Den røde tråden

GjenopprettetMedlem

<t>Det var sent om høsten.

Kvinnen lå på en slette, dypt inne i skogen. Vissent

løv falt med vinden over henne. Lyset fra solen bleknet. Månen

lyste ei. Så ble det helt stille. Ikke et vindpust kunne høres. Fuglene

sang ikke. Dagens uro verket fortsatt i kroppen. Hjertet slo med

dype, tunge slag. Hun falt inn i en lang, hvilesløs søvn. Uforståelige

ord ble hvisket til henne i søvnen.

Mot slutten av den uendelige, lange natten, kom brått et bilde foran

hennes skjelvende øyenlokk. En dyprød tråd kom ovenfra og la seg

ned på jorden, i en spiral, som snodde seg innover. Det skjedde så

raskt, hurtigere enn når lynet slår ned i jorden.

Brått våknet hun helt. Kvalmen veltet opp i henne. Hun følte seg lurt,

som hadde sett et bilde, uten å kunne holde fast på detaljene i det,

uten å kunne forstå. Hun husket svakt, at det hadde vært noe hvitt

og noe sort, ved siden av den røde tråden. Men formene ble hvisket

ut av minnet. Kroppen var som død. Hendene kjentes ut som om de

sov. Raseriet kom over henne, som en bråttsjø. Det begynte å rykke

i fingrene, som om knoklene hadde et eget liv, utenfor hennes vilje.

Blodet begynte å banke igjen, kraften spant seg vei gjennom den

stivfrosne kroppen. Kvinnen løftet hendene og betraktet dem i det

dunkle lyset. Månen var kun en smal, smal sigd i ne. Hendene hennes

hadde blitt krokete og blåsvarte av elde.

Da hun reiste seg, var kroppen fortsatt stiv og støl, kraften i blodet

holdt henne oppe. Beinet og krokrygget var hun, uttært og skrukkete.

Huden var tynn og sprø, som knusktørr pergament. Men seig som et

bikkjeskinn, var den gamles vilje. Langt i det fjerne så hun et fjell,

som raget opp over skogen. Hun samlet den røde tråden i et nøste.

Men alt hun nøstet, tråden ble bare lengre og lengre. Hun dro derfor

resten av tråden etter seg og la ut på vandring. Vinden ulte og frosten

knaste under føttene hennes. Hun hyttet seg og gikk det hun orket.

Hun måtte rekke fram til fjellet før snøen, som lå i luften, dekket marken

og gjorde det uframkommelig. Gjennom dager og netter gikk hun, før

hun en dag sto foran fjellets fot. Og bak en stein, bak busker og kvist

og kvas var huleåpningen hun visste var der. Nå var det bare nøstet igjen,

av den røde tråden. Hun ba til høyere makter om at det ville holde til

dit hun hadde tenkt seg.

Den gamle trådte inn i hulens smale åpning. Øynene glødet som brennende

kull. Hulegangen snodde seg nedover, lengre og lengre mot dypet.

Spindelvev hang ned fra taket og det luktet stramt av fuktig jord og mugg.

Så delte gangen seg plutselig i to og den gamle stoppet opp. Med ett får hun

øye på tre hodeskaller som svever foran henne, glinsende hvite i alt det mørke.

Den ene hodeskallen våkner til liv og rekker ut en blodrød tunge. De tomme

øyenhulene glimter plutselig til, med en skremmende kraft. Selv den gamle

får seg en støkk og blir stående rådvill. Da får hun øye på en skikkelse bak...</t>

GjenopprettetMedlem

<t>...

de tomme hodeskallene. Det er veiviseren. Han ser på henne med et rolig

blikk. Han ber henne fullføre sin oppgave og overvinne sin frykt. Han peker

mot den ene hulegangen og ber henne velge den. Den gamle går, dypere og

dypere, innover og innover, rundt og rundt, inn mot labyrintens midtpunkt

bærer det. Brått blir hulegangen fyllt av en ufattelig heslig stank. Det lukter

av råttent kjøtt, størknet blod og gammel urin. Hun finner et kammer fylt

av gamle kadavre. Tvikroket brekker den gamle seg. Død og forråtnelse,

verre kan det vel ikke bli. Det er et stykke igjen og den gamle forbereder seg

på å møte den verste tenkelige av alle uhyggelige skapninger. Hun har ikke

tenkt å gi opp, nå ville hun bare orke å se, se hva som skjuler seg i den

innerste hulens dyp.

Så er hun der, i den innerste hulen. Midt i en haug med vissent løv

sitter en liten jente, naken og skrevende med blottlagt kjønn. Huden har

en merkelig hvitfarge, en slik hudfarge mennesker får, etter å ha vært

innesperret i en hule i alt for mange år. Så dette var det jeg hadde så stor

redsel for å se, tenkte den gamle og okket seg. Den lille jentas øyne møtte

den gamles blikk, uten frykt. Hun reiste seg og tok den gamles hånd i sin.

Sammen fulgte de den røde tråden, ut av underjordens labyrint, ut mot

hulens utgang. Midtvegs ble den gamle sliten og trett. Hun ba jenta følge

den røde tråden, å gå den siste biten alene. Så tok hun de to rødglødene

kullbitene ut av øynene sine, og la de i en uthult stein hun fant på bakken,

og ga det til jenta. Dette skal gi deg nok lys til å finne veien ut. Når du

kommer ut, vil den røde tråden fremdeles vise deg vei, følg den til ende,

inn i skogen må du gå, sa den gamle, og satte seg ned og sovnet. Jenta

gjorde som den gamle kvinnen ba henne om. Hennes øyne hadde

vært så vant til mørket, at kullbitene ga henne mer enn nok lys.

Jenta var ikke redd, hun bare fortsatte å gå, langt der framme kunne hun

skimte en lysåpning. Det var da et merkelig lys, tenkte jenta, og småløp det

siste stykket. Der, der var hun endelig ute. Foran henne var det en skog av

høye furutrær og over den lyste halvmånen ned til henne. Hun fulgte den røde

tråden og gikk inn i skogen. I mange dager gikk hun, om nettene fant hun ly

under et tre. Til slutt kom hun til den åpne sletten, høye bjørketrær med

nyutsprunget løv, sto beskyttende i ring. Jenta gikk fram til midten og satte

seg på huk. Så kjente hun at noe vått rant ut av skrittet hennes. Da hun så

ned, så hun at det var blod, rødt, friskt blod rant ned og samlet seg til

en liten dam. Hun reiste seg opp og så undrende på alt det røde blodet. Uten

at hun visste det hadde den gamle kvinnen fulgt etter henne, og uten at jenta

merket det, strakte den gamle ut sin hånd og pekte med en lang krokete finger,

med en lang blåsvart negl, mot blodpytten og messet fram en magisk formel stille

inni seg. Med ett forvandlet bloddammen seg til et surklende oppkomme. Etter

en stund ble det slutt på ploppingen og vannet ble til en stille blank flate. Jenta

bøyde seg over vannspeilet og så seg selv. Et trillende rundt ansikt smilte fornøyd

mot henne. Da hun reiste seg opp og snudde seg, var det eneste hun så,

fullmånen som skint ned på henne.</t>