Sjaman.com – Forumarkiv

I går kveld kjente jeg en sterk dragning mot naturen. Sannsynligvis var det fullmånen som trakk i meg.

Jeg har vært på det stedet jeg ønsket å besøke to ganger tidligere - for nokså lenge siden og begge gangene i dagslys - og hadde bare et vagt minne om veien dit. Det begynte det å bli mørkt, så jeg ba månen lyse opp natten hvis det var meningen at jeg skulle finne frem. Jeg fant frem. Men da jeg kom frem til stedet der jeg trodde jeg skulle ta av fra skogsstien, virket dragningen mot stillheten i naturen som en av mine dårligere påfunn. - Nærmest like smart som enkelte av haiketurene man bedrev med i ungdomstiden. For når jeg forsøkte å gå inn i skogen ble jeg møtt av en mørk vegg. En uvennlig sådan. Følelsen av uvennlighet og den ytre motstanden var såpass påtakelig at jeg vaklet og rygget bakover.

”Hva? Hvorfor stopper skogen meg? Jeg har da ikke ondt i sinne.” For å være helt sikker på at jeg ikke tok feil, forsøkte jeg igjen. Med samme resultat. Denne skogen ville bestemt ikke ta imot meg. Nå var det også blitt helt mørkt. Månen var ikke å se, og det var kaldt. Hutrende var jeg i ferd med å snu og gå hjemover, da jeg la merke til en åpning i skogen et stykke bortenfor. Pliktoppfyllende ruslet jeg bortover bare for å trå foten littegrann inn i skogen, snu og dra hjemover. - Selv om jeg på denne tiden hadde mistet all lyst på skogstur, eller haiketur for den saksskyld. Men i det samme jeg satte foten inn i skogen kunne jeg ikke snu. All tvil var som forduftet. Det var så lett og lyst der inne at jeg nærmest sprang innover. Vel inne i skogen oppdaget jeg at jeg var kommet til riktig sted. Og innen jeg hadde vurdert om det var forsvarlig å fortsette oppover berget i mørket, var jeg allerede i gang med klatringen. Jeg kan sverge på at det var som om jeg ble båret oppover berget av vennligsinnende krefter. Jeg stoppet ved et tre, med utsikt over dalen. Stjerner, oransje horisont, mørket skogen og meg. Månen hang bak meg og holdt kraften.

Aller først  takket jeg skogen for at den tok i mot meg. Jeg hadde tatt med gaver, og ofret ren peppermynteolje, tobakk og urter fra Amazonas til treet som ga meg sitteplass. Deretter tente jeg tibetansk urterøkelse og ofret urtetobakk til bakken rundt som holdt meg oppe. Så ba jeg skogens ånder om veiledning. Jeg satt lenge der i mørket. Langt borte kunne jeg høre lydene fra byen. En ambulanse, en og annen bil, og kanskje en jogger langt der nede. 

Men......
skogen og jeg, vi var helt stille. Ikke et vindpust, ingen lyder bare stillhet.

Jeg satt helt tett inntil treet, og lot det som skulle komme få komme. Det som skulle gå fikk gå. En stund gråt jeg. En annen stund nynnet jeg. Men mest av alt satt jeg bare der. Ingen syn, visjoner, dyr eller beskjeder. Bare naken ro. Etter noe som kanskje var en times tid, tok jeg frem to gjenstander som jeg hadde hadde hatt på meg, og som jeg hadde lagt på bakken for å se hvordan skogen tok imot dem. Den ene var en rød tråd fra Karmapa som gir beskyttelse. Jeg la den tett inntil treet. Den andre gjenstanden var det mest  dyrebare av alle mine eiendeler. - En gammel håndlaget tibetansk sølvring med en uslepen turkisstein. Mest sannsynlig finnes det et mantra inni den, helt tilbake fra tiden den ble laget, fordi det er et lokk av kobber på baksiden. Jeg hadde passet på ringen i elleve år. Noen ganger har den forsvunnet, men har alltid, på mirakuløst vis, dukket opp igjen. I løpet av tiden jeg har hatt den hos meg har den blitt velsignet av mange lamaer, lærere og mye mer. Likevel har jeg alltid visst at denne ringen ikke var min. Det er en mannsring. Lenge trodde jeg at den skulle bæres av den jeg elsker, og det er kanskje derfor jeg har latt den velsignes av så mange. Nå visste jeg ikke lenger hvem som skulle bære den, om noen.

Med ringen i hånden, spurte jeg skogen om den ville ta imot den. Jeg nølte litt, og håpte nok på at jeg kunne ta den med hjem igjen. Hvorfor skulle jeg legge fra meg en ring ut i skogen? Og hvorfor den jeg elsket mest? Litt trist, men bestemt la jeg ringen ved siden av tråden, helt inntil trestammen. Det var riktig å gjøre det, uten at jeg ennå helt har forstått hvorfor.

Da jeg var barn likte jeg å gå i skogen. Spesielt godt likte jeg å grave ned skatter, enten alene eller sammen med venninner. Nå var jeg tilbake som voksen kvinne og ba skogen om å ta vare på min aller største jordiske skatt - og om å verne den for menneskehender. Jeg ba om at den måtte forbli skogens hemmelighet, eller åpenbare seg for han som jeg elsker. – Hvis han kunne klare å se, elske og omfavne kjærlighetskraften jeg er bærer av. For jeg tror ikke denne ringen kan være til velsignelse for andre enn dem som ærer kjærlighetens kraft.

Etterpå slukket jeg røkelsen og ofret resten av urtene til skogen, omfavnet treet, takket for livet, skogen, plantene og livet igjen. Veien nedover berget i mørket var som et fortryllende eventyr - Det glitret i tusenvis av frostdiamanter, og trærne strakte ut sine armer - en etter en - som om de sto i kø for å hjelpe meg. En påminnelse om min egen verdighet. Da jeg var nesten helt nede, strakte jeg hånden ut for å holde fast i et tre som svarte med å gi helt etter. Helt uventet stod jeg plutselig med en stav i hånden. Der og da, med denne staven i hånden, så jeg en forbindelsen mellom denne kvelden og en mytologisk drøm jeg hadde hatt for omtrent tre år siden (som handlet om en stav og en ring).
Den var begynnelsen. Ringen var sluttet. - Eller ringen var slutten. Jeg vet ikke. Jeg vet heller ikke hva som skjer med ringen, for livet utfolder seg nøyaktig slik det har tenkt, helt på eget vis. Kanskje jeg henter den etter vinteren. Nå har jeg gjort hva jeg kan og skulle; i kjærlighet og med et vidåpent og ærlig hjerte. Over meg hang fullmånen. Og jeg sang Gracias A la Vida! (Jeg vil takke livet): http://www.youtube.com/watch?v=uPtr8j90WU0

--
Klarer ikke å la være å legge ved denne versjonen: http://www.youtube.com/watch?v=WyOJ-A5iv5I

Vakkert 
En gang jeg var ute og gikk tur, stoppet jeg ved et tre, holdt rundt det en stund og ba en bønn. Den handlet
om å åpne hjertet. Da jeg skulle gå, fikk jeg for meg at jade-steinen min skulle legges igjen ved treet. Jeg så ikke helt sammenhengen
først, men så kom jeg på dette med hjertehealingen og at jaden er en hjertestein. Så kom jeg på at mange renser steinene sine ved
å legge dem ned i jorda slik jeg gjorde. Så hentet jeg den igjen etter noen dager og fortsatte healingen med jaden og treet som hjelpere.

Hi there Innlogget,

Your soul is speaking clearly through your experience (your written words) and the music you are sharing. I know you will find a finger to put the ring on, it will come to you.

Thanks again.

Peace and love to you.

Takk for din historie Kristin! Meget interessant at du også fikk en slik innskytelsen ved et tre. Jeg har aldri lest, eller hørt, om jordrenselse tidligere, men det kunnskapshullet varer ikke lenge. Tusen takk, igjen!

Og takk til Vakker F. for omtanke, selv om jeg tror du kanskje misforstår litt historien og musikken, og min sjels lengsel . Men takk likevel.

Jeg vil takke livet 

Ble veldig fascinert av din opplevelse i skogen, og din måte å skrive på. Håper du kommer med fortsettelsen en gang, når den tid er moden. Må innrømme at det jeg liker best med sonen er å lese om andres opplevelser og erfaringer på livets vei.

Lykke til videre med vandringen, Innlogget. Kjært barn har mange navn 

Nydelig historie Har lest den flere ganger, og er like facinert hver gang 

en sirkel er avsluttet en ny på vei med sjaman staven i din hand   

Dette var flott å lese, jeg ble helt oppslukt av historien, og så ble jeg nysjerrig på den drømmen om staven og ringen! Hva kan dette bety, egentlig?

Mvh Stridshjelp

"Stridshjelp":

....og så ble jeg nysjerrig på den drømmen om staven og ringen! Hva kan dette bety, egentlig?

Nå spør du om mitt yndlingstema - Drømmen.  Hadde jeg sittet sammen med deg hadde jeg helt sikkert villig vekk fortalt deg om denne drømmen. Ennå - tre år etterpå - er den sprell levende og jeg har ingen problemer med å beskrive hva som skjedde i den. Et av mine aller første innlegg på sonen handlet også om den. Jeg har bladd meg tilbake og lest innlegget, men ser at jeg der ikke hadde valgt å fokusere så mye på å beskrive detaljene og historien om ringen og staven, slik den utspant seg i drømmen.
Drømmen var nøyaktig som en film med en spennende god og sammenhengende historie. Myteologisk, men krystallklare detaljer og tydelige samtaler. En såkalt transformativ opplevelse og uhyre viktig for min spirituelle utvikling. Drømmen hadde flere lag av budskap: på et plan var den også en sanndrøm. Jeg elsker Drømmen, og blir egentlig aldri lei av den!

Jeg lyst til å skrive tusen ting i denne tråden, for den er så vakker 
men foreløpig blir det bare Takk..

"Innlogget":

Myteologisk, men krystallklare detaljer og tydelige samtaler. En såkalt transformativ opplevelse og uhyre viktig for min spirituelle utvikling. Drømmen hadde flere lag av budskap: på et plan var den også en sanndrøm. Jeg elsker Drømmen, og blir egentlig aldri lei av den!

Myteologisk. Artig ord. Leste det først som nyteologisk. Sett orddeling hvor du vil.

Jeg har nylig, ved et skjebnens lune (det vil si ved en tilfeldighet, som forhåpentligvis ikke blir skjebnesvanger), kommet over en ny skole for drømmeforståelse, drømmebearbeidelse og drømmetolkning. Mer senere. Her eller i en ny tråd. Hvis noen rekker opp handa, da. Hva med deg? Og hun, da??

For ein flott seremoni!
Ja,kva blir forsettelsen i livet etter slike netter?....

Herlig og til inspirasjon. Takk for at du deler med oss. 

Fortryllende! 
vakkert! 

Det føltes som om jeg var der også.

Takk for at du deler 

gunilla

Takk for nydelig historie. Det var vakkert å lese.
Jeg har opplevd at de vakreste tingene kommer til meg, når noe annet er gitt slipp på.
Staven er underlig, mystisk og fasinerende. En veiviser.

"Passopp":

"Innlogget":

Myteologisk, men krystallklare detaljer og tydelige samtaler. En såkalt transformativ opplevelse og uhyre viktig for min spirituelle utvikling. Drømmen hadde flere lag av budskap: på et plan var den også en sanndrøm. Jeg elsker Drømmen, og blir egentlig aldri lei av den!

Myteologisk. Artig ord. Leste det først som nyteologisk. Sett orddeling hvor du vil.

Jeg har nylig, ved et skjebnens lune (det vil si ved en tilfeldighet, som forhåpentligvis ikke blir skjebnesvanger), kommet over en ny skole for drømmeforståelse, drømmebearbeidelse og drømmetolkning. Mer senere. Her eller i en ny tråd. Hvis noen rekker opp handa, da. Hva med deg? Og hun, da??

Myteologisk var selvsagt kun en stav-efeil, lagt inn bare for å fange din oppmerksomhet, Passopp. Og for å få vite litt om denne Drømmeskolen. Ja takk, lag gjerne en tråd om den skolen. - Jeg er en uhelbredelig drømmer. Takk også til Bast og Mailaika for tanker om stavens betydning. Godt å se deg her inne igjen, Malaika!

Det var nydelig å lese om dine opplevelser i skogen Innlogget, og godt å se deg her inne også. Ganske så vill og fri formoder jeg Lykke til med ringen og alt det den symboliserer. Skogen vil nok ta godt vare på den 

"Innlogget":


Godt å se deg her inne igjen, Malaika!

Skogen, ringen og kjærligheten..
bringer meg tilbake til «de dybe skover» på Jylland.. der jeg gikk hånd i hånd med
han som senere skulle bli min ektemann. På turen gikk vi innom Moesgård museum.
Der fant vi den enkle trulovingsringen fra vikingtiden, som skulle sitte på fingeren min
i mange, mange år.. Helt til ekteskapet tok slutt, og den kjentes helt feil på fingeren..

Det kjentes tomt.. uten ringen.. og uten kjærligheten.. Den nakne fingeren ble et symbol
for tapet. Derfor kjøpte jeg ringen som jeg kalte «Skilsmisseringen». En vakker sølvring
med rufsete lenker og turkiser. Like rufsete som jeg kjente meg inne i sjelen..

Denne ringen fikk for meg en magisk historie, og en merkelig slutt..
Jeg bar den hver eneste dag i to år, ble nesten manisk opptatt av symbolikken i den.
Men så på samme uke skjer dette:
- Min tidligere mann gifter seg på nytt,
- Det gamle utestedet der vi møttes for første gang rives,
- og på en sykkeltur i skogen, sklir jeg, faller og brekker ringfingeren. Om det var flaks eller
intuisjon vet jeg ikke, men akkurat den dagen tok jeg ikke på meg ringen. Etter fallet var
fingeren hoven i lang tid, så det var ikke mulig å bruke ringen lenger.. livet skulle gå videre..

Litt etter får jeg en gave fra en vakker kvinne, en venninnegave gitt av kjærlighet. Et smykke
og en ring.. sølv med turkis stein. Denne ringen bærer jeg på lillefingeren, og den kjennes
som «Den nye tiden». Tilfeldighetene vil også at jeg samtidig forelsker meg i en ny mann..
og ringen  blir derfor et symbol for den kjærligheten jeg kjenner for ham.. Det er en
komplisert forelskelse, noe også ringen har uttrykt i den tiden som har gått..

På tur gjennom skogen en morgen, hadde jeg med brødrester for å kaste til fuglene.
Mens jeg kaster, sklir ringen av fingeren. Og da jeg finner den igjen, er den uten stein.
Jeg leter overalt for å finne steinen - men uten resultat..
Overtroisk som jeg er, lover ikke dette særlig godt.. for den nye tiden.. 

Jeg går samme rute nesten daglig og leter etter steinen, for det er på veien til der jeg
tar mitt morgenbad. Etter en måned har jeg gitt opp å finne den, men sender ut en
siste bønn om at nå må åndene skjærpe seg! Og der rett på stien foran meg, ligger
den godt synlig for alle. Et mysterium for meg.. at den kunne ligge der en hel måned..
hvordan havnet den der? hvorfor hadde ingen tatt den? hvorfor hadde jeg ikke sett den før,
etter min sømfaring av området?

Jeg festet steinen og brukte ringen igjen. Men så løsnet den igjen, og nå er ringen blitt
så magisk for meg, at jeg ville vente til den festet seg av seg selv..
Min venninne lo stort da jeg fortalte det.. 
men så sannelig, nå er den fast igjen du.. 

..men så sannelig, nå er den fast igjen du.

Ja det er den sannelig! 
Ringen(e) dine og historien om Kjærligheten er virkelig magisk. Helt på ordentlig. Slik virkeligheten er magisk for den som våger å være magisk - slik som du.

Javisst er det magisk.  Dette var spennende å lese, Liljee.

Takk, Innlogget for at du tok meg "med" i skogen.
Æ husker også Drømmen.
Ringen har ikke sluttet
det e nu det begynner.

Skogen, ringen og kjærligheten..

Takk Lilljee!

"heididi":

Takk, Innlogget for at du tok meg "med" i skogen.
Æ husker også Drømmen.
Ringen har ikke sluttet
det e nu det begynner.

Takk selv. Det er en ære å kunne ta deg med på skogstur, Heididi!

En som har lest denne historien fortalte meg at denne ringen sto på ønskelisten hans. Ikke av andre grunner enn at han ikke likte tanken på at en såpass spesiell ring skulle ligge ute i skogen og kanskje bli borte for alltid. Altså - ingen amorøs mann dette.  

Jeg fortalte - som sant er - at det er svært usannsynelig at noen ville finne ringen. - Selv ikke min bestevenninne vet hvor den ligger. Eller kanskje blir den funnet engang, funderte vi på.  Om tusener av år - Av arkeologer som da muligens vil spekulere på hvordan, og hvorfor, akkurat denne ringen havnet der den gjorde? Hvis verden består.

Selv synes jeg det er nærmest poetisk vakkert at det ligger en tibetansk ring et sted ute i en norsk skog, og sender sin velsignelse utover området. Kanskje beskytter den naturen og dyrene som ferdes der. Samtidig er det noe alvisk forførende over at pust fra tibetanske lamaer og orakler og kanskje vind fra det tibetanske steppelandskapet blandes med vindpust fra skogen i Norge.

Jeg tror huldra koser seg. Hun tar på seg ringen iblant, mens hun danser i skogen om kvelden. Jeg har sett henne jeg! Dansende med hånden høyt hevet. Høyt opp mot månen, mens hun sukker og beundrer den havblåe steinen. Etterpå når solen står opp, og dansen må ta slutt, tar hun den av. Bøyer seg ærbødig og takknemlig ned. Blåser på den og legger den forsiktig tilbake. Tett inntil den røde tråden fra Karmapa. Jeg har sett det hele i en drøm.

Men denne personen som har ringen på ønskelista - eller redningslista - er imidlertid ikke like poetisk anlagt som meg, og var mer opptatt av å ta vare på ringen. Kanskje ville en mus finne den og dra den ned i bolet sitt? Eller noen mennesker som ikke forstår dens verdi? Personlig tror jeg at ringen er beskyttet av skogen, og at hvis noen andre enn huldra finner den, ja så skal det være slik.
Men,
men
men…. jeg gjenkjente jo og fikk sympati for skattejaktinstinktet til denne mannen. For skattejakt var en av mine favorittsyssler i barndommen. Ideen om å lage et skattekart kom derfor raskt snikende. Nå tenker jeg altså litt på den ideen, men skal først rådføre meg med både ringen og skogen. Hvis ringen ønsker å bli funnet skal jeg lage et skattekart og kanksje til og med legge det ut her. Det blir i så fall verdens mest innviklede skattekart. Nærmest uløselig. For å sikre at ringen likevel ikke blir funnet, eller havner i et meget godt hjem.

(red. fordi jeg hater skrivefeil)