Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg står fremfor lavvoen, som står for seg selv.

Jeg lytter etter det kjente. Men hører intet. Ingen joik. Ingen vind som blåser.

Solen skinner ikke, selv om himmelen er klar. Det er ikke engang en liten sky å se.
Ingen trær, busker eller planter omkring lavvoen, så vidt jeg kan se.
Ingen fjell eller steiner. Intet vann.

Ingen fugler som flyr høyt eller lavt.
Ingen firbeinte dyr, som tusler rundt.

Det er ingenting å se eller høre, omkring lavvoen.
Det er merkelig stille.

Selve lavvoen gløder med en varm rødbrun farge.
Jeg går inn i lavvoen, som virker tomt uten ilden som er tent.
Det sitter ingen der inne som hilser meg velkommen, når jeg trer inn.
Og det kommer heller ingen, så lenge jeg er i lavvoen.

Det er så stille.
Det eneste jeg hører er pusten min, som flakser på ustøe vinger rundt inne i lavvoen.

Hvor er alt og alle?

Å gude God!

Har du funnet roen?

Kan du tegne et kart til den varme lavvuen?

Gudene vet 

Jeg er ikke sikker på om det er en god ro, eller en dårlig.

***Det sitter ingen der inne som hilser meg velkommen****


mystisk og vakker  stemning.

Aner nærværet av ånden.

Jeg ble sittende i lavvuen, helt for meg selv. Bestemte meg da for å prøve å meditere på stillheten. 

Til å begynne med føltes det uvant å sitte slik i stillhet, og bare la tankene vandre. Første dagen gikk med på å øve meg i dette. Det gikk stort sett greit, selv om jeg merket at jeg hadde problemer med å slappe helt av i kroppen.

Andre dagen mens jeg satt og mediterte, kom det plutselig tre jenter inn i lavvuen. De to minste kom dansende og hoppende bort til meg. Den ene hoppet inn i brystet på meg, og den andre stupte inn i føttene mine. Det gikk helt av seg selv, og jeg ønsket dem glad velkommen.

Den tredje, litt eldre enn småjentene, beveget seg som en robot. Beina og armene virket unaturlig stive. Hun vekket en sterk avsky i meg, og jeg kjente kvalmen stige mens hun med et stivt ganglag nærmet seg meg.
Men til slutt tok hun plass i magen, og jeg ønsket også henne velkommen.

Tredje el fjerde dagen i stillhet, skvatt jeg til ved et uventet syn av en sittende Buddha i gråstein. Synet forsvant straks, men jeg merket umiddelbart at en god ro av harmoni kom bølgende i mot meg og fikk kroppen min til å falle mer til ro. 

Dagene har gått videre til å sitte i ro i lavvuen og gjøre ingen verdens ting. En gang begynte tankene mine å vandre i negativ retning, men da dukket straks synet av den sittende Buddha opp igjen, og fikk meg til å roe meg ned igjen.

Så akkurat nå er det ro og fred i den indre verdenen. 

Denne tråden var veldig fin å lese i, Tullsjura!

Ja veldig fin lesning. 

Er litt misunnelig på deg som har en lavvu til rådighet slik. 

Høres meget bra ut..fint med lava og gjøre ingen verdens ting..den grå Buddha må være ett godt tegn.

Jepp, det er fint 

hmmmm jeg føler meg tålmodig-utålmodig...helt ny på siden, tror det lever en sjaman i meg, bålet glitrer og lyser av gull,som solas eget speil...Jeg likte godt innlegget ditt.

takk. Jeg likte det du skrev om bålet.

takk...jeg er veldig glad i bålet...flammene er mitt alter..ilden er min venn..mørket er over huset, så her sitter jeg foran data skjermen inn i de sene timer, har alltid likt flammer å titte på hvordan de danser og være sent oppe om natta..lurer på hvem du er og hvem jeg er?hehehe...livet har alltid vært mystisk, men det siste året har det virkelig begynt å røre på seg. Mye har skjedd og mye vil skje.

For en opplevelse
Liker så utrolig godt måten du skriver på

Takk så mye, liker måten du skriver på også

Takk dere 

Hvor jeg enn går og hva jeg enn gjør, har jeg bildet av lavvoen i hodet mitt.

Det er blitt mer ro i det indre, og etter at det ble det, har jeg så smått begynt å tenke på å komme meg i arbeid igjen.
Gjøre et eller annet, men hva er jeg ikke sikker på ennå.
Jeg har sittet for lenge i ro i hjemmet, og følt at livet har gått i fra meg.

Så en begynnelse på å komme meg ut av dette, er at jeg nylig har begynt å trene på treningsstudio, pluss yoga.
Gud bedre for et liv.    Det er tungt for knirkende, ubrukte muskler som hyler av smerte.

Men artig er det, og jeg stortrives overraskende nok på treningsstudioet. 

Selv når jeg rød i trynet, stønner og peser over disse treningsapparatene, har jeg bildet av lavvoen med meg og det føles godt.

hei tullsjura! jeg er bare innom for å ønske deg lykke til. Det høres bra ut det du er igang med. Spennende med det indre bildet av lavvoen.

"Tullsjura":


Men artig er det, og jeg stortrives overraskende nok på treningsstudioet. 

Selv når jeg rød i trynet, stønner og peser over disse treningsapparatene, har jeg bildet av lavvoen med meg og det føles godt.

Artig at du skriver dette.
Jeg trives også overraskende godt på treningsstudioet ... og lar mitt indre landskap utfolde seg der, umerkelig for de andre.
Når løpebåndet er innstilt på 5,5 km i timen skrider jeg rytmisk frem med lukkede øyne og reiser med kraftdyrene.
Det er akkurat det riktige tempo for å styrke sirkulasjonen i kroppen, uten at tempoet selv krever mye energi eller oppmerksomhet. Skulle jeg gå fortere, ville jeg måtte åpne øynene ... Slik har jeg gjort en sjelehenting.

Det hjelper kanskje at studioet er bygget rundt en gammel mursteinsbygning, og flere steder er det nakne gråsteinfjellet fra bakken integrert i bygningen, gulvet dekker ikke helt, men har direkte forbindelse til jorden ... uansett et vellykket stykke urban arkitektur. Urban sjamanisme er mulig !


... ellers takk for et fint innlegg jeg har lest flere ganger ... stille - og lykke til videre

Det var interessant å høre, sandel. Tror sannelig at jeg får kalle på bjørnen, neste gang jeg skal løfte vekter. Kunne trenge bjørnens styrke der ja 

Er helt enig i at urban sjamanisme er mulig.

"bluestorm":

hei tullsjura! jeg er bare innom for å ønske deg lykke til.

takk bluestorm 

Hei Tullsjura. Takk for en utrolig fin tråd. Får liksom en smak av den indre roen din, håper den er smittsom 

Klemmer 

Takk for det, Inger Lise