Det er merkelig åssen musikk kan virke inn på en… Eller musikk…Hemi-Sync er mer som en foss av lyder som strømmer inn i øret og fyller opp kroppen derfra. Det starter visst alltid i hjertet hos meg. Kanskje er det logisk. Det er i hvert fall sterke energier, og det kjennes alltid så fysisk i kroppen.
Denne gangen for jeg direkte ut på tur. Jeg var ikke i verdensrommet, selv om det kunne ligne litt, på omgivelsene. Jeg fikk mer en følelse av at jeg var på ett annet plan, der det også finnes andre eksistenser… Det er der jeg har sett disse sjelene som jeg har nevnt tidligere. De var der nå også, og det er som om de prøver å kommunisere med meg på ett eller annet vis, men jeg er ikke ”utstyrt” til å forstå hva de prøver å si. Kanskje det kommer etter hvert..?.
Uansett er det sterke opplevelser dette gir, og effekten av disse opplevelsene har begynt å ha effekt i min hverdag! Jeg har lenge slitt med veldig kort lunte og ett voldsomt raseri som slippes løs hver gang jeg tenner. Sånn er det ikke lenger! Jeg merket det godt allerede etter første gang jeg hadde hørt på denne CD-en, og nå er det ikke tvil lenger…
(Håper at det også har en positiv innvirkning på hukommelsen, for hjernen min kan virke som om den er belagt med teflon, av og til..hehe 
).Trommereise:
Som første gang jeg lyttet til Hemi-Sync CD-en, tok jeg en trommereise rett etterpå. Det var like givende denne gangen også.
Jeg var jo på jakt etter en oppmerksomhetstyv i forrige reise..trodde at jobben med å spore den opp og konfrontere den, ville ta veldig lang tid. Men jeg må kanskje ha jobbet godt med meg selv siden forrige reise, for det ble enklere enn jeg hadde trodd.
Da trommene braker løs, blåser jeg av gårde. Landskapet farer forbi så fort at detaljer er umulig å oppfatte. I rasende fart nærmer jeg meg stedet der jeg ”forsvant” forrige gang. Siden jeg ikke kan se detaljene i landskapet rundt meg, er det mer følelser jeg baserer meg på for å vite hvor jeg befinner meg.
Så er jeg der og jeg kan se at jeg har kommet ganske langt ned. Sporene til oppmerksomhetstyven ligger nærmest og lyser mot meg i mørket. For det er mørkt der.. Jeg følger det forsiktig. Med meg har jeg nå både ulven og ørna. Det kjennes godt å ha dem der, jeg hadde ikke klart å gå denne veien alene. Jeg nærmest lister meg av gårde, og av en eller annen grunn føler jeg at det ikke er langt igjen. Nå er det så mørkt rundt meg at jeg ikke kan se noe, men jeg aner at det ikke er så åpent rundt meg lenger. Det er som om jeg går inn i en stor grotte. Forsiktig går jeg videre, kjenner på underlaget med føttene, som er nakne. Det er kaldt og fuktig, og innimellom stikker det opp små spisse steiner.
Så hører jeg en lyd og fryser til. Det er stille en stund, så er den der igjen. En slags snuselyd. Eller kanskje snufsing.. jeg vet ikke. Sakte og lydløst beveger jeg meg mot lyden. Snart kan jeg kjenne at hvert eneste hår på kroppen reiser seg i en gysning, jeg er framme. Jeg står stille ett øyeblikk, så sier jeg hei. Det er så mørkt at jeg ikke kan se den jeg snakker til. Jeg står forvirret ett øyeblikk, til jeg kommer på at jeg jo kan åpne opp og slippe inn litt lys. Jeg åpner forsiktig oppe der ”taket” er. En smal lysstrime slipper ned og kaster et spøkelsesaktig skjær over skikkelsen som sitter på ”gulvet”.
Jeg myser for å prøve å se hvordan den egentlig ser ut. Det er ikke lett, denne har vært fanget i Limbo lenge…det skjærer i hjertet når jeg ser hvor forvridd skikkelsen er. Beina er helt deformerte, så den kan ikke reise seg opp for å stå. Armene er så merkelig visne og bleke, de ligger bare livløse i fanget på denne stakkarslige skikkelsen. Jeg har møtt en oppmerksomhetstyv før, det var en utrolig skremmende opplevelse. Denne gangen er det annerledes. Jeg får sånn medfølelse at tårene står i øynene.
Jeg tar ett skritt nærmere og sier hei igjen. Skikkelsen beveger seg ikke. Jeg går helt fram og sier at jeg har med en gave til den, litt mat. Jeg holder fram gaven jeg har med. Det er brød, sukker og melk. Skikkelsen får liksom litt mer liv, nå. Jeg sier at jeg har kommet for å hjelpe, og spør om det er noe den ønsker av meg. Endelig snur den på hodet, ser ikke direkte på meg men litt forbi sånn at jeg kan se øynene. De er tomme, blå, livløse..Jeg flytter litt på meg så jeg kan se den inn i øynene og spør igjen om det er noe den ønsker seg av meg. Så sier den at den ønsker seg begjær av meg. Jeg tenker så det knaker. Begjær! Etter hva? Hvorfor? Jeg skjønner det ikke, og må spørre.
Idet jeg spør går det opp for meg hva ønsket innebærer, og da den snur seg for å se på meg, ber jeg den høyeste kraften om at dette vesenet skal få tilbake sitt instinktive begjær. Dette er det begjæret vi alle har i oss og som er en drivkraft videre i vår søken etter åndelig vekst. Den er med på å gi oss lyst til å gjøre noe både for oss selv og for andre, men mest for oss selv.
Langsomt ser jeg øynene til dette usle vesenet fylles med liv. Kroppen endres sakte, bena retter seg ut, armene får farge og det er plutselig muskulatur i dem. Ansiktet får liv og farge, øynene lyner mot meg i blått. Skikkelsen reiser seg opp og foran meg står nå en vakker, høyreist kvinne med langt, mørkt hår og de mest intense øyne jeg noen gang har sett. Jeg får nesten lyst til å bøye meg for henne.. Jeg forteller henne at hun er fanget i en verden mellom liv og død, og at jeg kan hjelpe henne over til den andre siden. Hun nikker at det vil hun gjerne, hun har så langt kun sagt ett ord til meg.
Jeg åpner helt opp over oss, og jeg trekker det store lyset nedover mot oss, eller kanskje er den oss som beveger oss oppover? Jeg tar henne i hånden og sammen går vi inn i lyset. Vi stanser i utkanten av det. Dødsengelen kommer og tar henne med videre. Jeg løfter blikket og ber til den høyeste kraften om at alle som henger ved henne også må bli forløst. De stiger opp som et regn av stjerneskudd, dusinvis av sjeler som lyser mot meg fra mørket omkring. Jeg kjenner sorgen i hjertet på vegne av disse sjelene, som har vært så urettferdig fanget her.
Så er det som om hele ”grotten” forsvinner og jeg står i ett vakkert, åpent landskap. Det er lys sommernatt rundt meg og en skikkelse kommer gående mot meg. Den lyser mot meg i mørket. Det er henne. Forandringen er slående. Fargene hennes er nå sterke og klare og rundt henne skinner en vakker aura. Jeg ser på henne og spør om hun vil forbli på andre siden eller om hun vil være med meg som min hjelper. Hun ser på meg og blunker lurt. Så sier hun at hun vil veldig gjerne være med meg som min hjelper…det trenger jeg, sier hun, for det er visst litt ubalanse i kjønnsfordelingen blant hjelperene mine..(de er alle menn!! )
Så er denne reisa over. Trommene er ikke ferdige enda, og jeg blir sittende litt og lytte til lyden av dem før jeg stopper CD-en. Jeg er helt tilbake, nå, og hele reisa er i tåke og mørke for meg. Eneste mulighet til å hente den fram, er å sette seg ned og skrive…
. Jeg satt som helt fengslet av dette innlegget, du skulle ha skrevet en bok du 
