Jeg startet dagen med å skru av klokken og "dorme" litt i sengen, og SPRETTE OPP for nå
har jeg dårlig tid. Stresse på badet og hive meg i bilen for å dra. Så registrere jeg at det er
tykk tåke utenfor, slik at min sikt av veien er nesten ikke eksisterende. For å komme fremover er
jeg nødt til å ta sjansen på å kjøre ut i veien og håpe at det ikke kommer noen andre på
kollisjonskurs i tåka. Phuuuuu....det gikk bra...
Jeg trår på, har så vidt tid til å registrere at tåken går fra å være hvit til blå. "hmmm, pent"
tenker jeg. Men har ikke tid, har ikke tid. Jeg kaster bilen ut i venstre kjørefil og tråkker gassen
ned. "Flytt dere" tenker jeg til de andre, jeg skal frem.
Jeg er kommet høyere i landskapet å registrere at tåken er borte fra veien, og det er på tide å
kjøre av motorveien. Jeg svinger av og oppover, og opp på toppen. Der blir jeg SLÅTT av et syn
så vakkert at jeg kjenner at det synger i hele kroppen.
På min venstre side ligger en dal, der solstrålene lyser opp en mellomblå himmel. Den har utflytende
skyer farget i hele spekteret av farger fra rødt til orange. Dalsidene er spekket med løvtrær ikledd
sine vakreste høstfarger og i bunnen av dalen ligger et tåkeslør, som et brudeslør på en uskyldig brud.
Ett inntrykk av ny begjynnelse og uskyld. Jeg kjenner følelsene strømme rundt i kroppen, en jubelfølelse.
Jeg snur mitt blikk til høyre, der foran meg, ligger tåken. Så tykk at den skjuler helt den byen jeg jobber i.
Bare fjelltoppene, nakne, synes. Det er som byen isteden er blitt enn innsjø. Jeg blir så grepet at synet at
jeg må synge. Jeg synger ut mine følelser og min bønn for dagen blir at som tåken forsvinner, må slørene
som ligger over våre øyne forsvinne. Og at vi må bli klare for å se det som ligger under.
Jeg kjører nedover, inni i byen, under tåken. Jeg har nådd mitt bestemmelsested for dagen.
Jeg blir slått av mange tanker. Og enkelte ganger skal det ikke mer til, enn en annen vinkel,
på en tur som man tar som en selvfølge.
Elin
