<t>Hva er ensomhet?
Er det noe som kan føles, når det er helt stille?
Men det er jo ikke stille inni meg.
Plagsomme tanker og følelser står i kø.
Men utenfor meg er det nesten helt stille,
her jeg er overlatt til meg selv i natten.
Det er iallefall stille på Sonen.
Har ensomheten en lukt,
av fortvilelse?
Har ensomheten en smak,
av sødmefyllt bitterhet?
Kan ensomheten avgrenses,
slik at jeg kan ta og føle på den?
Var Milarepa ensom i hulen sin?
Er ensomheten en åpning,
gir den en mulighet,
til å bli kjent med meg selv?
Hvordan stilner jeg tankene,
en for en?
Jeg vet det jo, med hodet.
Det er jo bare å la de drive forbi som skyer,
jeg vet jo det.
Men det er så mørkt inni meg,
at jeg frykter mørket omkring meg.
Ensomheten har iallefall en tyngde,
som jeg gjør mye for å slippe unna.
En kopp kaffe, en røyk, skrive noen ord i en bok,
forfølge tankene, inn i blindevje etter blindevje.
Hva løper jeg bort fra?
Hva er det jeg ikke tåler å møte?
Er det min egen indre tomhet?
I går kveld var jeg utslitt og oppgitt,
av å ha fått opp nok et lag av skyggesider i meg selv.
En seig, men fast masse, som et lakrisrør,
boret det seg tvers gjennom hjertet,
og ut på baksiden.
Det er som om jeg ikke greier å gi slipp,
selv om det er det jeg prøver på
og lengter etter.
Håpløshet. Er det en mening med det jeg gjør?
Er jeg den eneste som ikke kommer meg videre?
Det føles slik, i tunge stunder.
Men jeg vet jo, at det tar tid,
før fortidens skygger kan sees og rommes.
Jeg vet jo, at jeg ikke vil greie å ta inn
alt på en gang.
Jeg savner å kunne skrive dikt nå,
og ha noen å dele dem med.
Det var en stor gave i mørket.
Og Saivoleksen rir meg som en mare.
Jeg er halvveis nå, men det løsner ikke helt.
Bare noen få dager igjen, til å gjøre det på!
Jo da, dakinien er tegnet ned,
dansende på solen og månen.
Lotusblomsten har åpnet seg,
bladene lyser i orange og gult,
innrammet av konturer i grønt og blått.
Men foreløpig er hun fargeløs, og uten ansikt.
Hun har fått attributter, redskaper som skal hjelpe meg,
gjennom egodøden.
De kommer til syne en etter en;
renneløkken, halskjede og stav med
hodeskaller, diamanscepter, enkle og doble.
Og et nyflådd elefantskinn,
henger bloddryppede over skuldrene.
Kraftdyrene har fått sin plass.
etter å ha googlet på bilder i dagesvis.
Jeg ser de jo ikke.
Pent tegnet av, kosedyraktige rovdyr.
Det er der jeg er nå.
Det er bare å innse det.
Det mørke feminine er på plass,
med en hvit blomst i midten.
Det mørke maskuline kjenner jeg presse seg på,
fryktsomt slipper jeg det til.
Men de lyse sidene, de er helt borte vekk.
Hvorfor er det så vanskelig å reise opp i lyset?
Er det fordi gamle gjenferd truer med å ta kvelertak på meg,
bakfra, hver gang jeg tror jeg har gitt slipp.
Men jeg kom meg opp på fjellet.
Et snødekt, hvitt fjell, i Himalaya.
Jeg kom til et tempel på toppen av fjellet.
I vintersolen blinket et gullbelagt tak,
kronet med et Dharmahjul, to hjortedyr
knelte på hver side.
Jeg fikk et glimt av en munk i kappe
og ritualhatt, men ansiktsløs var også han.
Og her okker og stønner jeg meg, over møte med ensomheten,
i det jeg er i ferd med å få tilbake meg selv, der jeg hører hjemme.
Her jeg er i ferd med å tine opp det som har vært frosset fast.
Hvorfor da denne klagesang?
Kanskje skriver jeg med et glimt,
av håp, i øyet?
En dag vet jeg at jeg vil gå igjennom.
Det er bare å reise seg opp å gå,
om enn med usikre og ustødige skritt.
Eller kanskje skal jeg bare sette meg ned
og prøve å være helt stille?
Å, Milarepa, kunne jeg bare høre din sang,
jeg kjenner jo at du sitter bak meg og ler.</t>