Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Reinsdyret leder meg frem til barnet i komsa. Barnet smiler søtt, i det jeg titter ned i komsa.



Den lille hånden griper tak i hånden min. Holder godt fast. Vil ikke slippe.





Det er ubegripelig at dette fremmede, samiske barnet, vil holde fast ved meg.



Jeg løsner forsiktig på grepet. Barnet griper straks tak i håret mitt. Ler frydefullt.



Det gjør vondt. Jeg må bøye meg helt ned til barnet, for at det ikke skal lugge slikt.





En stund føles det godt å sitte slik, bøyd over komsa. Barnet virker ikke så fremmed da.



Men så legger en mørk skygge seg over komsa, og barnet forsvinner rett foran øynene mine.</t>

<t>En mørk skygge er alt

som skal til.

Den legger seg

foran sola og det

blir kaldt.

Lys og farger forsvinner

ut av det søkende hjertet.

Å finne er å åpne.

Å miste er å lukke.

Å tro er å vinne.

Tvil er limbo.

En fremmed er

en ny venn.



ailo</t>

Først,takk for ein rørande erfaring delt,Tullskjura

"ailo":

Å miste er å lukke.

Eg merker eg reagerer på den vesle setningen(inni eit heilt svar)

Å miste er å lukke.....

Nei, søren heller!,vil eg nesten skrike ut.

Å miste-eit tap, er ein menneskeleg følelse som både liten og stor kan sense.

Men å lukke det heilt att,eit tap?

Eg veit ikkje...

Ikkje eingong hos det vesle barnet..

Vil det ikkje alltid vere ein åpning i hjertet,i underbevisstheten,i sjela?

Gjerne ein åpning utsett for trekk av ulikt slag, i ettertid?



(det singlar i glas,i det eg trynar i eige speigelbilde)

"ailo":

En mørk skygge er alt

som skal til.

Den legger seg

foran sola og det

blir kaldt.

Lys og farger forsvinner

ut av det søkende hjertet.

Det er en viss trygghet i at skyggen er der.

"Tullsjura":

Det er en viss trygghet i at skyggen er der.

Naturligvis.

Selv det barnet

som pryles

kjenner en viss trygghet.

Man er ikke alene.

Man har spøkelse-

selskap i drømmen

om natten.



ailo

<t>Javisst, sånn er det.</t>