Sjaman.com – Forumarkiv

<t>Jeg har et monster

som bor i mitt sinn

jeg kaller ham Mons P

jeg frykter ham slik

at jeg ikke tør benevne ham

ved hans rette navn



Nå forstår jeg mer og mer

hvorfor jeg frykter Lyset

hvorfor jeg frykter Døden

for i overgangen mellom død og nytt liv

der i mellomtilstanden

når jeg møter Lyset

det som lyser opp ALT

vil det bli avdekket

det jeg frykter mest



Ikke bare vil det frykteligste fryktelige bli avdekket

slik at jeg må SE

men fanfarer av basuner og trompeter

cymbaler og pauker

vil vekke meg i redsel

og lukt av blåsort røyk

fra kremasjonsstedet

vil overmanne meg

med kvalme og avsky

slik at jeg kanskje ikke vil være i stand til

å betrakte dette avskyelige speilbilde av meg selv

med årvåkent og nøytralt blikk

ikke uten at jeg har erfart og kjent

den medfølende, uselviske kjærligheten først



Og der i overgangen mellom død og nytt liv

kastet inn i det ufattelige, sterke Lyset

vil jeg være hjelpesløst overgitt

uten at jeg har forberedt meg og forsonet meg med

og tilgitt mitt indre Monster

mens jeg lever dette liv

derfor velger jeg å møte frykten min

for jeg ønsker inderlig å unngå å måtte

leve dette livet om igjen

uten å kunne gjøre nytte for meg

uten å kunne bruke hele meg



Mons P kom uforvarende på meg i går kveld

jeg hadde sovnet foran fjernsynet og våknet plutselig opp igjen

og der kom han ut av TV-ruten

i en dansk krimserie

presset fra alle kanter

til begeret kokte over for ham

jeg synes så synd på ham

dette monster

som hadde strevd i lang tid

for å bli et bedre menneske

at jeg "slo av" TVen da de la ham i tvangstrøye

jeg kunne ikke ta inn mer

det gjorde vondt i magen av redsel

da jeg kjente en flik av meg selv igjen

jeg så vel splinten i mitt eget øye kan man vel si



Men da jeg våknet i dag i grålysningen

kunne jeg kjenne smerten i mitt bryst

da tenkte jeg; jeg velger å møte ham NÅ

jeg gidder ikke gå rundt den varme grøten mer

og utsette utslettelsen i min bevissthet

hvor alt legges øde når Mons P

kommer flygende inn med seiersfanfarer

og blåsort røyk

jeg vil tåle å se hvilke avskyeligheter

som flakker rundt og til vanlig

gjemmer seg i mitt sinn

nå er det nok

jeg vil ikke bli skremt til vannvidd

hver gang Monsteret dukker opp



Jeg kan se det nå

men det som skremmer meg ennå

er uvissheten om jeg tåler å stå i den smerten

med de sterke følelsene som kommer opp

når Mons P avslører seg i all sin velde

men bak Mons P skimter jeg den store frykten

for alt som ligger bak monsterets væren

er frykten for å bli avvist i kjærlighet

nok en gang



Hva er det for slags kjærlighet

spør jeg meg selv nå, som ikke kan se

frykten og smerten i mitt indre monster

en slik kjærlighet har jeg ikke bruk for

denne tilsynelatende rene, uplettede kjærligheten

som binder kun det lyse til seg

som unnviker det mørke



Nei, gi meg medfølelsens blikk

det som kan gå bakenfor alle de kronglete følelsene

la meg finne et ståsted i meg selv

hvor jeg rolig kan betrakte det hele

la meg være istand til å oppøve et slikt sinnelag

la meg få en ny mulighet til å gjøre dette i dødsprossessen også

ikke vende blikket bort i redsel og avsky

ikke besvime av smerte og vanvittig frykt

la meg få kjenne på medfølelsen

la meg bli kjent med den

slik at jeg tåler å se HELE meg selv

i det jeg dør



Jeg har fryktet medfølelsen også jeg

jeg har ikke forstått det, når jeg har lest

at det er en følelse som ikke klynger

jeg forvekslet det med følelsesløshet og følelseskulde

jeg kjente bare til den hete, brennende kjærligheten

den andre motpolen til følelsesløsheten

jeg visste ikke om den som befant seg i midten eller bakenfor

disse to motsettningene

den som betrakter med avbalansert blikk

den kjærligheten som setter fri og ikke binder noe til seg

jeg frykter vel medfølelsen ennå, ja jeg gjør det

dette er så ufattelig stort, uforståelig og skremmende for meg

tenk at kjærligheten, den uselviske

kan sette meg fri</t>

<t>I døden, i lyset, vil kjærligheten omslutte deg og sette deg fri....

om ikke før



Jeg fikk en gave i form av en innsikt

her om dagen

via tv-kanalen, ja via tv-kanalen

Kanal 5, studio 5

Jon Skau var i sofaen

Han fortalte om sine øyeblikk i døden



Jeg vil dele dette

for det er så stort

så vidunderlig



Han ble vist

at

det aller aller frykteligste

du vet om deg selv



akkurat det

er det de elsker deg aller mest for



akkurat det



blir du elsket MEST for



og du bader,bader

i kjærlighetens lys



det er absolutt ingenting,

ikke noe å frykte.



Det stilles ingen krav om å være forberedt

Du er elsket

elsket.</t>

<t>Ja, hadde jeg bare trodd på dette så Bluestorm.

Men jeg vet ikke jeg.



Jeg vet ikke om nær døden opplevelser beskriver HELE

mellomtilstanden/skjærsilden eller hva vi velger å kalle dette, hvis

vi tror på et nytt liv da.



Hvorfor må sjamanen i noen tilfelle hjelpe de døde, som psykopomp,

med å finne veien til "lysstien"? Hvorfor blir noen sittende fast mellom

verdenene etter døden?



Hvis mørket er det ubevisste, og det er for vondt å få opp i dette liv

og det så blir avdekket etter døden, hvordan skal vi kunne klare å se,

bli bevisst dette i dødsprosessen uten å bli "gal".



Og hva med forfedrearven og tidligere liv? Hva med tung karma eller hva

du vil kalle det, hva hvis du ikke er ferdig med å rense dette? Jeg kan vel

ikke greie alt i et liv, men jeg håper å kunne jobbe meg gjennom mange,

mange lag av frykt før jeg står ved dødsrikets port. Jeg ønsker å dø i fred

med meg selv og mine omgivelser. Jeg ønsker å TILGI. Måtte alle gode

krefter være med meg. Måtte jeg kunne reise meg opp når jeg snubler.

Måtte jeg kunne få, i korte øyeblikk iallefall, medfølelse med meg selv.



Ved ettertanke; kan hende jeg tar helt feil. Kanskje de som har fått erfart

lyset, tilgivelsen og den altomfattende kjærligheten, karuna/agape, i nær

døden tilstand, kanskje de ikke hadde så tung en baggasje, så mye fortrengt

tung materie med seg. Men hvorfor kom de tilbake til dette livet da???



Så jeg tørr ikke ta sjansen på noe annet enn å fortsette med å arbeide med

mitt eget mørke, jeg vet ingen ting, jeg har ikke erfart det.



Men naturligvis håper jeg på soloppgang, jeg håper at jeg snart er klar for

erfaringer med den øvre verden. Men ennå er frykten så stor, at jeg bare er

i stand til å få opp en liten flik av den i gangen. Og takk for det. Ellers hadde

jeg bare lagt lokk på det eller gått meg vill ut av kroppen min, tror jeg...



Og gjennom dødens port må jeg gå alene.</t>

<t>KJære Shri, jeg skulle så gjerne ha formidlet dette som min egen erfaring, men det var en annens.

Jeg har ikke svar, jeg vet bare at jeg også har sittet fast i mellomverden. Jeg har kjempet med frykt og manglet all tro, alt håp. Jeg tror på refleksjoner og bearbeidelse, på åmøte frykten. Jeg tror på tilgivelse. Jeg tror også man kan gå seg vill i sin egen labyrint.



Jeg kan heller ikke snakke for Jon Skau, (tror det var hans navn, men må ta forbehold) men han fortalte mye mer om sin erfaring og sitt liv. Han hadde såvisst ingen lett bagasje, han hadde drukket seg halvt ihjel, (såvidt jeg forstod) Lå i koma i flere måneder, og DØDE to ganger. Altså ingen nær-døden-opplevelse han berettet om.

Den første gangen gikk han igjennom et mareritt, men i det øyeblikket han godtok at han var død, opplevde han lyset. Så det er ingen rosenrød beretning.

Han har skrevet bok, og jeg skal lese den.



Det som gjorde mest inntrykk på meg og som resonnerte dypt inne i meg, var det jeg skrev om over.... at vi blir elsket mest for det vi selv føler er det verste. Det viste til en kjærlighet større enn vi kan fatte, og jeg tok det til meg. Du vet jo at jeg også sliter med mye, jeg vet om de mørke rom... men de er mellomtilstander. Jeg frykter for min forstand omtrent daglig, og jeg vet at jeg ikke kan møte angst og indre monstre hele tiden. Jeg velger noe annet, jeg lar de være. Jeg vet at jeg ikke vet, og velger å tro på de som har erfart, de som har vært der, og som har mot til å stå frem å fortelle.

Hvorfor kom han tilbake? Han hadde levd for lite, ifølge hans egne ord. Han hadde flyktet i alkoholen, bl.a.

Kanskje han gjorde det for å kunne dele sin erfaring og hjelpe andre, opplyse folk.

Vi har alle vår egen unike historie. Vi er alle vakre unike sjeler.</t>

<t>Kjære Bluestorm



Ja, jeg vet at du også har reist i mørket. Det har vært godt og trygt å se deg inne i denne tråden i dag. Jeg takker for at jeg har blitt kjent med deg og så mange mennesker her inne. Og noen har jeg vært så heldig å få møte utenfor sonen også. Jeg hadde aldri i verden greid å åpne opp for alt dette ellers, hvis jeg ikke hadde vist at noen har reist før meg i mørket.



Jeg tror mer og mer på medfølelsen kraft, jeg også. Og jeg er jo ikke inne i mitt mørke så lenge om gangen. Jeg har innimellom skrivingen i dag, stelt i stand frokost til min forkjølelsessyke familie, vasket klær, tatt oppvasken, støvsuget og nå står risengrynsgrøten til kok. Den skal de få med brunt sukker, kanel og et smørøye i. De aner ingen ting om hva som skjer i mitt indre. Jeg jobber lettere nå. Jeg tror det har noe å gjøre med erfaringene fra den siste Saivosamlingen, det med letthet (og stillhet).



Og så har det kommet inn en ny mildhet, det er vel Saivoerfaring det også? Jeg er full av håp og tiltro. Men noen ganger bare dukker det opp uforvarende ting. Ikke alltid greier jeg å ta tak i det, kanskje jeg ikke heller skal gjøre det. Jeg må jo etterstrebe en slags ballanse. Men jeg ønsker så inderlig å få integrert mer av sjelebitene mine, da særlig fødselssjelebiten og de fra fosterlivet. De ligger iallefall i mørket. Men det kommer til meg, når jeg er klar for det, sa Ailo. Det er jeg ikke ennå. Men jeg ser på alt jeg opplever nå, som forberedelse til å kunne romme det.



Jeg drømmer om spebarn for tiden. I en drøm ble jeg bedt om å holde og ta vare på et tre måneder gammelt spebarn. Jeg fikk det overlevert da min mann og jeg sto og lurte på om vi skulle kjøpe et nytt hus, i drømmen altså. Det lå flott til på en høyde, men min mann synes det var for skakt og skeivt og nedslitt til at han ville at vi skulle invistere i det, med all

oppussing og greier. Men jeg tok i mot det lille spebarnet og gikk inn i huset med det. Jeg fikk helt sjokk da jeg fikk barnet i armene, det var en gutt og selv om han var helt rolig utenpå, var det så sterk kraft i kroppen hans, at jeg nesten ikke greide å bære ham. Armer og bein var liksom helt vanlige, de merket jeg ikke. Da jeg kom inn i det inneste rommet, et rom med

mange senger og en sofa, og kanskje bare opplyst av elektrisk lys, jeg så iallefall ingen vindu, satte jeg ham opp i sofaen, greidde spebarnet å sitte oppreist helt alene. På veien hadde jeg plukket med meg en barnebok, men jeg fikk beskjed om at den var for vanskelig for ham å forstå. Da fant jeg istedet en barnebok i plast, en sånn til å leke med i badestampen. Den het "Tomas leker i vannet". Så våknet jeg og var litt redd fordi den spede guttekroppen var så sterk, selv i total ro, at jeg kunne ha mistet ham på gulvet og ødelagt ham.



Jeg vet ikke helt hvorfor jeg skriver dette inn nå, det bare vil seg slik. Og jeg har fundert mye

på i det siste, om hvor mye tung karma jeg bærer på. Da dukket det opp i minnet noe jeg har skrevet på sonen tidligere; det om at jeg har den sorte sol i magen og at den henger

fast i en jernlenke. Og da jeg falt siste gangen, falt jeg helt ned i bunnen av rotchakraet, helt ned til røttene. Det var drittvondt å kjenne på at jeg i løpet av tre år ikke hadde utviklet meg i det hele tatt, jeg satt fast i røttene mine. Men tilsvarende godt var det å kjenne hvor trygt det var der nede i jordens mørke og det at jeg ikke behøver å strebe etter utvikling. Men så kom egoet og kritikeren på banen, da var det på han igjen, med ønske om utvikling, det å komme seg et nivå opp, det at noe nå endelig må være integrert. Men det er ikke fullført ennå. Jeg blir testet og jeg består ikke den testen helt, noe mangler, før det sitter spikret i ryggmargen. Så for at lenken som holder fast den sorte sol i magen min skal løsne, må jeg kanskje gå helt til bunns i noen omganger til. Først da vil jeg kanskje få oppleve soloppgangen jeg også. Jeg prøver å tenke positivt på at det vil ta lang tid. "Høyt henger de, rognebærene, og sure er de", sa vel reven? "Jeg får ikke mer enn jeg tåler å stå i", har vel andre sagt?



Jeg fikk ikke sett tv-programmet med Jon Skau. Det var synd. Det er klart at jeg tror på det han har opplevd. Men jeg må gjøre min egen reise og mine egne erfaringer. Og da hender det at jeg går store omveier, som katten rundt den varme grøten. Men i dag skal jeg dukke rett ned i smørøyet, det får ikke hjelpe om jeg brenner meg litt.</t>

<t>Takk for at du deler Shri. Du er sterk og vakker.

Det er klart, vi må alle gå egne veier, med omveier og alt som er. Det var kanskje ikke så relevant å bringe inn et annet menneskes erfaringer, men det kom spontant i et ønske om å gi kjærlighet. Og så måtte jeg forklare videre, for at det skulle bli riktig framstilt.

Jeg ønsker å omfavne deg og ære deg for den utrolige jobben du gjør med deg selv. Du er fantastisk! Ikke glem det! :wub:</t>

<t>Jeg er kjempetakknemmelig for at du brakte inn Jon Skau. Det er fordi det er til stor hjelp å vite om andres erfaringer, så det må du ikke angre på. Men jeg har ikke sett programmet, så det er litt vanskelig for meg å ta inn hans erfaringer. Men det er så godt at flere og flere står fram og snakker om døden, som i mange sammenhenger er så tabubelagt i vårt samfunn. Jeg frykter ikke bare min egen død, men også mine nærmestes død. Det er ikke bra å leve i en slik frykt. Jeg vil gjennom den frykten det er å skulle miste noe(n). Døden har alltid vært med meg, samme hvor mye jeg har prøvd å flykte unna. Så nå er nok nok, jeg vil bli fri fra den frykten, jeg vil leve også. Men helt fri er det ikke sikkert at jeg vil bli i dette liv, det kreves så mange reiser i mørket, og så mye motstand og hendelser som skjer parallelt i dagliglivet. Men det er jo livet det også; sykdom, alderdom og død. Lidelsen kan ingen unngå. Men så var det det med hvordan vi tar det da...jeg har alt for mye frykt for frykten ennå, det gjør meg ufri. Måtte jeg ha mot nok til å møte det jeg skal i dette livet. Det er ikke alltid jeg står oppreist Bluestorm, men da håper jeg at jeg er i stand til å be om hjelp hvis jeg skulle bli sittende fast i totalt mørke for lenge. Men inn dødens port må jeg framdeles gå alene.</t>