Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har ikke sans for å blande naturspiritualitet og internett, og jeg er også kritisk til å brette ut sjelslivet sitt til alles beskuelse, men de ærlige innleggene til blant annet shri og lilyane har gjort at jeg delvis har endret mine følelser i forhold til Sjamansonen. Disse innleggene, som dreier seg mer om personlige utfordringer enn spiritualitet, er det beste jeg hittil har sett her på sonen. Selv om jeg slakter sonen ellers – fra et tradisjonelt animistisk perspektiv – så er det ikke ment å ramme slik ærlighet. Og hvis det rammer, gi blaffen i det. De enkeltpersonene som er ærlige her inne håper jeg aldri vil skamme seg over hva de har skrevet eller vil uttrykke i fremtiden. Det eneste jeg savner er at jeg ikke vet hvem disse flotte menneskene er, men jeg forstår at i dagens redde konkurranse-samfunn foretrekker mange å være anonyme.  Så mer åpenhet! Jeg vil i alle fall prøve å gjøre mitt i tiden fremover.

Takk for at du er ærlig! 

Jeg syns sonen er et flott sted å være. Iallefall når det gjelder min utvikling videre.
Her inne har jeg fått erfare mye om meg selv både på godt og vondt.

Om jeg har hatt innlegg som har vært personlige eller spirituelle...vel, begge deler tenker jeg nok.
Men jeg føler ingen skam...det er jo mine prosesser.

Hadde det ikke vært for internett og denne sonen...hadde jeg nok hatt
store problemer med å finne ut av min vei og gjennomføre den!

Hei, kloke og gode ord og jeg respekterer din holdning.  :respect:

Siden jeg er en av de som skriver uten sensur, og skriver ærlig, så vil jeg gjerne svare.  :)

Jeg er også med i et annet forum. Jeg er like ærlig der.  :)  Som jeg har skrevet, føler jeg at jeg ikke har noe å skjule. Jeg er åpen og kanskje utsetter jeg meg for å bli såret. Men det er prisen av å være ærlig og åpen. Jeg kjenner ingen her inne personlig. Jeg vet det er ca 1200 medlemmer. Men jeg dør ikke av å bli såret, det kan være hardt, men det hjelper meg i min utvikling. Jeg lærer å se ting fra forskjellige sider. Jeg føler at jeg kan stå inne for alt jeg skriver. Det er en del av meg. Jeg gir noe av meg selv. Om jeg skulle skammet meg senere over noe jeg har skrevet, så vil det være å skamme seg over en del av seg selv. Da vet jeg at jeg må jobbe med den siden og godta den. Jeg har skrevet mange innlegg, som ikke har fått svar. Det kan være like sårende, som å få kritikk.

Jeg vet at alle er vi mennesker, og hvis jeg ikke kan godta mine eller andres feil, har jeg et stort problem med meg selv. Fordi da dømmer jeg enten meg selv eller andre.

Mine tanker om å være åpen på nett, det du risikerer er å møte deg selv i døra. Og spørsmålet er om en er klar for det. Fordi alt du skriver og responsen du får reflekterer deg selv.
Og så lenge du er ærlig i det du skriver og det kommer fra hjertet, så har en ikke noe å frykte.

Forum for meg, er et verktøy for utvikling.  :)

Klem Geir Michael  :wub:

En stor takk fra meg også, til deg AW. For din ærlighet og for at du belyser et, til tider betent område. Både her på sonen og ellers i samfunnet.

Takk!  :respect:

åpenhet? Hvorfor det. Jeg har selv vrengt sjela mi her inne, før jeg brått fjernet alt ved å slette innleggene mine. Dette fikk jeg utrolig mye pepper for. Men hvorfor kan man ikke få bestemme selv, når det er tid for åpenhet. Og når man ønsker å trekke for gardinet og gå inn igjen i skapet?

Jeg bare spør.

Hvorfor skal andre ha meninger om andres verden. Om andres oppførsel skal oppvurderes eller foraktes? Hva man vil gjøre bør man vel få avgjøre selv, eller hva?? Man har sine grunner, som man bare selv vet av eller hva?
Mvh Br

"brukernavn":

åpenhet? Hvorfor det. Jeg har selv vrengt sjela mi her inne, før jeg brått fjernet alt ved å slette innleggene mine. Dette fikk jeg utrolig mye pepper for. Men hvorfor kan man ikke få bestemme selv, når det er tid for åpenhet. Og når man ønsker å trekke for gardinet og gå inn igjen i skapet?

Jeg bare spør.

Hvorfor skal andre ha meninger om andres verden. Om andres oppførsel skal oppvurderes eller foraktes? Hva man vil gjøre bør man vel få avgjøre selv, eller hva?? Man har sine grunner, som man bare selv vet av eller hva?
Mvh Br

Jeg har skrevet det før: Du trakk oss andre inn i vidløftige filosofiske og politiske diskusjoner, før du brått fjernet alt ditt, og lot trådene stå igjen fullstendig uforståelige, og oss andre som idioter som snakker til tom luft.

De innleggene jeg ennå husker hadde fint lite med sjela di å gjøre, men flotte innlegg om anarkisme, historie, naturvern, psykologi, medisin og mye mer. Masse gode faktaopplysninger som du tok tilbake.

På grunn av dette svarer jeg lite på dine innlegg, om de er aldri så bra, og hvis jeg gjør det, så siterer jeg hele innlegget ditt, så det skal være klart hva alt dreier seg om, i ettertid. Det oppfordrer jeg andre også til å gjøre, for jeg ser du fortsetter å slette sånn i det stille, også etter at du en gang fjernet en 300 innlegg på én gang.

Hvor åpen man skal være på internett får være opp til hver enkelt mener jeg. Det er nemlig ikke alle som er klar for å vrenge sjela si offentlig. All ære til de som tør og som gjør det, men det er som sagt opp til den enkelte.

Selv holder jeg vel kortene tett til brystet til tider, mens jeg andre ganger føler for å dele. Det er ikke alt som skal deles heller, noe er en del av den personlige utviklingen, og er ting en skal finne ut av selv. Trommereiser er for meg en slik personlig ting. Det som gjør at jeg ikke skriver så mye om sånne ting, er at jeg selv vil lære å kjenne mitt indre landskap. Ikke henge meg opp i andres tolkning, men lære selv hva det betyr for meg.

Når jeg vrenger sjela mi, gjør jeg det ofte i form av dikt. Rett og slett fordi jeg ikke klarer å finne ord på annen måte. Om jeg da skriver selvbiografisk eller ikke, se det varierer fra gang til gang. Av og til er det rett og slett ting som jeg trenger å skrive av meg på en eller annen måte. Men som regel, i slike situasjoner tar jeg fram tromma, gjør jobben fremfor å skrive om den. Det er noe med at ting også skal erfares...

Understreker nok en gang at dette var mine meninger

Klem fra Viljesterk

"Passopp":

"brukernavn":

åpenhet? Hvorfor det. Jeg har selv vrengt sjela mi her inne, før jeg brått fjernet alt ved å slette innleggene mine. Dette fikk jeg utrolig mye pepper for. Men hvorfor kan man ikke få bestemme selv, når det er tid for åpenhet. Og når man ønsker å trekke for gardinet og gå inn igjen i skapet?

Jeg bare spør.

Hvorfor skal andre ha meninger om andres verden. Om andres oppførsel skal oppvurderes eller foraktes? Hva man vil gjøre bør man vel få avgjøre selv, eller hva?? Man har sine grunner, som man bare selv vet av eller hva?
Mvh Br

Jeg har skrevet det før: Du trakk oss andre inn i vidløftige filosofiske og politiske diskusjoner, før du brått fjernet alt ditt, og lot trådene stå igjen fullstendig uforståelige, og oss andre som idioter som snakker til tom luft.

De innleggene jeg ennå husker hadde fint lite med sjela di å gjøre, men flotte innlegg om anarkisme, historie, naturvern, psykologi, medisin og mye mer. Masse gode faktaopplysninger som du tok tilbake.

På grunn av dette svarer jeg lite på dine innlegg, om de er aldri så bra, og hvis jeg gjør det, så siterer jeg hele innlegget ditt, så det skal være klart hva alt dreier seg om, i ettertid. Det oppfordrer jeg andre også til å gjøre, for jeg ser du fortsetter å slette sånn i det stille, også etter at du en gang fjernet en 300 innlegg på én gang.

hhahahaha! Huff. Hva vet du om sjela mi? Den består utelukkende av anarkisme, historie, naturvern, psykologi, medisin og mye mer. Jeg ble paranoid av å ha hele sjelen min liggende på nett. Det stoffet har sin egen dynamikk, og vil dukke opp igjen i nye versjoner hos de som er åpne. Hos meg vil det også dukke opp på ny, og få nye uttrykk. Ingenting forsvinner. Alt er der hele tiden, i den store uendelige veven av alt som er.

Intet går tapt
det tar bare nye former...

Ser at du har fått munnkurv, Passopp!  :lol:
Nytter visst lite det.

Så godt at vi alle er så forskjellige, med forskjellige meninger
og forskjellig syn på saker og ting.
Vårherre visste nok hva han gjorde da han planla denne "lekeparken"!

Slik jeg ser det så legger vi alle på hver vår måte ut vårt "indre" her på sonen.
Noen liker å pakke det godt inn mens andre lar det komme frem i sin "enkelhet".

Men ved at vi deler av våre tanker her,
løser det opp de gamle kjente tankemønstrene,
og vinklingen blir belyst på andre måter.


Om tankene er pakket inn eller ikke
så kan den som står i det samme,
evt. vært i det samme kjenne seg igjen.

De som tørr å stå åpent frem her inne har jeg utrolig respekt for!!
Og deres innlegg gir meg styrke til å tørre dette selv, noe i form av pakker,
noe helt åpenlyst.

Selv er jeg like takknemlig for de gavene som er pakket inn..
De får meg til å måtte tenke dypere, pakke opp...i meg selv!

Klem

Lilly

Når det gjelder diskusjoner om saker og ting, meninger og oppfatninger legger jeg sjeldent noe i mellom, men jeg ønsker aldri å bidra til at enkeltmennesker skal få følelsen av at de må skjule det de synes er vanskelig og tøft. Det finnes mange grunner til å være tilbakeholden, men personer som er ærlige om sine svakheter bør i siste rekke respekteres høyt uansett hvem de er eller hvilke fora de bruker.

Å skrive i Sjamansonen er ikke noe for meg, men i denne saken er det verdt å gjøre enda et unntak. For mange år siden var jeg tilstede under en stor utendørs messe ved Nidarosdomen, og jeg ble så beveget at tårene trillet. En venninne av meg så dette, og hun fortalte senere at hun en dag hadde begynt å gråte under et møte på arbeidsplassen, men hun tenkte at siden jeg kunne gråte, så kunne hun gjøre det samme. Jeg var glad for å høre det. Jeg blir også inspirert av andre ærlige mennesker til å være åpen selv.

Til tross for skarphet er jeg nok like lettrørt som bringebærsyltetøy, og hvis noen har problemer med det: fuck ’em! Da jeg gikk ut av nynazistmiljøet var jeg lei av skuespill og panser, på noe av samme måte som Alex i filmen Clockwork Orange ble fysisk kvalm av vold til slutt. Men det er sårbart, og derfor støtter jeg alle andre som våger å være ærlige uansett konsekvenser.

Hvis du vet at du i møte med andre, ansikt til ansikt, er åpen, vennlig og ydmyk, men at du selv får en følelse av usikkerhet når du treffer en person, så vit at sjansen er stor for at feilen ligger hos vedkommende, ikke hos deg. Et åpent ansikt skremmer ingen, gir ingen en følelse av usikkerhet.

Hvis en person har sosial angst, så skyldes det mest sannsynligvis at menneskene rundt ham eller henne ikke er ydmyke og sensitive. Den sosiale angsten forsvinner relativt raskt hvis man er sammen med mennesker som virkelig er uten panser, og den oppstår igjen når en omgås folk som spiller skuespill. Det er altså ikke personen med sosial angst det er noe galt med. Tvert imot er vedkommende ganske frisk sammenlignet med skuespillerne.

Derfor vil jeg fortsette å gå mot strømmen, selv om det kan gjøre vondt, og jeg håper at andre her på sonen fortsetter med det samme.

For øvrig var det bra at du tok opp dette, Silva:

http://sjaman.com/component/option,com_smf/Itemid,113/topic,6907.0   

Det er slike vanskelige temaer som kan gjøre Sjamansonen mer interessant – noe jeg selvfølelig er imot siden jeg er en innbitt motstander av denne sonen  - bare synd at flere ikke fulgte opp debatten.

Vel vel,

God natt! 

Nå må jeg bare takke deg, AndreasWinsnes. 

Det du forklarer om sosial angst, setter ting i nytt perspektiv hos meg. Det forklarer en hel del faktisk. Hvorfor jeg kan snakke fritt i en forsamling med "alternative" folk. Men på andre offentlige steder er litt mer tilbakeholden, og oppknytt. Jeg skal faktisk kjenne på dette, neste gang jeg er i en forsamling. Jeg vet jeg tar inn andre folk sine energier, men at deres skuespill også virker inn har jeg ikke tenkt på. 

Jeg vil også si at jeg er stolt av deg, som har kommet så langt. Å bryte ut av tøffe miljøer er ingen lett sak. Der har du min fulle respekt. 

Kan jeg få spørre ydmykt?

Å gå ut av et slikt miljø, ta av seg panser, og være ærlig mot seg selv. Dette blir vel nesten som å endre sin identitet? Måten en ser på seg selv og verden?
Eller kanskje mer som å finne igjen sitt virkelige jeg?

Du trenger ikke svare på dette om du ikke føler for det. Det blir opp til deg. 

Det du skrev grep meg, så jeg ville spørre ydmykt. 

Stor nattaklem til deg fra Geir Michael. 

Jeg var inne på sonen i går og leste i denne tråden.
Jeg må si at jeg fikk meg en støkk da jeg så at jeg var trukket fram som et eksempel
under overskriften ærlighet og skam.

At jeg er inne i en prossess med å arbeide meg ut av min skam, er ingen hemmelighet,
den jobben er jeg ikke ferdig med ennå.

I hvilken grad jeg er ærlig her, har jeg ikke oversikt over. Andreas Winsnes har rett i at jeg
bretter ut sjelslivet mitt på sonen og at det er et offentlig debattforum. Når jeg taster inn
mine "betroelses-dikt" skjer det som oftest der og da. Men ærlighet hva er nå det?
Det er min subjektive opplevelse av meg selv, midt inne i en prossess med å skrive
meg ut av tunge og mørke følelser, med hensikt å fri meg fra dette. Og jeg legger ikke
alt ut på forumet, det er for sårbart og skremmende til det. Å dele det aller "mørkeste" i
meg selv skjer over PM. Og noe av det "mørkeste" i meg selv, er jeg heller ikke klar for å møte ennå.

Når jeg skriver dikt her inne, åpner jeg opp for å grave dypere i sjelslivet mitt. Jeg "kaster meg utfor
fosser og stryk", jeg har ikke snøring på hva som skjer videre, jeg vet ikke hvilke etterreaksjoner jeg får.
Men jeg har opplevd, gang på gang, at når jeg "faller" og ikke finner veien opp fra mitt eget mørke,
er hjelpen der. For meg er forumet her inne den vakreste healingsonen jeg vet om.

Å skrive "dikt" her inne er det sterkeste healingverktøyet som er gitt meg. Forholdsvis trygg bak min
dataskjerm kan jeg åpne opp for fortidens traumer, på en måte jeg aldri har gjort før. I begynnelsen
hadde jeg så stor frykt for reaksjonene jeg ville få, at jeg gikk ned for full telling. Nå, vet noe i meg,
at hjelpen alltid vil være der.

En ting er å "utlevere" seg gjennom "dikt", en helt annen ting er å gjøre det ansikt til ansikt.
Min neste utfordring blir kanskje å kunne stå i min skam i sirkelen på Saivo, den "ærligheten"
har jeg ikke maktet å utlevere ennå, jeg har fortsatt en lang vei å gå. Jeg har vært så heldig å få
møte mange på sonen i andre sammenhenger også. Jeg har fått venner for livet, jeg har blitt møtt
med aksept og kjærlighet, till tross for mine skavanker. Men ærlighet, hva er nå det. Jeg trøster
meg med at jeg åpner meg opp litt etter litt, noen ganger synes jeg at jeg åpner opp for mye,
men jeg tenker at skitt au, jeg lærer vel noe av dette også, jeg får bare stå i det, at noen er kritisk til
min "åpenhet" får jeg bare tåle. Men hittil har jeg nesten ikke vært utsatt for dette, tvert i mot, har jeg
som oftest,fått positive reaksjoner på dette og jeg skjuler meg fortsatt, for det meste ubevisst, bak mange masker.
Det er heller ikke sikkert at skal dele "alt". Å sette grenser rundt meg selv, har det demret for meg, er noe
jeg må bli flinkere til, av og til, og ovenfor noen. Men for de sjelevenner, jeg hittil har delt mine følelser med,
de ønsker jeg aldri å slutte med å være åpen for, så langt jeg er i stand til.

I de siste dagene har jeg vært i "pausemodus", jeg har skrevet lite på sonen, og det har jeg opplevd som godt.
I går ble jeg altså vekket fra min selvvalgte dvaletilstand. En ting jeg har tenkt mye på, er om jeg utleverer
for mye om min familie. Men jeg har trøstet meg med at jeg alltids kan gå inn å redigere bort noe, når jeg
har fått ting mere på avstand og kan se ting mer fra utsiden. Hittil har jeg vært i så sterke prossesser at jeg
føler at jeg ikke har hatt dette overblikket.

De jeg først og fremst tenker på, er mine foreldre, de kan jo ikke "forsvare" seg mot det jeg skriver om her inne.
Jeg vil bare understreke igjen, at min virkelighetsopplevelse er svært subjektiv. En ting er at jeg er midt inne
i uoversiktelige følelser når jeg skriver. En annen ting er at det jeg husker fra min fortid også er dypt subjektivt.
Det meste husker jeg heller ikke. Og det er heller ikke viktig hva som egentlig skjedde. Det er barnets- og
ungdommens følelser i meg som jeg må få opp i dagslyset og bearbeide, med det formål at jeg skal bli fri,
ikke henge fast i dette lenger, og til syvende og sist at jeg blir i stand til å forstå.

Jeg begynner å se at min mor og far hadde sitt å stri med, de hadde også sin fortid og sine sår. Min far er død og jeg håper at ved at
jeg arbeider med meg selv, så blir han "sendt opp i lyset". Det har jeg ikke helt klart for meg hva er, det får jeg
kanskje aldri heller. Det er så mye jeg ikke forstår. Andreas Wisnes sier at han oppfatter det jeg skriver her inne
som at det kun er at jeg bretter ut mitt sjelsliv. Ja det er en selvutviklingsprossess, men det er mye mer enn det.
Jeg selv ser på dette som at jeg går en åndelig vei, sjamanismens vei, og den veien blir til mens jeg går, andre
får mene hva de vil om dette, det holder med at jeg selv føler at det åndelige åpner seg opp for meg, det er det
jeg ønsker.

Så over til min mor, hun lever i beste velgående. Jeg føler at jeg begynner å kunne skille mellom det
som har "hendt" og det som er nå. Jeg ser hennes positive sider, jeg ser at hun også hjelper og har hjulpet
mange. Hun har pleiet mange pårørende når de var syke og to familiemedlemmer har hun pleiet på deres
dødsleie. Hun har et svært godt forhold til sine barnebarn, i bestemorsrollen får hun vist sin omtanke.
I mange år valgte jeg å ikke ha kontakt med min mor. Nå har vi gjenopprettet kontakten og vi har ukentlige telefonsamtaler.
Når jeg skriver om mitt forhold til min mor, er det min subjektive opplevelse, det er mine følelser.
Etterhvert som jeg vokste til, var jeg heller ikke enkel å forholde meg til, det må ha vært svært vanskelig
å være foreldre for meg. Jeg opplever at jeg har fått et mye bedre forhold til min mor, jeg ser at hun også har
hjulpet meg flere ganger enn jeg har vært villig til å innrømme tidligere.

Mine barn, en i slutten av tenårene og en i midten av tjueårene, og min mann, vet at jeg skriver på Sjamansonen,
og de vet hvilket nick jeg skriver under. Til de vil jeg si, visst de skulle komme til å lese dette, en gang i fremtiden,
at jeg vet at jeg også har mine feil og skavanker, i forhold til dem også. Det er min subjektive historie jeg bretter ut
her på sonen. Jeg gjør dette for å gi slipp på min fortid. Jeg gjør dette for å utvikle meg og å forandre meg.
Jeg ønsker å bli mer levende, mer skapende enn jeg har vært tidligere. Jeg håper inderlig at det jeg har valgt
å gjøre, å gå en sjamanistisk vei, vil bli til styrke, glede og frihet i deres liv også, det tror jeg det vil bli.

Peace and love
Shri

Det du skriver berører meg Shri. For jeg tror du har helt rett, dette er også en av sjamanens veier. Å gå dypt i gørra, vende på alle steinene, til alt er åpent. Også synsvinkelen til de andre involverte. Det er kun da det er mulig å tilgi på en fullstendig ærlig måte.

Det er kun da, at en kan gå videre med kunnskapen - og være fullstendig fri.

Kjære Gjest

det var godt å lese ditt svar 
det du skriver er så sant, så sant, for meg også.

Nå skal jeg på Unity og fordype meg i Døden,
kanskje noen flere brikker faller på plass da 

Lykke til på Unity Shri. 

Jeg har lest ditt innlegg, og må bare si at jeg synes du er flink til å jobbe med deg selv. 

Klem Geir Michael. 

"Geir Michael":

Jeg har lest ditt innlegg, og må bare si at jeg synes du er flink til å jobbe med deg selv. 

Jeg tror ikke man jobber bare med seg selv, men også de andre involverte. Ved å være så dypt i situasjonen, får en kontakt med de andres høyere selv. Og kan sette dem fri også.

Trur eg 

Tror åpenhet har dominoeffekt. Jeg sitter igjen med en følelse om at jeg er ikke alene, når jeg leser om andres erfaringer. At noen kan tenkte, føle, gjøre det samme som meg, uten at de dømmer seg nord og ned, og enda om de gjør, så gir det et sunnere perspektiv. For da er det ikke meg, som er alt for vanskelig å ha medfølelse med, men en annen, som er lettere å føle med og forstå.

Interessant det du skriver om sosial angst, kjente meg til tider igjen i det, uten at jeg har vært del av et slikt miljø. Eneste har vært familien min som har vært ganske hard å overleve i blant. Det vokste nok ut et panser på meg også. Det tar litt tid å demontere det, er min erfaring, gamle forventninger ligger igjen. Som at hvis jeg viser mitt virkelige jeg, vil jeg bli ledd av......Derfor kan det ha sin hensikt å tøre å åpne seg opp for folk som tar en godt imot. Ser for meg at mye healing skjer der da.

Jeg tror at man ofte tåler mer enn man tror, om man er åpen. Men ikke alle steder er det noe poeng å prøve på det. Noen steder er maskeradeballet den eneste reglen. Der man blir møtt med enten medlidenhet eller nedvurdering, om en skulle innrømme at det fins noen der...bak masken.

Takk for sist, Shri ;
Du skal se arbeidet du har lagt ned, bærer frem nydelige frukter ! 
Skulle selv gjerne vært på Unity, det hadde vært interessant!
Men sønnen har skadet foten, og må dulle litt med ham. 

Goklem til deg! 

Hei shri,

Takk for et fint svar. Håper støkket var mest positivt, men hvis det også var ubehagelig, så følger det med i ”bransjen”. Selv vil jeg heller bli vippet av pinnen enn å gå med rustning. Jeg har prøvd sistnevnte, og det kan være kult i noen år, men så gikk jeg lei. Boring. Mer spennende å være sårbar.

Å ha gode venner er viktig når man er ærlig. Og ærlighet er den beste måten å finne ekte venner. Hvis flere hadde børstet støvet av føttene og bare vandret videre når de møtte personer som ikke er modne nok til å takle åpenhet, så ville færre blitt involvert i usunne relasjoner. Selvutvikling er heller ikke så viktig for egoet når man er sammen med vennlige mennesker, fordi ugress er bare blomster som ikke er elsket, og man trenger ikke å være en slepen diamant når man har kjærlighet.

Når du hevder at ”Andreas Wisnes sier at han oppfatter det jeg skriver her inne som at det kun er at jeg bretter ut mitt sjelsliv”, så stemmer ikke det helt. Jeg har ikke lest alt du har skrevet, så jeg kan ikke vurdere det.

Men som du skriver er det viktig å kjenne på egne grenser i forhold til det å være ærlig, og ta seg god tid. Det er jo ikke noe hastverk. Hvis livet er evig, har vi uendelig tid å ta av.

Takk for hyggelig tilbakemelding, Geir Michael. Det varmet. Teknisk sett infiltrerte jeg nynazistmiljøet, og skrev om dette i boken ”Terror eller dialog?”. Men det å melde meg ut av diverse status-miljøer bestående av for eksempel kunstnere, forfattere, journalister og akademikere har på mange måter vært langt vanskeligere enn å deprogrammere sinnet etter å ha vært sammen med nynazistene. I dag har jeg bare venner som selv er åpne og ærlige, og som ikke gidder lenger å være med i rotte-racet.

Det har ikke vært noen identitetsforandring. Det handlet mer om å finne tilbake til seg selv.

Imidlertid har jeg erfart at når jeg er åpen og møter mennesker som er lukket, så kan det bli friksjon, og siden jeg prøver å ikke gå med beskyttelsesutstyr er det jeg som kan få skrammene. Men det er verdt det.

Nå kan jeg også være lukket, og dersom noen oppfatter meg som dømmende når jeg møter dem ansikt til ansikt, så bør de enten si ifra direkte eller snu ryggen til og gå videre.

Når jeg sier at skuespillerne har feilen, så betyr ikke det at jeg ”skylder på samfunnet”, en tendens som er ganske vanlig blant subkulturelle mennesker. Men noe av det som kjennetegner optimister er at i situasjoner hvor de føler seg satt ut, vurderer de først om det kan skyldes omverden før de begynner å bebreide seg selv.

Jeg er klar over at mange er lei av offentlig føleri. For eksempel:

http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2342199.ece

Og mange er skeptiske til krokodilletårer: Dagbladet skriver på sin nettside: Nå griner også Bush av krigen i Irak, og bruker dermed hans tårer mot ham.

http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/04/11/532292.html

Men uansett om følelser er underholdning eller taktiske, så er det bra at kjente personer viser at det er lov å være følsom, også for menn. Mennesker som ligger i skjul er egentlig tragiske, men det er forståelig siden fordømmelse fortsatt er utbredt, og derfor trengs en emosjonell nedrustning i samfunnet. Her må flere ta ansvar. 

En dominoeffekt på dette området er viktig. Interessant nok har også det amerikanske forsvaret begynt å forstå det. I boken "On Combat", som er utrolig bra, skriver Lt. Col. Dave Grossman at "That is the first debriefing principle: "You are only as sick as your secrets".

Når vi først er inne på dette...vil jeg takke!

Takk shri...for din ærlige og åpne innlegg. Du har ikke bare løftet dine egne steiner og vendt på dem. Du har samtidig løftet mine!

Takk Geir Michael...for din åpenhet og ærlighet om dine evner. Du motbeviser janteloven (som jeg hater)...å setter den på hodet.

Og takk AndreasW...for å ha brakt dette på banen. Jeg ønsker virkelig å høre mer om dine erfaringer. Spesielt om dette med å bryte ut av en rustning.

Jeg kunne takket fler...men disse tre passet inn akkurat nå...i denne stund. Derfor sier jeg:

Takk sonen for muligheter for å være åpen uten å bli dømt.

Fra Silva:

Takk sonen for muligheter for å være åpen uten å bli dømt.

Skriver under på den!

Men noe av det som kjennetegner optimister er at i situasjoner hvor de føler seg satt ut, vurderer de først om det kan skyldes omverden før de begynner å bebreide seg selv.

Og jeg som trodde jeg var en optimist! At alt blir bra bare jeg tar skylden for alt, det var en "kjekk" regel å leve med  :razz:

Dette med hemmeligheter å dele de, jeg føler det er en sperre her, som går på kraften i ens forventninger. På merkeligvis ser folk ut til å spille ut de rollene jeg forventer de skal ta, noen ganger til deres egen forbløffelse kan det virke som. Hvis jeg stein-fordømmer meg selv for noe og greier kun å innrømme noe,ved å innsause det i forakt og fordommer, tror jeg det kan være lett for mange å innta den samme holdningen. Fordi...jeg tror ihvertfall, at når det snakk om kjipe trekk ved en personlighet, så liker vi litt å fordømme det. Tror jeg.

Her kommer selvutviklingen inn i mitt tilfelle. Bearbeide mye av skam og skyld, for å kunne greie å være åpen på en konstruktiv måte. Ellers ser det ut til at jeg er en svamp for usunne relasjoner og det kan jeg ikke endre på, før jeg endrer meg selv. Likt tiltrekker likt.

Tusen takk for at du ville svare meg, AndreasWinsnes.  :wub:

Det er ikke så lenge siden jeg kom i kontakt med mine følelser selv. Det er bare mellom 1-2 mnd siden. Jeg har ikke koblet alt enda, men jeg begynner å kjenne igjen følelser. Nå kan jeg gråte av å se på 7.th heaven, eller andre triste ting som skjer i livet. Men at følelsene min har vært skjermet, har en annen grunn enn traumer.
Noen vil kanskje ikke tro dette, men det sant. Siden det er mitt første liv på denne planeten, ble jeg sendt med en energi som skulle dempe / beskytte mine følelser.
Denne energien var klar jeg klar til å gi slipp på etter min oppvåkning. Derfor er det først i år jeg kan kjenne ting 100% på min egen kropp.

Jeg må si at det vi kjenner er sterkt. Derfor har jeg også brukt tiden etterpå til å gå ytterkanter, men sorg, lengsel, frykt, bli såret, ja alle de negative sidene. Men jeg har også opplevd å gråte av glede for første gang på neste 35 år. Å det var noe av det mest deilige jeg har kjent.  :respect:

Nå gikk jeg ut av tråden så jeg, men i bunn og grunn vil jeg bare si at å gråte, er befriende, og jeg har grått i forsamling og opplevd støtte.  :respect:
Jeg vil ikke lenger skjule mine tårer, da jeg bare setter lokk på følelser som må ut.  :)

Å gråte eller det å vise følelser gjør oss menneskelige. Det viser at vi bryr oss om hverandre.

Når det gjelder krokodilletårer, så har jeg liten erfaring.  ;)

Så må jeg takke Silva for det hun skriver.  :respect:

Klem Geir Michael  :wub:

Angående dette med ærlighet.......

I min virkelighet er ikke ærlighet uproblematisk. Hvis jeg var utro mot min kone, la oss si på en forretningsreise, burde jeg da fortelle det straks etter hjemkomsten?  Hun ville kanskje blitt såret, mens jeg var en ærlig mann......

På den annen side: hvis jeg spør noen om noe liker jeg å vite at det er sannheten jeg får servert. Ærlig er et ord som kryper inn i de menneskelige minefelt av sårbarhet og følelser. Jeg husker jeg reagerte noen ganger da Gro tok til tårene..... Jeg følte kanskje at jeg ikke trengte de tårene. Eller var det utrygghet? Hennes tårer var vel uansett å foretrekke framfor mottoene?

Gråt Kong Håkon på vei over til England? Jeg vil helst ikke vite....

Angående dette med skam....

De fleste er vel enige om at skam stort sett har en hemmende virkning på oss. På den annen side, hvordan ville et skamløst menneske artet seg? Kan skammen ha noen regulerende  mekanismer i seg som kommer medmennesker til gode? Om ikke oss selv i like stor grad. Jeg tar meg i å prissette stille lutheranere når jeg passerer en skokk med (skamløse?) amerikanere.

Noen tanker bare.
Jeg tror de er ærlig ment


Jacobsen