Plutselig en dag i våren fikk jeg en lengsel etter havet.
Jeg har aldrig tidliger, som jeg kan minne meg, lengtet etter havet. Min lengsel har altid vært rettet mot fjellene og fjellenes vidder.
På ferierne har jeg dratt til fjells.
Trommereisen
Én dag i sommer ville kroppen fortelle meg noe, jeg tolket det som at jeg skulle gjøre en trommereise. (Det var nok et år siden sist gang).
Jeg tok Ailos sin tromme-CD og begynte reisen.
Jeg passerte krystallgrotten, veien til mitt Saivo, kom ut på klippe hyllen og satte meg. Så ut over landskapet og ventet på at noe skulle skje. Jeg ventet en god stunn.
Så oppdaget jeg en sel ved siden av meg.
En sel!?...
Hvad vil du? Hvordan kom du hit? Til klippe hyllen! Hvad gjør vi nå?
Så minnet jeg meg at dagen før hadde en fiskeørn følgt meg når jeg skulle plukke lindblomst.
Jeg ble en fiskeørn og sammen drog vi til havet, selen og jeg.
Vi endet opp ved en liten øy, et skjær, med hav rundt oss, og tang i vannet. Vi svommet og svommet, og iblant satte jeg meg på skjæret.
Så oppsdaget jeg en skikkelse på øya. Høy og mørk sto den der, med armene over brystet. Jeg trodde først det var en av hjelperne mine som var kommet, han som en gang viste meg havet.
Jeg spurte om han ville fortelle meg noe.
Inget svar, ikke en lyd. Så oppdaga jeg at dette var ikke hjelpern min, denne skikkelsen så ut som Dart Vader.
Jeg svømmet litt igjen, opp og spurte igjen, fremdeles ikke et lyd.
Jeg tror jeg spurte tre ganger.
Jaha…
Hvad gjør jeg?
Tydeligvis ville denne skapningen ikke si noe.
Jeg besluttet å kle ham av.
Jeg tok av ham alle klærne og da kom det fram en ny skikkelse.
En mann med svære muskler. Kroppen glinset som om han var oljet inn. Rart, han minnet meg litt om sjelevennen min.
Så spurte jeg om han ville fortelle meg noe. Ikke en lyd fra denne fyren heller.
??..
Jaja…
Jeg kler vel av ham også!
Når jeg hadde kledd av ham så sto sjelevennen min der. Akkurat da begynte trommen å kalle meg tilbake.
Plutselig var denne lange reisen på vei å ta slutt.
Hvad gjør jeg nå??
Jeg tok vennen min i hånden og fløy tilbake til klippe hyllen.
Og.. Igjen, vad gjør jeg nå? Skal jeg forlate ham her eller ta ham med tilbake? Inn i min verld? Jeg tok ham med.
Når vi gikk ut ur krystallgrotten var han foran meg og jeg så at han hadde vann dråper på kroppen, så tydligvis hadde han også svømmet.
Ferien
Jeg pleier jo å dra til fjells på ferien og sånn var tanken også i år. Men, ting ville ikke falle på plass når jeg prøvde å planere, kjøpe togbillett og så vider.
Så kom tanken…
Kanskje havet, kanskje en øy.
I vinter fikk jeg en inbydelse fra en venn som nettopp hadde flyttet til en øy. Da tenkte jeg, dit kommer jeg ikke, denne øya er for langt unna.
Men kanskje nå?
Jeg spurte ham og det passet bra at jeg kom.
Så jeg dro til havet..
Når jeg var hjemme og så øya foran meg så så jeg et karrigt sted, dette var helt feil.
Jeg kanskje burde forstått…
Dette var jo omsnuddhetens ferie.
Øya var omsnuddhetens øy.
Den var som en del av paradiset. Veldig fruktbar, med en mengde urter, bær og frukter,
På denne øya ligger et fjell, og siden det er omsnuddhetens øy så ligger fjellet i sør og den fruktbare, smilende delen i nord.
Vennen min bor i et bedehus. Dette huset ligger i det eneste veikrysset på øya, hvor veiene fra øst, vest, nord og sør møtes.
For å komme deg inn i bedehuset er du nødt til å løfte handtaget, ikke presse det ned, hmm…
Første kvelden gikk vi tur, opp på fjellet. Vi satte oss på toppen av stupet, og langt nedenfor lå holmen hvor man hade sett sel (!) for en tid siden.
Da hørte jeg ravnen!
Fuglen jeg fikk i gave på min aller første meditasjon.
Føltes hellig, magisk.
Neste dag regnet det, det verste regnværet på 80 år, etter hvad en dame fortalte når jeg reiste hjem.
Jeg gikk en tur allikevel, jeg gikk til den mest fruktbare delen av øya, nordover.
Jeg hade ikke gått lenge før solen kom og det blev fryktelig varmt i regnbukser.
Jeg tok min første dukkert i havet.
Tredje dag reiste vi rundt øya i båt. Vi tok oss til holmen hvor selen hade vært.
Svømmet blant tangen. Vannet var veldig salt. Jeg klarte å flyte uten å bevege meg. Kroppen min tog over…
Jeg lå helt stille i vannet med armene rakt ut og bare fløt.
Det var kaldt. Jeg fløt lenge. Jeg ventet på at kroppen skulle si fra.
Til slutt begynte den å bevege seg igjen og jeg kunne svømme inn til land.
Akkurat når ørene mine kom over vannflaten hørte jeg ravnen igjen…
Fjerde dagen gikk vi rundt fjellets fot, og vi passerte igjen holmen hvor vi hade badet. Selens holme..
Femte dagen reiste jeg hjem. Når jeg satt og ventet på båten viste den seg..
Jeg så en kropp som kom opp til vannflaten, vendet seg og dukket igjen.
Den så ut som en sel kropp.
Jeg tror det var selen!
Tanker
Opp på fjellet gikk turen motsols.
Til nordenden gikk turen fram og tilbake.
Rundt øya, når vi reiste på vannet, gikk turen medsols.
Rundt fjellets fot var det motsols igjen.
I år har jeg vært litt optatt av bevegelse i sirkel, i spiral, jeg har ennå ikke noen tanker om dette bevegelsemønstret på øya, kansje det kommer.
Første kveld på øya tenket jeg på havet, øyer, elver og kilder.
Jeg laga et kart for å få overblikk.
Jøss!!
Jeg hade glemt at jeg er født og oppvokset på en øy. Hisingen føles ikke så mye som en øy, men den er det allikevel!
Omtrent 500 meter fra huset vores kom elva forbi. Den er jo en del av barndomen min. Hade glemt det.
Og…
Det mest forbausende, som jeg aldri tenkt på før..
Vannet som er i fossen rett utenfor hvor jeg bor nå, fossen jeg hører hver dag,er det samme som passerer barndoms hjemmet mitt.
Forrige året når jeg reiste på Utesitting så føltes det så magisk at jeg reiste nordover utetter elven. Elven ble mindre og mindre og til slutt passerte jeg stedet hvor kildene lå. Deretter dro jeg enda lenger nordover.
I år så oppdaga jeg en ny sammenheng, kildene jeg hade passert er jo en del av opprinnelsen til elven jeg vokset opp ved!
Og..
I sommer har livet mitt på flere måter vært omsnudd mot tidliger.
Det blir spennende å se fortsettelsen.
Du kan gjøre livet til et eventyr, hvis du vil.
gunilla