Sjaman.com – Forumarkiv

<t>The Voice



Something is healed this summer

a Voice come through, insisting;

don´t be afraid, it´s okey



I struggled on my path

dark it was, confusing and chaotic

the Spider in the ceiling

I lay myself under it

and then She droped herself down

but stopped, simply hanging in her thread

just above me

and I was too afraid to fall asleep under the Spider that night

because I did´nt understand then;

She spun a new thread

and healed my past



The next day, when I awoke

the Spider was sitting on a white curtain

all the day

I wonder, what kind of secret did She want to unveil for me

but I fell asleep, exhausted with the energy

working in my heart, and on the top of my head



This night, I woke up at 4 o´clock in the morning

the Moon was shining in the East

soon it will be hidden in the dark again

but I´m not afraid, because the Voice told me not to be

it´s okey

the Moon will only be as empty as my heart is just now

I think I´ve cleaned a lot of dark matter

inside myself this summer

the Morning Star was shining bright and clear

as the dawn was breaking

I followed it´s light fade away as a new light broke through

the Sun was rising and blessed the day

some harmony at last

never have I seen the leaves on the Birch

so shimmering and green



And there She was, the Spider again

hanging upside down in the ceiling

over the telephone, calling for me to listen once more

you have to thank the three Goddesses

the one cutting, the one spinning and the one weaving

and accept and honour the three as One

and say; it´s okey, I´m not afraid

You are only doing Your job

to heal my soul



Something is happening at last

the Sun is shining

the Air is clear

the White flowers of the Rowan

have transformed into orange-red berries</t>

<t>Jeg greidde det!

Og det helt alene denne gang.

Et nytt sjeletap er integrert.

8-åringens smerte og fortvilelse

kan jeg bære. Da det sto på som

verst i dag, kom det en merkelig

kraft opp gjennom kroppen, det

var overlevelseskraften!



Nå har jeg gått i skogen i flere timer

sammen med min 25 år gamle sønn.

Tenk at vi kan snakke om alt mulig

rart? Større gave kan jeg ikke få på

en dag som denne :wub:



Og månen er mørk.

Og månen er snart ny.





Og jammen ta tror jeg at jeg er i stand til

å være far for mitt indre barn også. For to

netter siden, mens edderkoppen på ny hang

i sin tråd ned fra taket, i det jeg slo av og på

en lampe, kom en nattsvermer flygende, vill

og gal. Den sendte meg rett inn i en fryktreise.

Jeg forsto ikke da at nattsvermeren egentlig

var et godt kraftdyr, akkurat det jeg trengte

for å gå gjennom det verste i meg selv.



På turen i dag så vi 12 villender i et tjern og

like mange øyenstikkere svermende i flokk.

De dyrene er sannelig kraftfulle budbringere.</t>

<t>Det er harmoni i deg,til å ta på,med forsiktige hender.

Nattsvermeren kan gi meg også et støkk,når den plutselig sveiper forbi

med den hummende lyden sin,man aner store krefter i dens nærvær.

Liker godt når du forteller.</t>

<t>Ja er det ikke fantastisk Tele, med litt lys inn i hverdagen.



Det har vært en lang vei å gå, et år omtrent tok det denne gangen.

Eller det er jo enda lengre siden det sjeletapet ble hentet tilbake da.

Og jobben er kanskje ikke helt avsluttet. Det er flere sjeletap som

skal løftes opp i lyset.



Og så vet jeg ikke helt om prossesen med dette siste sjeletapet

er fullført heller. Men det skjedde noe forunderlig, noe jeg kjente

igjen fra i fjor sommer, da det fireårige sjeletapet kom mer på plass;

det skjedde noe med øynene mine. Det er som om et rom åpner

seg bakenfor mine vanlige øyne. Det er som jeg ser ut fra et dypere

sted inni meg. Og så er det som om at øynene blir renset, at de får

et slags klarhetens lys over seg. Slik at jeg kan se på en annen måte

enn før. Se uten å bli overveldet av følelser. Men etter en natts søvn,

så ser jeg at jeg kanskje må innse at jeg nå har akseptert hva som var.

Det er vel det som er å forsone seg med. Da gjenstår tilgivelsen fra

dypet i meg selv, gjør det ikke det?



Men her jeg er i en slags balanse, har jeg behov for å sette ting inn

i et system for å få en foreløpig oversikt. Litt orden inn i kaos. Det

bærer nok inn i mørke og forvirring igjen. Men noe vil bli annerledes.

Nå har jeg to sjelebiter mer på plass. Og fireåringen fortsetter med

å synge sin healing joik inni meg, det er jeg sikker på. Og så har jeg

åtteåringens kraft med på laget. så det skal nok gå seg til på et vis.</t>

<t>"Kjenn deg selv".

En vond og hard erkjennelsesvei er den veien.



Hadde jeg ikke fått beskjed, i går kveld, om å ta i mot

all den kjærligheten som blir gitt meg, hadde jeg ikke

overlevd den brutale oppvåkningen jeg fikk i dag.



Etter en lang kveldstur i går, kom jeg hjem glad og fornøyd.

Til tross for det, ble jeg sendt rett inn i mitt mørkeste jeg.

Som vanlig protesterte jeg vilt først. Dette er ikke rettferdig,

her jeg endelig prøver å ta tak i meg selv og fylle meg opp med

positive ting. Men så lot jeg det stå til og åpent opp for hva som

måtte komme. Da kom jeg på et råd jeg har fått; når du møter

det mørkeste i deg selv; tenk ydmykhet og atter ydmykhet.



Det var den største stjernen på sørøsthimmelen som fikk meg

"ned på knærne", slik at innrømmelsen til slutt kom; ja jeg elsker

meg selv mer og mer og jeg tar i mot all verdens kjærlighet.



Jeg gikk og la meg. Og det vonde manifisterte seg som en hard, svart

klump, midt i magen. Så sovnet jeg og våknet ikke før daggry. Den

vonde, harde klumpen satt fremdeles fast i magen, helt til den fikk fart

på seg og ble "skutt" opp i hjertet. Det var så heftig og vondt at jeg en

stund trodde at jeg skulle dø. Hvordan kan jeg overleve med vissheten

om at jeg har alt dette forferdelige inni meg?



Plutselig kom det til meg en merkelig ting jeg gjorde i går. En svart,

blågrønn skimrende bille kom flygende inn på terrassen og fløy rett i

et teppe jeg hadde hengende der.Den landet på ryggen og ble liggende

som død. Det er da jeg gjør noe, som jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre.

Jeg løfter den opp og legger den rettvendt oppå en liten, hvit, perforert

stein som ligger oppe i et o-skjell, med en gul krysantemumblomst i. Så

gir jeg den noen vanndråper. Da ser jeg at "følehornene" beveger seg litt.

Men så blir den liggende helt stille igjen. Så stille ligger den, at jeg tror at nå

er den iallefall død. Men under over alle under; jeg glemte den en stund, så

skulle jeg bare kikke på den igjen, og borte vekke var den.



Etter redningsaksjonen med billen, skulle jeg sette noen krysantemum ned

i jorden. Langt nedi den sorteste muld, kommer en diger, hvit larve til syne.

Helt motsatt av hva jeg pleier, lar jeg den leve. Det gjør jeg, som før har tatt

knekken på alt som jeg oppfatter som skadedyr.



Mens jeg ligger i sengen og i det jeg våkner, med det forferdelige vonde i

hjertet, det er da billen og larven viser seg for meg igjen. Jeg kjenner at

det eneste som kan få det svarte til å smelte inni meg, er at jeg forsøker

å få kontakt med kjærlighetskraften. Det er så heftig og smertefult at jeg

bare må stå opp og gå ut å sette meg og jobbe på. Da erkjennelsen kom

om at jeg bærer det mørkeste mørke i meg, flyr en kråke stille over den klarblå

høsthimmelen, solen er på vei opp. Da endelig smelter det vonde i meg.

Jeg kjenner meg mørbanket. Heftig medisin må jeg visst ha, før det harde

i hjertet mykner.



Jeg gir ikke opp. Kjærligheten overlever alt. Jeg skal greie å forandre meg.

Luften er klar og himmelen blå, nå er jeg klar for å komme meg meg ut

på tur igjen :icon_biggrin:



En god høstdag ønsker jeg dere alle :wub:</t>

<t>Jeg trodde jeg hadde bearbeidet nok mørke i meg selv

for en dag. Men nei da, jeg er visst midt inne i en heftig

renselsesprossess.



Nå er det begjæret som vil opp og fram i lyset. Det kom i

skikkelse av en levende død. Huden minte mistenkelig på

den hvite larven jeg fant i jorden i går. Jeg valgte å ikke

ta livet av den. Så det er vel en gave fra det høyeste dette

her også. Jeg ble "lurt" så det sang etter. Det begynte så

bra, men endte opp i at jeg måtte virkelig erkjenne hva

begjær er. Etterpå var jeg så kvalm. Men nå ler jeg, er det

ingen grenser for hva jeg huser i mitt sinn.

Men jeg skal gjennom dette og. Nå er jeg så overoppheta at

jeg kunne trengt en elv å kjøle meg ned i. Men jeg håper at

latteren (lydløs) vil hjelpe meg gjennom.



A flied human skin

I wear it on my back

so you can recognize

who I am

a Buddha of great compassion

with all living beings

struggeling on their paths</t>

<t>Så var det bare dikt og vill fantasi,

at jeg hadde integrert et nytt sjeletap.

Som Ailo skriver i en kommentar på forsiden;

det er ikke så enkelt som å vaske vinduer.



Jeg fikk oppleve sjokkterapi på forige Saivo.

Jeg skjønte det ikke da. Og det er ikke så rart.

Når jeg tenker tilbake nå, var det som om husene

på Haugtun var foruten vinduer. Jeg kan ikke huske

at jeg så ut gjennom et eneste vindu, jeg så ikke et

eneste vindu, med unntak av der jeg sov. Derimot

fikk jeg et innblikk i meg selv. Jeg kunne ikke se ut,

men jeg kunne se innover. Og det måtte jeg ha hjelp til.



Men ser gjør jeg nå, både inn i meg selv og ut av meg selv.

Det er i grunnen greit å bli "lurt", til at jeg har gått igjennom

og fullført en prossess, mener jeg. Jeg hadde ikke greidd å ta fatt

på en slik langvarig reise uten det. Om jeg hadde visst hvor

vanskelig og hvor lang den reisen skulle bli, hadde jeg kanskje

gitt opp på forhånd. Det føles godt å få noen nådegaver innimellom.



Ørnen kom og hentet den lille jenta

ørnen fløy med henne, opp til hjertet

så skulle hun opp mot lyset, opp mot solen

men da kunne jeg ikke romme det

det kjentes som om hodet skulle sprenges innenfra

så falt jeg

jeg falt som en fjær, mykt gjennom luften

gjennom smerte og fortvilelse

over å ikke få det til



Jeg falt sakte, ned, ned og enda lengre ned

helt ned til røttene, ned i Moder jord

Alle ønsker om å utvikle seg

alle ønsker om å komme videre, ble gitt opp

Ja, jeg mistet i en stund all tro på at det i hele tatt nytter

å forandre seg



Det var mørkt nede i jorden

til min forundring var det et mykt og omfavnende mørke

det ble forunderlig godt å gi slipp på alt

all streben etter utvikling, alt håp om å komme opp på et høyere nivå

det var faktisk godt å være der, så godt, at jeg kunne tenkt meg

å forbli der, i Morens skjød



Men så kom jeg på, at jeg nettopp hadde født barn

det kom en jente, jeg la henne til brystet og diet henne

men så fikk jeg på nytt fødselsveer, og ut kom et guttebarn

jeg ble betenkt, men etter mye om og menn tok jeg også

det barnet opp til brystet og diet det, men noe buttet i mot

og jeg ba om hjelp, og der satt den blå Buddhaen, rett foran meg

jeg reiste meg opp og tok begge barna og la i hans hender

så la jeg mine hender utenpå Buddhaens hender

og førte de to barna sammen



I mitt sinn bygger jeg en bro over opprørt hav

det er en møysommelig jobb

å forene motsettninger

jeg gir ikke opp, annet enn i korte øyeblikk

det nytter ikke å presse på mer nå

jeg søker stillheten så godt jeg kan

jeg puster ut og gir slipp

jeg puster inn og fyller opp med lys og håp

jeg kan bare være nå

å la prossessen inni meg gå av seg selv

det er mye motstand

det er ikke lett, det er ikke uten frykt

å gi slipp på gamle tankemønstre



Sjeletapet vil ikke bli integrert

før jeg kan greie å romme motsettningene

og ikke minst før jeg greier å ta imot

de gavene og den kraften som det vi gi meg

eller???





Mens jeg mediterte i morgentimene i dag,

fikk jeg "beskjed" om at jeg skulle gå inn

å finne frem og lese H.C. Andersens eventyr

om den Standhaftige Tinnsoldat.

Sterkt var det å lese det eventyret på nytt.

Jeg hadde faktisk glemt mye av det.

En reise gjennom jord(bly?), vann, luft og ild.</t>

<t>Dette er en flott syklus av dikt om et stort indre arbeid på livets og lysets side.



mvh ailo</t>

<t>Takk Ailo :wub:



Jeg visste på en måte i dag

at det skulle bare en liten berøring til

et lite pust før ting ordnet seg, at noe ble helt

En gang til satt den blå Buddhaen foran meg

med de to barna sammenføyet i hendene sine

De lå bøyd mot hverandre

hode mot hode

tilsammen så de ut som et hjerte

Så strakte Buddhaen hendene fram

jeg tror nok han pustet litt på hjertebarna

for de fløy iallefall inn i mitt hjerte

Kanskje kan de en gang løftes opp i lyset</t>

"crazy shri":

Jeg falt sakte, ned, ned og enda lengre ned

helt ned til røttene, ned i Moder jord

Alle ønsker om å utvikle seg

alle ønsker om å komme videre, ble gitt opp

Ja, jeg mistet i en stund all tro på at det i hele tatt nytter

å forandre seg



Det var mørkt nede i jorden

til min forundring var det et mykt og omfavnende mørke

det ble forunderlig godt å gi slipp på alt

all streben etter utvikling, alt håp om å komme opp på et høyere nivå

det var faktisk godt å være der, så godt, at jeg kunne tenkt meg

å forbli der, i Morens skjød

Jeg falt også ned i Moder Jord for ikke så lenge siden, og det var slik du beskriver det et mykt og omfavnende mørke. Jeg følte meg fullstendig trygg og elsket. :wub:

Hei Tullsjura, jeg har prøvd å lete fram det du skrev om din opplevelse

med å falle ned i Moder Jord. Jeg greier ikke å finne den tråden igjen.

Men jeg har fått lest opp igjen mye av det du har skrevet her inne. Takk.

Da jeg kom ut igjen på forumet, ser jeg at du har skrevet noe spennende om

en reise med ulven og sinne. Innimellom lesingen har jeg sittet ute og meditert.

Og når jeg ser det du har sitert i min tekst her og det jeg fikk opp med ulven

i meditasjonen, ser jeg en sammenheng. (Det var før jeg leste din tråd om ulven ).



Og så husket jeg en ting fra i sommer. En forblåst natt ved havet, fikk jeg plutselig

et syn. Jeg så fire poter fra undersiden.



Jeg trodde først det var potene til en afrikansk løvehund, som jeg hadde møtt

i denne verden, en som nettopp hadde gått fra valpestadiet til voksen. Men nei

da, det var ulvepoter. En klok sjel sa til meg etterpå; du har fått jordingen med

en gang du. Det kan du være glad for. Å ja, tenkte jeg, det er jo jording bare å

vandre rundt på en øy og grave litt i jorda.



Men jeg var jo ikke jordet helt innvendig. Og ganske forvirret var jeg også, alltid

opptatt av hvor jeg var i min prossess. Var det ulvens kraft som sendte

meg ut på denne siste reisen? Og det jeg falt gjennom, kanskje det var et lag av

illusjoner som raknet. Var det den sårede ulven som kom igjen, etter

et langt fravær. Kanskje den lærte meg litt om "hovmod står for fall". At det ikke

er så farlig å gi slipp? Kanskje jeg vet litt mer om hvem jeg er nå, og at jeg ikke

behøver å strebe etter så mye. Det kommer til meg når jeg er klar for det...nå har

jeg vel forstått det.



Jeg må lete opp ulveflokken min, eller skal jeg bare la lederulven finne meg?

Jeg må vel tas litt i nakken, for å vokse opp fra valpestadiet og lære å bli voksen?

Kanskje jeg må ta meg selv litt mer i nakken? Ut på tur f.eks..

Jeg har forstått at ulven er en sterk og streng lærer, tar jeg ikke tak selv

kommer vel den å tar tak i meg.



Det føles veldig godt å ha fått kontakt med røttene sine





P.S. Da jeg våknet opp i dag, fikk jeg i et glimt sett noe merkelig i øyekroken;

En hvit hare, eller var det en kanin tro. Den satt oppe i løvverket i et

bjørketre. Den så litt medtatt ut, men virket ellers blid og fornøyd.

Den var litt rar, mer som et levende kosedyr. Dessverre

rakk jeg ikke å stille den noen spørsmål. Hmmm....

God kveld shri



Jeg har ikke skrevet om opplevelsen med Moder jord her på sonen. Kom til å huske på den opplevelsen jeg hadde, da jeg leste tråden din i går.



Jeg slo opp i en symbolbok, for å se om det stod noe om haren, og det gjorde det sannelig.



Siterer fra boken:

Haren er en skøyer og en luring, en helt og et symbol på fruktbarhet assosiert med månen.

I Europa var den heksers følgesvenn, i Østen var den en tidligere reinkarnasjon av Buddha.



Om kaninen står det at den er et månesymbol og har eldgammel tilknytning til fruktbarhet og gjenfødelse.



:biggrin:

<t>Du skriver lenger opp her, at hadde du visst hvor lang denne reisen skulle bli, hadde du kanskje gitt opp på forhånd.



Dette har jeg tenkt mye på de siste dagene, når det gjelder meg selv. Hadde jeg visst det jeg vet i dag, hadde jeg nok neppe begitt meg ut på reisen. Jeg hadde ikke i min villeste fantasi, kunnet forestille meg hvor strabasiøs den reisen skulle bli. Av og til lurer jeg på hva det var slags galskap som kom over meg, når jeg bestemte meg for å begi meg ut på dette. Mange ganger har jeg hatt lyst til å gi opp, men så er det et eller annet i meg, en lys stemme, som får meg til drive på videre.</t>

Så fint at du fant ut hva haren/kaninen kan være et symbol for Tullsjura. Selv tenkte jeg bare på at det hadde skjedd noe med reddharen i meg. Nå kom jeg på at jeg er født i harens år, ifølge tibetansk astrologi også. Men her får jeg altså en ny trickster/shapeshifter i fanget.



Når jeg sitter ute på terrassen og tenker, mediterer eller bare er, ser jeg mot en vegg av bjørketrær, vanligvis med en hel skjæreflokk som flyr ut og inn av den . Og i går kveld lyste jo månen, snart full, mellom bjørkebladene. I natt er det overskyet, så jeg kan ikke se den.



Jeg er veldig glad for at vi på sjamanveien får reise gjennom et indre mytologi landskap. Det gjør det mulig og lettere å åpne opp for hva som virkelig er, en mer subtil virkelighet, tror jeg. Det ville være så uforstålig, så ufattelig, for en reddhare som meg, uten dette. Det ville vært umulig å erfare det og romme dette i mitt sinn, uten bilder og symboler å reise med.



De valgene vi tar om å legge ut på en slik indre reise, jeg velger å tro at det er vårt høyere selv som foretar det valget. Jeg ble så rørt da du skrev at du har en lys stemme inni deg, som sier ifra. For min del, er det kanskje (også?) barnets stemme i meg som har valgt for meg. Noe jeg har fortrengt helt til for noen år siden.

<t>For en merkverdig drøm jeg kom ut av nå

jeg var på Saivo med gruppen min, ja jeg tror forresten

at det var hel hel gjeng med sonefolk der også

vi måtte ha møttes mellom verdenene

for vi var i rom med en arkitektur jeg aldri har sett

i dette menneskeliv før

vi skulle inn i en stor lys sal og møtes til neste "session"

jeg fikk bare et gløtt inn den store døren til det rommet

det var fylt av et merkelig lys, et slags "romlaboratorium"

er ordet som kommer nå



Da alle strømmet på og skulle inn i det rommet

ble min oppmerksomhet fanget av noe som foregikk

i et siderom til vestibylen, et rom som var en slags

frodig hagestue, men helt hypermoderne, eller kanskje

det var en blanding av nytt eller gammelt, noe kjent var det iallefall

jeg fikk en følelse at det var et peisbål som brant der inne

I rommet satt en mann i en merkelig stol-innretning av tre

jeg gikk inn til ham for å spørre om jeg skulle hjelpe ham

over i en slags rullestol og ta ham med meg til den store samlingssalen



Han var så sta og egen denne mannen, han ville greie det selv

dessuten, sa han, var det mye koseligere å bare sitte å lese

enn å være med på alt det merkelige som foregikk i "forskningslaboratoriet"

men han fikk da heist seg opp fra den merkelig trestolen, et deilig hagemøbel

til å sitte henslengt i og lese, sa han, og så kunne han samtidig se ut av

de store, flotte panorama vinduene, ut på den grønne natur med all slags fantastiske dyr

men da han skulle sette seg over i rullestolen falt han om i sterke spasmer på gulvet

jeg ble så redd å ropte høyt på hjelp, men ingen hørte meg

de var i full gang med sitt der inne i lyssalen

jeg viste ingen annen råd enn å legge meg på kne og

legge hånden på hans hjerte for å prøve å få de forferdelige krampene

som herjet gjennom hans kropp, for å få de til å stoppe opp



Men da sluttet drømmen, jeg trodde jeg våknet en stund

jeg vet ikke jeg, fordi plutselig fikk jeg se inni hodet på et foster

der fikk jeg se to bilder i hjernen, imprint kalte de seg

det ene var av skapelsen det andre var av opphøret

jeg fikk se disse bildene i et kort splittsekund

og jeg er for mitt bare liv ikke i stand til å gjenskape dem

men akkurat i det jeg så dette, så jeg dem uten skremmende

følelser, jeg bare så med et klinisk syn nesten

at slik var det bare

jeg fikk en slags forståelse av at vi alle er født

med slike avtrykk i hjernen

og at vi en gang forsto hvorfor det måtte være slik

at vi ikke skulle huske dem



Da jeg satt og "lekte" meg i går, kom en zebra til meg

og hvisket noe til meg; at alt var sort og hvitt

men før på dagen hadde jeg jo fått fargene i gave, sa jeg til den

jo da, bare reis med fargene du, sa zebraen, men du må forstå

at alt er bare sort og hvitt

det vil jo bli grusomt trist, sa jeg, en verden uten farger

men det er jo der du har vært lille venn, sa zebraen

i en verden uten farger, men den var grå, ikke sort og hvit

det lå et tåkeslør over din verden

uten at du visste det, fargene skinte ikke slik de egentlig gjør, for deg



Du vet regnbuefarger med sitt eget iboende lys, fotsatte zebraen

de har du jo bare sett og erfart i superkorte øyeblikk

men det er slik den nye verden er, sa zebraen

du må bare lære deg å se de fargene som har et eget lys i seg

til nå har fargene vært fordunklet for deg, du har reist gjennom

gråhet vennen, sier zebraen så, reist gjennom tåkehav og skoddedis

nå skal du få reise gjennom fargene, de klare fargene

jammen det er sikkert bare illusjon det også, sier jeg til zebraen

kanskje ikke det egentlig finnes farger i den nye verden jeg skal inn i nå





Hva så, sier zebraen, kan du ikke kose deg, glede deg over alt du får erfare

før du eventuelt vil få se hva som skjuler seg bak alle fargeslør

og dessuten finnes det jo ingen vei, ingen regnbuebro, sa jeg, ennå mer snurt nå, til zebraen

fargene eksisterer ikke, formene eksisterer ikke, ingen ting eksisterer

du bare lurer meg igjen, du holder meg for narr

Men kjære deg lille venn, hvordan tror du du ville tatt det om jeg sa

at det finnes ingen vei, ingen bro, ville du ikke bli like molefonken da også



Jeg ser på zebraen, jeg ser latter i øynene, jeg ser kjærlighet i hjertet

og så innser jeg, at jeg ville ikke vært foruten den erfaring det er

å leve i den verden jeg gjør nå, med sine gleder og sorger

og å vaske vekk gråheten av vindu etter vindu, det skal jeg vel klare

jeg liker forresten å pusse vinduer jeg

jeg blir så happy etterpå, Ailo, hører du det!

da får det bare være at jeg ser ut på en ny verden full av illusjoner

det er best slik, skulle noe annet åpenbare seg for brått

ville jeg bare bli desillusjonert og ikke ønske å våkne opp



Men et siste spørsmål, kjære zebra, du som sier at alt er bare sort og hvitt

hva er det sorte og hvite egentlig

Jo det, kjære menneske er, tomhet og energi

er det ikke nok at du vet det akkurat nå, sier zebraen

Jo, takk skal du ha, sier jeg, og dermed forsvant den i løse luften

jo forresten, den ropte noe i det den fløy sin vei;

kan du ikke prøve å se på de bildene og symbolene du får opp

uten å være så redd for de sterke følelsene som dukker opp med dem

du går jo den vannveien veien ennå, ta fatt i følelsene dine du

så skal du se at underet skjer

kanskje du kan bli en observatør til slutt

du greidde jo det da du så inn i hodet på et foster

men vær ikke redd for følelsene dine

husk du er bare et helt vanlig menneske

det er kanskje ikke meningen at du skal forstå alt

kanskje kan du en gang se at alle menneskene rundt deg

har regnbuefargene, at de har et eget lys i seg

bry deg ikke så mye mer du om at alt er sort og hvitt

gled deg, og lykke til på reisen

var det aller siste jeg hørte fra den kanten</t>

<t>Jeg leste det siste innlegget ditt her, og det var fantastisk, og relevant for meg på en måte.

Takk for alt du deler av din indre reise, - selv om jeg ikke makter å lese alt, dropper jeg inn og får med meg noen lysende perler som skinner for meg! Tusen takk!</t>

<t>Hei på deg Lady Blue

så hyggelig å hilse på deg igjen :icon_biggrin:



Er det ikke fantastisk, skrivesperren må ha løsnet!

Jeg skriver jo lengre enn langt da, jeg forstår jo det.

Men jeg må bare øse ut av overflødighetshornet mens jeg har det.

Og jeg har savnet sånn i å være i flyt med dere andre, her inne på sonen, at du aner det ikke.

Men ensomhet må til, for at jeg skal kunne greie å se inn i meg selv, jeg aksepterer det også.

Og noen ganger er jo det å være alene med seg selv bare supergodt.



Jeg har lest det du har skrevet i det siste Bluestorm. Det med "Hemmeligheten",

der var det noe jeg kjente igjen. Da jeg våknet opp om natten til påskemorgen, så jeg

ned i en tom grav. I det øyeblikket forsto jeg liksom "alt". Det var bare kjærlighet i tomheten.

Jeg husket det da jeg sto opp. Men da jeg skulle begynne å skrive det ned, forsvant alt bak glemselens slør. Men kjærlighetsopplevelsen sitter igjen. Og da Ailo ga deg et svar, det var noe om giganter, da gikk jeg inn i redsel igjen. Det er nok en redsel for å reise dypere ned i mørket. Det er jeg ikke klar for ennå. Nei nå er det lys og glede som venter meg, eller...

Jeg har jo reist med de fryktinngytende Buddhasymbolene til nå. Kanskje er det de som er

halvt milde og halvt fryktinngytende som venter på meg. Og der finnes kanskje noen trickstere også, som jeg framdeles er nødt til å møte. Jeg får se til å lese "Bardo Thodöl" (Den tibetanske dødeboken igjen).



Og jeg må igjen få lov til å takke for at Sjamansonen finnes. Jeg leser omtrent rubbel og bit her inne i perioder. Det gir meg føde og mot til å fortsette videre på min reise. Fra hjertet takk alle sonefolk.



God morgen til deg du vakre menneske :wub:</t>

<t>Det var noe merkelig med det fosteret jeg så.

Det var opplyst av et merkelig lys, jeg kunne se gjennom det.

Og først så jeg bare inn i hjernen til det.

Før liksom to skiver av hjernen kom ut som bilder.

Det var ikke farger, bare sort/ hvitt, men mykt.

Det var ulikt mønster i bildene, det er disse mønstrene jeg ikke greier å huske.



Og Pål sine høner synger i meg.Jeg er så vant til å gå inn i frykt da.

Og jeg syns det er så rart at den sangen kommer opp nå, ja den var der i går kveld også.

Men jeg har jo blitt fortalt at den er en bro over til mitt høyere selv.

Det jeg syns er merkelig er at ting fortsetter å komme opp.

Jeg fikk "beskjed" i sommer om at jeg skulle arbeide med meg selv ut august,

da kunne jeg få enliten pause, få litt overskudd.

Det var til stor trøst, jeg sto på som bare det.



Ja, ja, jeg får ta det som kommer.

Nå lurer jeg på om det er fostersjelebitene det skjer noe med.

Jeg har fått se noe jeg ikke husker, og det var greit, mer vet jeg ikke nå.

Men jeg undrer meg..</t>

Som bluestorm synes også jeg det innlegget var bra.

<t>Hyggelig å hilse på deg også, Crazy Shri! :biggrin: God lørdag formiddag. :wub:</t>

<t>Takk Tullsjura :wub:



Diktet ditt "Evig sorg" fikk meg til å huske på at jeg i mange dager skulle ha lest om igjen et kapittel i Clarissa Pinkola Estés`bok; "Kvinner som løper med ulver".

Jeg viste jo at det var noe om seler i den boken. Men det var noe annet jeg hadde tenkt å lese de siste dagene, men stadig vekk glemt bort.Det var kapittelet hvor hun tar for seg eventyret "De røde skoene". Nå var det godt å lese det. Jeg ser at jeg har vært gjennom noe.



Og hva oppdager jeg! Jo at etter dette kapittelet kommer;

Vende hjem: Finne tilbake til seg selv

Selskinn, sjelskinn.



Jeg gleder meg til å lese det.



Og takk til deg også Bluestorm, for din kommentar til Tullsjuras "Evig sorg" :wub:



I dypet av sorgen finner jeg kanskje kjærligheten.</t>

<t>Takk skal du ha for påminnelsen av boken. Kvinner som løper med ulver, fikk jeg i sommer, men jeg har såvidt lest i den. Da jeg leste innlegget ditt tidligere i dag, var jeg snar med å springe opp på loftet for å hente boken.



Da jeg leste kapittelet Vende hjem: Finne tilbake til seg selv, fikk jeg mange aha opplevelser.

Helt utrolig :biggrin:



Nå skal jeg snart ta fatt på eventyret om de røde skoene.</t>

<t>Ja her er det stemmer som taler, og det er så herlig når vi kommuniserer via dikt og temaer i trådene på denne måten. Vi vever og vever ... :eusa_dance: Nå kjente jeg at jeg også skulle lese Sjelsinn,Selskinn.

Piken med de røde skoene er noe av det heftigste jeg har lest ang denne typen litteratur. Hele boka er ei skattkiste. Takk for tips, Shri!

:eusa_clap: :wub:</t>

<t>Åh, kjære shri



Det er en sann fornøyelse å lese om din reise

Du skriver så levende og jeg blir dratt med i dine opplevelser

Virkelig inspirerende !

Du er utrolig modig og generøs.

Jeg likte så godt det du skrev om det gode mørke. Jeg tror det er dette vi burde forsone oss med

Det å slippe alle forventinger til oss selv- og andre, at det er greit .Det å bare være, flyte med.

Jeg tror at kjærlighetens kraft ligger nettopp der.At den vil vokse av seg selv, uten at vi må vekke den eller finne den. For den bare er der.



Takk for at du deler så fantastisk av deg selv, min venn



klemplem</t>

<t>Takk Malaika for gode ord, de varmer!



Det var herlig å få veve noen tråder med deg Bluestorm og deg Tullsjura!</t>