<t>klokken tre om natten
utenfor det gode selskap
befinner jeg meg
annerledes, en som blir unngått
unnvikende
vil ikke møte ditt blikk
hvis jeg ikke er trygg nok
nok
er nok, nå vil jeg stå i min kraft
å møte deg
min indre demon
jeg er ensom
men noen ganger er alenetiden en velsignelse
jeg får tid og rom til å tenke
ingenting
i tomheten har jeg ørsmå øyeblikk
jeg tror det er visjoner
billedløse, ordløse
da kommer innsikten til meg
som en følelse
av at kjærligheten finnes
midt i skrekken, midt i smerten
av å være alene
skjønner jeg at det er uungåelig
for at jeg skal kunne finne ut hvem jeg egentlig er
jeg finner noen smutthull
i all støyen
som tankene mine forårsaker
jeg har blitt veldig flink
til å bare stirre rett ut i tomme luften
men om jeg har blitt noe klokere
det tviler jeg på
jeg har en hang til å gjenta
samme dumheter
som i fjor og året før
går i sirkel kan man si
det har vært så hverdagslig
at jeg trodde jeg hadde mistet
sjamanveien
klokken fire om natten
kom den sorte sfinx
jeg prrøvde å meditere den hvit
det gikk ikke
halvt sittende
halvt liggende
halvt våken
halvt drømmende
i den lengste natten
halvt lys
halvt mørke
døde jeg
fødte jeg
gråten
pustehikstene
gikk halvt inn og ned i kroppen
halvt ut
sosialt sett er jeg nå død
hva jeg fødte vet jeg ikke
så var jeg plutselig i Saivoklassen min
og Ailo skulle ha oss til å være diamanter
jeg var altfor utslitt etter å ha
både dødd og ha blitt født
gjennom en lang natt
til å være noe slikt som en skinnende diamant
svart kull trenger noen tusen år på den forvandlingen
jeg prøvde å gjemme meg bak de andre
for med ett satt hele Sjamansonen på tribuner
og bivånet det hele
da kom Ailo
med en merkelig bjørkekvistrasle
halvt grønt løv
halvt tørt løv
og raslet tett opp i ansiktet mitt
og på brystet
jeg tror han var Mor Afrika da
for da kom tårene
og jeg torde å åpne øynene
ute skinte solen
og en sang kom til meg
en afrikansk sang
og klokken var syv</t>