage dypere aspekter ved den, når man prøver å late som man ikke har et følelsesliv?

Noen ganger får jeg en fornemmelse av samme tankegang i ulike spirituelle retninger... at følelser er noe som tilhører et 'lavere plan' på sett og vis. Det gir meg assosiasjoner til kristendommens tanke om det fysiske som syndig, og jeg undrer meg noen ganger over om denne jakten på renheten ved den følelsesupåvirka tanken, blir like undertrykkende mot følelseslivet, som i kristendommens synd-trelldom.

Idealet hos mange spirituelt søkende, er kanskje en slags ren bevissthet eller tilstand som er tilstedeværende i øyeblikket og aksepterende ovenfor livshendelsene sine. Og ja, da kan jeg skjønne at følelser virker som motsatsen, slik de ofte raser og hopper og uroer osv. Men er denne tilstanden et totalt fravær av følelsesliv? Er ikke et totalt fravær av følelsesliv død, eller å være 'avslått' heller enn 'opplyst'?
I de mest ekstreme eksemplene i hjerneforskning, hvor noen har fått følelseslivet sitt noenlunde 'slått av' (f.eks hjerneskade i koblinger mellom kroppens følelsessystem og bevissthetens opplevelse av å ha følelser, og deres betydning), har resultatet vært et totalt ødelagt liv. Uten at vedkommende bryr seg særlig om det. Med et 'avslått' følelsesliv mister alt sin betydning. Du er ikke motivert til noe framfor noe annet. Du er ikke interessert i et annet menneskes blikk, eller interessert i din egen eller andres velferd. Du lever automatisk.

Og om opplysthet finnes (kanskje nok en debatt, egentlig), tror jeg langt fra den innebærer en automatisk mekanisk tilværelse. Men ja, kanskje slike tilstander (varige eller ikke) innebærer at enkelte følelser ikke driver en på samme måte. Kanskje det er en forskjell på ego-relaterte og 'større' eller mer Selv-orienterte (indre kjerne) følelser. Kjærlighet vs frykt, for eksempel. Flyt vs stagnasjon/blokkering.

Jeg tror at jo mer vi blir istand til å akseptere følelseslivet vårt, og leve i det, jo mer vil også de 'dypere' følelsene komme til overflaten. For jeg tenker at veldig mye av det som opprører oss, er skammen over vårt eget følelsesliv, og ikke minst frykten for å komme vårt eget mørke i møte, og at det legger seg som et lag på en måte.

En annen ting jeg har merket i min egen utvikling det siste året, er at de vonde følelsene har mye oftere 'strømmet igjennom meg' enn de har blitt en del av følelsen av hvem jeg er. Jeg har hatt tøffe perioder, jeg har kjent på vonde ting (dog langt fra værste perioden i livet mitt), men jeg har -med unntak av noen stunder på et par timer i fortvilelse- hatt følelsen av å være noe annet enn de vonde eller kaotiske tilstandene mine. Jeg har en egentlig-meg som gjennomgår prosesser, og de har mye å si for meg, men den meg'en som opplever de, er mer stabil og trofast og 'sann', enn opplevelsene i seg selv. Og selv om opplevelsene forvirrer såpass at kjærligheten kjennes litt begravd, føler jeg det ligger en kjærlighet i å være den som opplever, mer enn opplevelsene. En slags forankring. Det er langt fra følelsesløst eller nøytralt.

Hm... skriver kanskje mer en annen dag

Tusen takk du.... 
Dette var mer i samklang med min overbevisning....

Hvem nå du er.... 

Først og fremst....knakende bra innlegg Bluestorm! 

Og et interessant tema du oppdagelsesreidende...håper det kommer flere ord fra deg! 

Jeg er et følelsesmenneske...har bestandig vært og er ennå. Det er vi alle! På hver vår måte.

Følelser er noe vi alle har fra vi blir født til vi dør. Det er et verktøy vi har fått utdelt. Å det er opp til oss å forstå med tiden hvordan vi skal bruke dette verktøyet. Vi har to valg...enten lar vi følelsene ta kontroll over oss, eller vi kan ta kontroll over dem.

Lar vi følelsene ta kontrollen over oss, kan det resultere i at vi blir overfølsomme. Vi kan da utagere med mer sinne, mer gråt, mer lidelse, mer smerter, bli mer egosentriske osv.

Hvis vi har lært å kontrollere følelsene, betyr ikke det at vi er følelsesløse...eller harde...men at vi har lært å kjenne på følelsen og bruker intuisjonen f.eks på om vi skal la denne følelsen få komme frem eller skyves litt tilbake. Og da står vi sterkere i oss selv.

Jeg kan ta ett eksempel...fra meg selv. For litt tid siden opplevde jeg en konflikt med ett menneske. Vi hadde begge like stor sorg..mistet den samme fantastiske mennesket...og var begge opprivd av sorg. Men...jeg var likevel i mer stand til å lytte på dette menneskets sorg...sinne...frustrasjon...enn det mennesket ville høre på meg. Jeg klarte å begrense mine følelser fordi jeg på det tidspunktet var den sterke. Selv om vi bar samme smerter.

Jeg kunne blitt sint...jeg kunne sagt de samme ting tilbake...jeg kunne krevd at dette mennesket også skulle respektere min sorg. Men når jeg så hvordan denne slet...og lidelsen...og at jeg sto i smerten sterkere...var det faktisk enklere å dempe (heve) seg over sin egen sorg...for å ikke smerte den andre mer.

Min støyt av smerten måtte jeg jobbe med senere.

Men jeg har lært fra tidlig...at følelser (i mitt tilfelle) er noe jeg måtte lære meg å kontrollere...for hvis de fikk kontrollere meg...ville jeg nok ha vært på et helt annet stadie enn jeg er i dag. Og jeg ville ikke vært i stand til å heve meg over mine egne følelser og smerter...for å se på andres.

Jeg tror det er like viktig å kunne observere sine egne følelser kontra andres. Der ligger det stor lærdom...for meg!

Du er ikke dine følelser. Følelsene er kun erfaringer

Takk for denne, Bluestorm, måtte skrive den på en lapp og henge opp!

Mvh Stridshjelp

Velkommen til sonen, Oppdagelsesreisende! Og takk for et knakende godt innlegg.
Det er noe av det beste jeg har lest på lenge. 
Du fikk sagt mye vesentlig om et tema som opptar meg mye.

Hexedoktor, det var hyggelig.
Takk for en nydelig video - den henspeilet mine tanker om sjelefred, eller peace of mind, som har en annen tråd.
Men alle disse temaene henger jo intimt sammen.


Stridshjelp, det var gøy!

Skulle jeg slutte å føle?

Jeg føler glede, jeg føler sorg, jeg føler kjærlighet.
Jeg blir såret og har såret. Men uten mine følelser er jeg jo ingen...er jeg ingen er jeg død.

Jeg lever! Jeg elsker!

Skulle jeg slutte å føle???
ALDRI!!

"Bjørnhaug":

Skulle jeg slutte å føle?

Jeg føler glede, jeg føler sorg, jeg føler kjærlighet.
Jeg blir såret og har såret. Men uten mine følelser er jeg jo ingen...er jeg ingen er jeg død.

Jeg lever! Jeg elsker!

Skulle jeg slutte å føle???
ALDRI!!

det finnes andre følelser,de er de samme som du skriver om bare de er annerledes.
Sorg følelse uten veien til depresjon eller tyngde.
Kjærlighet følelse uten ,at du føler at du trenger å bli elsket.
Du har såret og blir såret er jo riktig,men du har ikke såret noen og dermed blir ikke såret selv er jo viktigere enn den første.

Man skal slutte å følge følelser,men la følelsene følge deg på en måte.

Men som sagt det er vanskelig å forklare.