Finnes det gledefylt sorg?
I det siste har jeg hatt grunn til å tenke på det spørsmålet. Jeg har opplevd noe som føltes som en gledefylt sorg.
Jeg gikk inn i følelsen. kjennte på den og undersøkte den.
Grunnen til min opplevelse er at en god venn døde. Hun var den av mine venner som var eldst, hun ble 89 år.
Hun levde til hun døde. Når jeg tenker på henne blir jeg fylt av takknemlighet å glede.
Jeg er glad fordi hun fikk dø på den måten hun fikk, jeg er glad fordi jeg fikk ha henne som venn i så mange år. Jeg føler glede over et menneske fylt av livsglede, omtanke, rettferdighet, ærlighet og en veldig stahet.
Men..
jeg begynner å gråte når jeg tenker på at vi aldri mer ska drikke kaffe sammen, hun kommer ikke mer på veien her i sin hvite jakke å røde lue. Dette er ting som fra nå av kun skjer inni hodet mitt, og jeg gråter.
Gråter jeg av sorg?
Nei, det var savn. Min venn forlater en stor tomhet til meg.
Den går å leve med.
I savnet kan jeg være av og til og gråte litt.
Så.. det jeg trodde var gledefylt sorg, var glede og savn.
Da ble jeg nødt til å undersøkte hvad sorg er for meg. Føler jeg sorg i det hele tatt eller føler jeg kun savn?
Ja, jeg føler sorg.
Og den sorg jeg føler kommer når jeg ser og opplever forhold som ikke er bra, for barn, for andre mennesker, for jorden med mer. Forhold som pågår, som det er vanskelig for meg å påvirke, gir meg sorg.
Jeg liker ikke å føle slik sorg, så jeg prøver å kvitte meg med den.
Jeg gjør det jeg kan, det som er i min makt, for å påvirke i rett retning.
Kan jeg ikke påvirke så overlater jeg til gud, og ber for at tingene ska bli bedre.
Så forlater jeg sorgen og egner meg åt ting jeg kan påvirke.
gunilla
Av forskjellige grunner:
Jeg er glad moren min på 60-tallet endelig fikk slippe smertene etter kreften.
Jeg er glad for at bestemor ble 99,5 og døde frisk og klar i hodet mens hun satt i stolen sin. Og at hun virkelig levde et godt liv.
Jeg er glad for at faren min døde da han var 82, med "skoa på" i kubbestolen utenfor døra mens han gjorde seg klar til dagens oppgaver.
Jeg er glad for at en god venninne endelig kunne slippe kreftsmertene.
Klart en kan føle "glede" selvom en har sorg. Kanskje iblandet en lettelse for den det gjelder.
Jeg vet også at nå har de gått videre,-og er egentlig nysgjerrig på om de har kommet tilbake nå.
