Kjæresten min satte på en cd med Egil Fylling. Jeg var litt spent på åssen det skulle gå, for det jeg har hørt av ham før likte jeg ikkke noe særlig. Men da cd-en startet, hørte jeg at dette var noe helt annet, så jeg bare slappet av og lot meg flyte avgårde med musikken. Fokuserte på å slappe av i hele kroppen og fikk etterhvert en deilig flytende følelse.
Så åpnet jeg på alle chakraene. Begynte nederst og jobbet meg oppover. Da jeg kom opp til kronechakraet åpnent jeg det. En hvirvel begynte å reise seg i rot, den spant mot høyre og steg oppgjennom chakraene. Jeg skulle gå ut til det åttende chakraet, og da hvirvelen kom opp til kronechakraet, fulgte jeg den da den fortsatte oppover. Det var en veldig spesiell følelse. Jeg ble svimmel, som om jeg var beruset.Men det var behagelig.
Da jeg kom opp til åttende chakra var det en som ventet på meg, min inuittvenn, Hannomoo. Han var utrolig snakkesalig og ga utrykk for at han hadde ventet veldig på at jeg skulle åpne opp for ham. Han snakket i ett sett og jeg husker slett ikke alt han snakket om. Men han var den som skulle være med meg på turen, det var det ikke tvil om. Vi ble en stund i det åttende chakraet. Det var for å justere energiene mine, sa inuitten. Og så var jeg endelig klar og det bar ivei.
Det var en utrolig følelse å reise fra dette punktet.Jeg hadde en stor følelse av frihet og bare fulgte etter guiden min dit han tok meg. Det var som å reise gjennom en stabel med pannekaker. Lag på lag for vi hurtig gjennom, og min venn forklarte at disse lagene var det som for meg var fortid.
Så var vi framme. Jeg stod plutselig ute på noe som så ut som en vinmark. Vinrankene stod i pyntelige rekker bortover. Så fikk jeg øye på to mennesker. De var i en heftig diskusjon og plutselig slo mannen til kvinnen. Hun slo tilbake og det brøt ut ett veritabelt slagsmål. Jeg ble bare stående og se på mens jeg undret meg på hva dette hadde å gjøre med mitt tidligere liv som jo var grunnen til at jeg var der.
Guiden min nappet meg i ermet, han ville at vi skulle gå nærmere. Jeg gikk bak noen vinranker men guiden min trakk meg med rett mot paret. Da gikk det opp for meg at de ikke kunne se oss. Nå var vi så nær at vi kunne få med oss alle detaljer. Kampen mellom de to var ikke så intens lenger og var gått over til ordkrig. Det var helt tydelig at de gikk innn for å knuse hverandre verbalt. Jeg stod og så på dem da kvinnens blikk møtte mitt. Jeg skvatt til, ikke fordi jeg trodde at hun så meg, men fordi det plutselig gikk opp for meg hvem denne kvinnen var...det var meg selv. Jeg ble mildt sagt sjokkert. Jeg vendte blikket mot mannen og lurte på om han også var en jeg kunne kjenne igjen. Til min overraskelse var det det..det var kjæresten min.
De to stod mot hverandre som bitre fiender. Det gikk kaldt nedover ryggen på meg. Dette var slett ikke det jeg hadde ventet. Guiden min nikket og sa at dette var noe vi hadde i oppgave å få balanse i i dette livet. Å slutte å se på hverandre som motstandere og klare å se verdien i den andre. Begge må lære å mestre de sterke følelsene og bruke dem til noe positivt istedenfor å la sjalusi og mistenksomhet forsure forholdet til det bare er bitterhet og hat tilbake.
Jeg så på de to og visste at vi allerede har lagt ett godt grunnlag for å unngå dette. Det var også guiden min enig i. Han mener at vi i dette livet har kommet langt på veien til å heale de gamle sårene som ligger der, men det står mye igjen. Og veien kommer til å bli tung. Men han sa at hvis vi kunne fortsette på samme linja som vi er på nå, med full åpenhet, ærlighet og kommunikasjon, vil vi kunne klare det. Og vi har den fordelen at vi starter forholdet med kjærlighet, det gjorde vi ikke den gang. Det var ett fornuftsekteskap som våre foreldre hadde fått i stand. Det kunne ha gått bra den gangen også, hadde det ikke vært for at begge hadde sterk vilje og nektet å bøye seg for foreldrene. Vi kunne hatt ett fint liv, men gikk begge inn for å ødelegge...i første rekke for å straffe våre foreldre, men etterhvert var det bare oss selv det gikk ut over.
Etter dette synet ble jeg revet med av musikken.. Jeg for til min urbefolkning og der red jeg avgårde i full fart på en hest. Det var merkelig, for det var ikke en hest sånn som vi ser dem i dag, men en urhest. Den var ganske liten og det føltes ikke som om jeg hadde full kontroll på den. Men avcgårde for vi i rasende fart! Det var vinter og snø, men den var ikke dyp for vinden hadde blåst den opp mot brekanten. Det var dit vi skulle. Der foregikk en jakt. Stammen hadde drevet sammen en flokk med nydelige mammuter. Da vi kom nærmere så jeg hvordan mennene jobbet for å komme fram til de dyrene de hadde pekt ut som ofre. Mamuttene hadde de drevet ned i en dyp grop. Det var ikke godt å si om den var naturlig eller om mennneskene hadde gravd den ut. De var ikke så mange, ett par hunndyr, tre kalver og en svær okse. Det var fasinerende å se på denne kampen mellom menneske og dyr. En skulle tro at de digre mammutene ville hatt lett match, men menneskene hadde fordelen med at de samarbeidet og at de hadde våpen.
Til slutt fikk de drevet de enkle spydene sine i en av kalvene, den minste. De voksne dyrene gikk amok da de skjønte hva som hadde skjedd. Jegerne lot dem bare rase en stund, så gikk de rundt og på nedsiden av denne merkelige gropen og som ved ett trylleslag hadde de åpnet den så de dyrene som fremdeles var i live kunne komme ut i det fri. De løp avgårde, men oksen stoppet etter noen raske sprang, snudde seg, og nå skjedde det som forbauset meg aller mest..den gikk på kne med frambeina, la hodet på bakken og stod sånn ett kort øyeblikk, akkurat som om dn hilste jegerne. Så kom den seg opp på alle fire, snudde og fortsatte etter de andre. Guiden min bare smilte og sa at det var mammuten som hilste sine brødre.
Nå for vi tilbake til utgangspunktet, det åttende chakraet. Jeg trodde at vi var ferdige, men nå sa guiden min at vi hadde god tid, så vi kunne like gjerne ta fatt på en annen oppgave med det samme. Vi skulle gå ned og finne ett kraftdyr i de nederste lagene i nedre verden til meg. En løve.
Vi for nedover nå. denne gangen var ikke lagene så komprimerte som de hadde vært da vi reiste i tiden. Jeg jobbet meg nedover, lag for lag. Gikk dypere og dypere. Guiden min gikk ved siden av meg. Det var godt å ha ham med ned hit, men litt merkelig. Vanligvis er ikke guider med ned i nedre verden, de hører hjemme i den øvre. Men han sa bare at nå som han endelig hadde fått kontakt med meg, ville han veldig gjerne også hjelpe meg med dette. Jeg tror nok at det var fordi han ville være sikker på at alt gikk riktig for seg:)
Vi var kommet til ett av de dypeste lagene da guiden min sa at nå kunne vi stoppe. Jeg satte meg ned på ei blåbærtue som stod der og nappet litt blåbær mens jeg ventet på hva som kom til å skje nå. Da fikk jeg høre braking i buskene rett bortenfor der vi satt. Fram kom en diger bjørn luntende, det er mitt kraftdyr og han kom for å være med på veien videre.
Jeg reiste meg opp og vi begynte å gå bortover en sti i skogen der. Egentlig tenkte jeg ikke så nøye over det da...at vi skulle lete etter en løve i norsk natur. Det var ikke ulogisk i det hele tatt. Vi kom til ei slette i skogen og der ville bjørn at vi skulle stoppe. Jeg stod der og lyttet, hadde følelsen av at vi ble iakttatt der vi stod. Det var ikke ubehagelig eller skremmende. Så fikk jeg øye på en liten bevegelse inne i skogen til venstre for meg. Jeg snudde på hodet og der fikk jeg se konturene av ett stort, digert kattedyr tre fram mellom busker og kratt. Jeg har en tiger fra før, men den ble som huskatt å regne når jeg sammenliknet med dette flotte dyret som stod der og betraktet meg. Det var som den tok en beslutning og satte seg i bevegelse. Den kom rett mot meg og jeg fikk følelsen av at jeg egentlig burde ta beina fatt og rømme så fort jeg bare kunne. Guiden min merket nok åssen jeg hadde det, for han la en hånd på armen min som for å holde meg på plass.
Løven kom helt bort til meg og jeg kikket opp i de store gulbrune øynene hans. Han kikket ned på meg med ett merkelig glimt i øyet og sa: "Jasså, er du på løvejakt!" Jeg følte meg litt dum men sa som sant var at jo, jeg var da det. Han spurte meg om jeg trodde jeg hadde funnet rette bytte. Jeg tenkte at det var da ett merkelig spørsmål...vanligvis er det jeg som spør om det dyret jeg treffer er det dyret som skal bli kraftdyret mitt. Men det var på en måte logisk også. Jeg kjente godt etter og så sa jeg at jeg trodde nok at jeg hadde funnet det byttet jeg jaktet på. Da smilte han (hvis det er mulig for en løve å smile), la seg ned og ba meg sette meg opp på ryggen hans. Jeg må innrømme at jeg var litt skjelven da jeg klatret opp. Jeg tok et godt tak i manken og han reiste seg. Det var langt ned. Og det var en utrolig følelse å sitte på ryggen hans mens vi travet avgårde over ei eng.
Vi kom til ett helt annet landskap plutselig. Jeg bare satt og nøt rideturen og tenkte ikke noe over hvor vi skulle eller hvorfor. Vi beveget oss inn i ett ørkenlandskap. Det var afrikansk såvidt jeg kunne skjønne, og fikk det bekreftet da vi for forbi ett baobab-tre. Nå våknet nysgjerrigheten i meg og jeg spurte løven hvor det var vi skulle. Han sa ikke noe, men guiden min, som fremdeles var med, sa at vi skulle gjennomføre siste del av oppdraget. Jeg lurte litt på hva det kunne være, men fant ut at jeg ikke gadd å spørre for jeg hadde ikke kommet til å få noe svar uansett.
Sanden bølget som ett hav foran og bak og til begge sider. Jeg har vært i ørkener på reiser før, men denne opplevelsen var helt spesiell. Å sitte på ryggen av en løve, og å kjenne det så virkelig på kroppen har aldri skjedd før og jeg bare slappet av og nøt det.Så var vi framme. Løve la seg ned og jeg hoppet av. Det var merkelig å stå i den varme sanden. Sola var i ferd med å gå ned og guiden min tente en fakkel som han satte i sanden. Så la han ut tepper som vi satte oss på. Og så bare ventet vi.
Mørket kom utrolig fort i forhold til det jeg er vant til her hjemme. Det var ikke noen skumringstime, nei. Plutselig var det mørkt som i en sekk rundt oss og jeg var glad Guiden hadde tent en fakkel ellers hadde jeg ikke sett en ting. Så begynte det å røre på seg i sanden ett stykke borte. Løve satte seg opp, det gjorde Guiden min også. Jeg satt og glodde nysgjerrig bortover, men fikk ikke tak i hva det var som foregikk.
Plutselig stod han foran oss. En gedigen skorpion! Han var nesten like stor som Løve og hadde en mørk brunrød farge i lyset fra fakkelen. Jeg holdt på å få hjerteattakk. Jeg kikket bort på Giden min, men han satt bare og lo av sjokket mitt. Morsom type...
Jeg så på skorpionen og spurte ham hva han var for meg. Han kikket på meg med øyne som jeg ikke forstod meg helt på og sa at han var ett av mine kraftdyr som jeg skulle ha med meg tilbake. Jeg nikket bare, visste at det var riktig selv om jeg ikke var enig. Jeg lurte litt på hvorfor jeg hadde sånn motstand mot å få denne skorpionen som kraftdyr, men regner med at det finner jeg ut. Der og da bare godtok jeg det.
Så for vi oppover igjen, alle sammen. Og like før vi kom helt opp smatt løven inn i hjertet mitt og skorpionen inn i hara. Jeg kan kjenne at de er der. Og det er godt. Ja, selv skorpionen var det godt å få inn, selv om der er motstand også.
Jeg sa farvel til Guiden min og så var meditasjonen over.
