Sjaman.com – Forumarkiv

Når et menneske har begynt og åpne opp, og ser verden fra en helt annen synsvinkel, hvor mye er det egentlig som "skal til" før denne "tipper over"?

Her ser jeg to typer "overtipping" som i bunn og grunn ender med det samme... (kan være fler...eller andre)

1. Man blir hva på folkemunne kalles gal. Man mikser fantasi og sin nye virkelighet, og mister seg selv i forsøket på å finne seg selv og sin sti.

2. Man presser seg selv for langt og blir liksom igjen på den andre siden. Her tenker jeg på at man evt. kan havne i koma eller lang søvn.

Det er en vanskelig prosess man skal igjennom, og det føles ofte som man vandrer på en knivsegg, der man gjerne vil mestre før man har lært. Man vil gjerne oppleve mer og mer eller mindre og mindre uten å godta prosessen som en helhet der man til tider får mye klaska i ansiktet andre ganger ikke noe.


Selv føler jeg at jeg til tider står i begge "risikosonene".
Heldigvis har jeg støttespillere som kan røske tak i meg og filleriste litt vett inn når grensene er i ferd med å overskrides.

I går fikk jeg påny en fin barnelærdom...
De kjente og kjære fra barneskolen...
Hva, hvorfor og hvordan.


Med tanke på grensene som til tider er lett tilgjengelige,
tenker jeg også at man får ikke (inn) mer en man takler,
det som er viktig er:
Hvordan man takler hva som kommer og at man er villig til å finne ut av og/eller gjøre noe med hvorfor.
Samt en gooood porsjon jording!!!

Allikevel er jeg glad for muligheten til å
"se" bak det opplagte,
føle hva vinden kommer med.
Jeg er glad for den muligheten
jeg har fått til å bli hel.
Med tiden kan jeg forhåpentligvis
hjelpe andre med å bli hele også.

Det jeg egentlig forsøker å si er vel at noen ganger må man tørre å stå i en situasjon med tillitt,
det er ikke over alt man kan be om hjelp.
Men det fins de som støtter en og som forstår
selv om man faktisk må finne ut av tingene på egen hånd.
Hjelper ikke henge i noens skjørt når man skal lære å fly.

Hvor mye er det egentlig som "skal til"?
Dette er opp til hver enkelt å bestemme tror jeg,
men som en vis mann sa til meg...
"Det hjelper ikke å vandre på tro, håp og kjærlighet, hvis ikke hodet er med!"

Klem

Lilly

Jeg tror ikke det er så farlig å vandre i "galskapen" innimellom,
det er frykten for å forbli i galskapen som er farlig.

Ved å kunne veksle mellom "virkelighetens verden" og "de andre verdener",
har en fått en gave. En unik måte å se ting fra et høyere/dypere plan.
Det gjelder å ha tillit til at en kommer tilbake igjen. Ved å være fryktløs.

oki

men hva er da denne galskapen man frykter?

Jeg mener det er det menneskeskapte galskapsbegrepet som er den galskapen....

Men å stå i seg selv er det eneste man kan gjøre

så tripper man ikke over

for av og til er det bare en suppeskje som skal til

Galskapen er å se mer enn man tåler. Tror jeg. Ikke kjenne seg igjen i verden, jeg tror jeg har vært sprø i perioder av gangen siden jeg var bitteliten. Som da jeg var overbevist om at foreldrene mine var byttet ut med aliens. Noe som på et vis var en innsikt, men som jeg ikke forsto og så kom frykten og gjore det enda mer uforståelig. (Jeg mener ikke at de var aliens, det er vel et symbol på fremmedgjøringen som oppstår når foreldrene begynner å behandle en anderledes.)

Når man gir opp kontrollen til feil impuls, er det kanskje også galskap? Besettelser av forskjellige slag.