Må bare skrive litt om dagene, det skjer så mye og jeg vil så gjerne dele med noen. For jeg trodde nesten jeg var glemt. Langt inn i kontroll-land igjen som jeg var, med analyseringer og mentalflukt. Så sto det plutselig et rådyr i vegen forann meg for noen dager siden, den sto og så på meg, så løp den videre. Budskapet jeg fikk var et ord :"kjærlighet". Den er på vei.
I dag var jeg ute i skogen igjen, ganske følelsesmessig stuck og forkommen. Jeg har funnet et klokt grantre som hjelper meg og i dag ba det meg om å ta i mot råd. Stoltheten hadde nesten stengt alle dører, nå. Men jeg spurte forfedrene om hjelp, noe jeg aldri har gjort før (for det har skremt meg av en eller annen grunn). Jeg fikk beskjed om å ta opp kampen mot hatet (jeg visste ikke en gang hva de snakket om, men når jeg skriver nå tror jeg det var selvhatet de mente). Jeg registrerte vinden tiltok og det ble en helt spesiell stemning, der under trærne.
Jeg var så sikker på at de hadde gitt meg opp. At jeg var et fjols som prøvde å være åndelig, mens som egentlig hadde null og niks kontakt. En god gammeldags taper. Ingenting var bra nok. Ingenting kunne ta fra meg selvmedlidenhetens sutteklut.
Så jeg kastet den bort, vekk. Fulgte rådet, løp hjem igjen. Hjertet tiner igjen, jeg kan føle det. Men det er flere ting som står for tur. Når dette er over skal jeg hvile i alle evighet. Men det blir kjedelig, så vi sier noen måneder istedet.
Fikk bare så lyst til å sende deg en klem!
