Det var en gang for lenge, lenge siden, i et fjernt land.
Iallefall kjennes det slik.
Jeg var utenfor meg selv, langt utenfor meg selv. Jeg var i Grenselandet.
Dagene tilbrakte jeg med andre som vandret rundt i sitt Grenseland. Alle så uendelig alene.
I grenselandet finnes ingen andre, i grenselandet finnes ikke engang en selv.
Der rår sjokkbølger i tsunamiklassen. De slår inn over land, etterlater seg utslettelse og et kaos av menneskebiter.
Igjen og igjen.
Ingen gråter her, det finnes ingen å gråte over.
Men en dag tok gråten meg likevel. Kanskje var det to Grenseland som i et øyeblikk smeltet sammen.
For første gang så jeg et helt menneske inniblandt det totale kaos.
Jeg så begavelsen, ressursene og storheten, fra innsida..
Så kom fortvilelsen og smerten fordi det var der det var, det hele mennesket.
I stumper og stykker.
Kanskje var det meg selv jeg så, kanskje var det en annen
- eller selveste Livet?
Jeg glemmer det aldri.
Det var en ufattelig berøring.
En hjerteskjærende berøring.
Den gjorde ydmyk.
Det var som å få et glimt av Menneskenaturens og Livets evne til å omfavne,
tydelig og klar her, hvor det ikke er overskudd nok til å bære et skall å samle bitene i.
Kanskje var det den uselviske Kjærligheten selv som tok meg i hånda akkurat da
Nå er livet noe helt annet.
Grenselandet er ikke lengre Grenselandet, det er innenfor.
Jeg er Veiviser nå,
veiviser og kaospilot.
Når en Grenselandsvandrer banker på døra,
vekkes en empati i meg som kjennes like grenseløs som Grenselandet selv kjentes en gang i tiden.
Langt bortenfor det tanken kan fatte,
langt bortenfor det følelsen kan føle
og hinsides det ord kan beskrive.
som en gjenkjennelse av Kjærligheten selv
en dypfølt erfaring av å finne min plass i helheten,
Blir det vår plass her i livet,
det stedet der en ubetingede Kjærligheten tar oss i hånda
og vi følger,
selv om det ikke finnes grunn å sette bena ned på?
Kanskje er det Kjærligheten selv vi står i,
i en tillit like ordløs som den er bunnløs
...og bare vet,
i berøring.