Dette handler om mitt første møte med min indre natur og min veiviser.
Dette skjedde for noen år siden, og jeg husker jeg var veldig forundret over samen som plutselig dukket opp.
Et lite lysglimt ble tent for mitt indre
og begynte å bevege seg rundt i mørket
Forundret fulgte jeg lysglimtet
som så ut til å bevege seg stadig
lenger innover i mørket
Brått forvandlet mørket
seg om til et landskap
Jeg vandret nølende gjennom skogen,
på stien som førte ned til elven
Der ved bålet stod det en eldre mann,
kledd i en mørkblå kofte
Det var en merkelig situasjon.
Hva gjorde denne samen oppe i hodet mitt?
Jeg prøvde å riste av meg bildet av samen.
Men bildet av ham og naturen, var så levende
at det var ikke mulig
Straks han fikk øye på meg, begynte han å tromme
mens han beveget seg vuggende rundt bålet
Fascinert stirret jeg på koftekanten som bølget
mykt rundt hoftene hans
Trommen gjorde noe med hjertet mitt
En liten fugl begynte å fly opprømt
rundt der inne
Det kilte slik når de små vingene
sneiet borti veggene på ivrig søken
etter døren ut
Trommens rytme hadde tilslutt sprengt
døren opp og den lille fuglen
fløy henrykt ut
Så begynte reisen tilbake
til mine røtter
og den fortsetter ennå.
