MANDALA.
Nord.
Visste på forhånd at jeg skulle starte i nord. Satte meg ned med den behagelige musikken fra Egil Fyllings siste cd. Har jobbet såpass mye med den etter hvert at jeg går rett opp på åttende chakra automatisk når jeg setter den på, nå.
Der stod Hannomoo og ventet på meg, klar til å dra. Vi for av gårde over land og innsjøer i en fortrollet vårstemning. Lyset rundt oss var vakkert og spant i lys rød, rosa og med islett av oransje. Jo lenger nord vi beveget oss, jo sterkere og vakrere ble fargene. Vi kom til Arktis og der ble vi møtt av en stor, flott isbjørn. Han var en slags vaktpost eller noe sånt, ettersom jeg forsto. Det svømte seler rundt i vannet nedenfor isen og de hilste oss da vi kom inn over dem mot land.
Vi stanset ved isbjørnen, men fikk fort lov å passere videre. Vi gikk raskt innover land og kom til ett sted med utrolig sterke energier. Der gikk vi ned. Og nedover bar det, gjennom verdener jeg aldri før har sett. Det var utrolig masse flott natur, med milevis av grønne skoger både av lauv- og bartre. Innimellom kom vi til enorme åpne gressletter der hjortedyr av alle slag beitet. De mest imponerende var bisonen og kjempehjorten. Der var enorme flokker med mammuter og langt i det fjerne kunne jeg skimte en disig skog med merkelige trær og dyr. Jeg fikk lyst til å dra dit på oppdagelsesferd, men Hannomoo trakk i armen min og minnet meg på intensjonen ved denne reisa.
Videre nedover i mange lag tok ferden oss, og tilslutt stanset ferden i en underlig verden. Det var massevis av stein rundt meg, bare noen få ynkelige jordflekker her og der. Der vokste det noen glisne gressliknende planter. De så ut til å kunne tåle det meste av motgang og røff medfart. Ellers var det flere varme kilder i nærheten, og noen av dem sprøytet vann høyt opp i lufta med jevne mellomrom. Det var så merkelig, for jeg følte på en måte at jeg hadde kommet til jordas barndom.
Jeg kikket bort på Hannomoo, men han hadde rettet blikket mot noe i horisonten. Jeg myste i den retningen han hadde fokus og kunne vagt skimte en skikkelse i flagrende gevanter som beveget seg langt der borte. Selv om det ikke på noen måte gikk an å skille ut noen detaljer, ei heller si noe om hvem denne skikkelsen var, ble jeg fylt av en høytidsstemning ved synet. Vi ble stående og følge denne gåtefulle skikkelsen med øynene og etter hvert ble jeg klar over at den beveget seg mot oss, langsomt som i sakte film. Etter noe som fortonte seg som en uendelighet av tid kom den så nær at vi kunne skille ut detaljer. Det var en høyreist kvinne med lang lyst hår som var samlet i en tung flette som hang fram over venstre skulder. Hun var kledd i en fotsid kjole som var laget i et stoff som skimret både i sølv og gull. Hele hennes framtoning innbød til respekt.
Hun stanset ett stykke fra oss og Hannomoo trakk meg med bortover. Det var henne vi var kommet hit for å treffe.
Da vi kom bort til henne tok hun meg i hånda, holdt den i ett fast grep. Overrasket så jeg nedover meg selv, for plutselig var jeg kledd i en kjole som liknet hennes, bare den var mattere i glansen. Hun så på meg og lurte på om jeg var klar til å dra. Jeg skjønte absolutt ingenting, men nikket og sa ja. Så lettet vi langsomt opp i lufta og svevde av gårde.
Landskapet lå rundt oss på alle kanter og igjen slo det meg at jorda virket så ung. Kvinnen måtte ha merket min undring, for hun begynte å fortelle. Og det hun fortalte er den, til nå, mest utrolige saga jeg noensinne har hørt. Den handlet om meg og min opprinnelse, om hvordan jeg kom til å ha alle disse jordeliv, om hvordan jeg hadde vært med siden de første livsformene tok form på jorda, at jeg hele tiden hadde vært der i en eller annen form. Og at det hele gikk ut på å lære for å bli i stand til å hjelpe.
Vi dro på reise langt ut i universet der jeg ble vist hvor jeg egentlig hadde min opprinnelse. Jeg så planeter av mange slag og de hadde alle masse forskjellige former for liv. En planet hadde jeg besøkt for ikke lenge siden, der nordlyset består av mannsskikkelser, men de er delt…overkropper nederst og underkropper øverst i en blafrende fane over nattehimmelen. Et merkelig og bissart skue.
Så for vi tilbake til vår planet igjen. Vi landet på bakken noenlunder der vi hadde startet. En varm kilde eksploderte i en kjempestråle av vann som regnet ned over hodene våre. Dråpene som traff oss var varme og myke. Levende. De hadde sitt eget liv og sin egen energi. Og denne vakre guiden i nord sa at det var fra sånne kilder, på land og i havet, alt vi kjenner som liv i dag på vår planet, har oppstått.
Landskapet lå rundt oss på alle kanter og igjen slo det meg at jorda virket så ung. Kvinnen måtte ha merket min undring, for hun begynte å fortelle. Og det hun fortalte er den, til nå, mest utrolige saga jeg noensinne har hørt. Den handlet om meg og min opprinnelse, om hvordan jeg kom til å ha alle disse jordeliv, om hvordan jeg hadde vært med siden de første livsformene tok form på jorda, at jeg hele tiden hadde vært der i en eller annen form. Og at det hele gikk ut på å lære for å bli i stand til å hjelpe.
Vi dro på reise langt ut i universet der jeg ble vist hvor jeg egentlig hadde min opprinnelse. Jeg så planeter av mange slag og de hadde alle masse forskjellige former for liv. En planet hadde jeg besøkt for ikke lenge siden, der nordlyset består av mannsskikkelser, men de er delt…overkropper nederst og underkropper øverst i en blafrende fane over nattehimmelen. Et merkelig og bissart skue.
Det må ha vært en utrolig flott opplevelse å få "sett" smakebiter av sin egen opprinnelse. Mektige saker!!!
Men du må vel si noe mer om denne Hannomooooooooooooooooooo
eller var det Hammommo? Nå må du bestemme deg 
Inuitt fra Alaska - var det ikke det?
