Sjaman.com – Forumarkiv

Hej alle 

Hvad er jeres erfaringer med, hvorfor folk er bange for døden? Er det fordi de skal møde deres skaber? Eller hvad er årsagen?
Hvad gør du, for at gøre dem parat til at møde deres skaber (det ukendte), så de ikke er bange mere? Del din erfaring med os andre, så vi har flere valgmuligheder.

Hilsen Shamanen 

Jeg er beredt til at møde min skaber. Om han er beredt til at møde mig, er en anden ting. 

Hei Shamanen
Jeg tror folk flest er redd for det ukjente. Hva skjer etter døden? er det de fleste lurer på.
Og det er mange som spør seg: "kommer jeg til himmelen?".  Fortjener jeg å komme til himmelen, er et helt typisk spørsmål.
Jeg har egentlig ikke noe råd som jeg gir dem. Jeg får de heller til å spørre seg selv om hva de innerst inne tror selv. Hva tror de innerst inne i seg selv om hva som skjer etter døden, og de fleste svarer at de tror det blir fantastisk.

Interessant tema! Jeg tror de som er redde for å dø, er redde for det ukjente ved døden. De vet ikke hva som møter dem - himmelen eller helvete?! Eller at alt blir mørke, at de ikke føler, ser, hører - at hele sjelen slutter å eksistere. Jeg har hatt døden nært innpå livet flere ganger, men selv er jeg ikke redd for å dø. Jeg husker f.eks godt den dagen min bestemor døde, den samme dagen den svenske statsministeren Olof Palme ble drept. Bestemor hadde vært dårlig i 2 år, hun falt sammen da bestefar døde og lengtet seg syk etter ham. Bestemor hadde våknet opp på sykehjemmet noen timer før hun sovnet inn, og påsto at mannen hennes hadde vært der. Pleierne på sykehjemmet prøvde å roe henne ned og forklarte at han desverre hadde vært død i to år. Hun nektet å tro dem; -Han var her, han skulle hente meg - vi skal hjem! sa hun påståelig. Og ja, selvfølgelig hentet han henne hjem.

For 3-4 år siden opplevde vi å miste onkelen til datteren min på farssiden. Han var hardt skadet og lå i koma i en måned.Han ble bare 36 år. Min søster ble kontaktet siden hun er healer, og sammen jobbet vi daglig med min datters onkel. Underveis hadde vi omtrent samme drømmer og samme opplevelser av hva vi fikk inn. Jeg prøvde blant annet å få kontakt med moren hans som var død noen år tidligere. Jeg oppnådde kontakt og ba henne om hjelp, og ånden hennes beroliget meg - hun kom sammen med noen andre døde jeg ikke klarte å gjenkjenne, og hun smilte.  Min søster ringte meg tidligere den dagen og hadde fått inn voldsomme reaksjoner i hodeområdet, og hun registrerte lysvesner ved siden av ham. Han ble erklært hjernedød samme dag. Etter det ba jeg sjelen hans slippe taket mens jeg arbeidet med ham under healing, og jeg fikk drømmer der han tok farvel med familien sin. I en av drømmene mine var vi samlet rundt sykesengen hans, han resite seg pulteslig opp, klemte datteren min og gikk ut av rommet. Noen dager senere koblet legen fra all næring, og to dager senere døde han. Rett etter begravelsen møtte jeg ham i en drøm, han sto på en gammel stenbro, i fargerike klær. Han smilte og vinket, som om han takket for hjelpen.

Det var en merkelig, trist, men samtidig vakker tid. Min datter fikk være med på likskue sammen med alle de andre niesene og nevøene. Det var forunderlig å se på hvor naturlig de små barna taklet å møte døden. De strøk sin onkel over kinnet og håret, la ned tegninger i kisten hans og fikk være med å løfte lokket på. Ivrig skrudde de inn hver sin vinge på kisten. De hadde fått være med hele veien, og blitt fortalt åpent og ærlig om de voldsomme skadene hans, at han aldri kom til å leve videre, og at vi ventet på at han skulle dø. I begravelsen virket det som om ånden hans var i kirken, for å trøste familien sin som satt igjen.

Så healing kan brukes til mye, også til å hjelpe noen over terskelen.

I fjor vinter, januar kom min 25 årige svigerdatter inn til meg helt oppløst i tårer. Jeg ble helt forskrekket da hun fortalte at hennes mor hadde fått diagnosen kreft. Der og da trodde vi at det ikke var så alvorlig og at legene ville klare å redde henne i fra kreftdiagnosen. To måneder senere møttes vi i barneselskap hos vårt felles barnebarn som da fylte 2 år.
Det var skikkelig sjokk å se hvor tynn hun var blitt. Vi snakket mye sammen, og hun var selv ved godt mot. Jeg visste der og da at det var siste gang jeg så henne. Min svigerdatter var ofte hos sin mor, men kom til meg å gråt ut sin sinne, frustrasjon, glede og håp. Vi kunne gråte og le sammen. Det var ikke lett. Men hennes mor bestemte seg for å droppe all medisinering. Hun ble så dårlig av cellegiftkurer, og stråling. Hun fikk vite av sin lege at det var en aggressiv krefttype hun hadde, og det var en utgang nemlig døden.
Min svigerdatter var fortvilt over at moren ikke ville mer. Jeg måtte si at hun hadde forsonet seg med at det ikke var mer legene kunne gjøre. Det var hennes frie valg. Veien mot døden gikk raskere og raskere.

Så en uke før hun døde, fikk jeg denne vakre drømmen.

Jeg befinner meg i en bygd fem mil i fra hvor jeg bor. En bygd som ligger vakkert til med en fantastisk utsikt til selve storhavet. Det er mye fjell. En idyllisk sted i nord. Jeg har vært noen få ganger der, men er ikke så godt kjent. Jeg er rettere sagt plassert her og det er noe som jeg får vite om.

Nede ved fjæra, som består av hvit sandstrand er det en bjørnefamilie. Bjørnemammaen løper av sted mot vest. En av bjørneungene løper etter men gir opp og setter seg ned med lutende hode. Bjørnepappaen setter seg rett ned og uler, en sårt ul som minner meg om sorg. De andre to bjørneungene sitter ved hver side av sin bjørnepappa. Denne bjørnefamilien er i sorg over noe. På meg virker det som savn, og bjørnemammaen som måtte dra til de evige jaktmarker. Havet er blikkstille, og skinnet fra månen speiles i vannet. Et fantastisk skue.

Neste øyeblikk er det blitt en lys sommerdag. Varmt og fint i været, og 
jeg går langs veien sammen med en dame som er min sønns svigermor. Hun er alvorlig syk med kreft som det ikke er noe håp om å kurere i det hele tatt.
Vi rusler sammen på veien, hun går ved min venstre side og holder meg i armen. Vi snakker lavmelt sammen. Jeg er klar over at det er en dame til som går og hun er ved min høyre side. En eldre og jeg aner at dette er en  klok kvinne. Det er en lun ro, og kjærlighet fra denne kvinnen. Håret hennes er nærmest gråhvitt. Hun er ikke gammel, men en moden kvinne.
Hun som går ved siden av meg på venstre side ser ikke den andre. Jeg vet at den modne kvinnen venter. Hun er moren til henne som jeg går tur sammen med. Jeg får beskjed om at livet er i ferd med å forlate den andre, det er snakk om noen uker. Jeg nikker, jeg har mottatt beskjeden.

Jeg er fylt av sorg og ser at min svigerdatter kommer mot oss, og hennes mor smiler glad. Det er en sterk morskjærlighet som sendes ut. Tre kvinner og tre generasjoner. Hun på min høyre side er en som er død, og hun er mormor til min svigerdatter. Men min svigerdatter ser ikke hvem som er kommet for å hente hennes mor.
Hun sier henvendt til meg: - Så fint at du klarte å få med mamma med ut! Glad i stemmen. Jeg overlater mor og datter til seg selv. De trenger denne stunden.

Da jeg våknet av denne drømmen rant tårene. Jeg måtte ha hulket mye for mannen min våknet og lurte på hva jeg nå hadde fått varsel om. Jeg fortalte det, og det tok sin tid før jeg sovnet igjen. Neste dag kom min svigerdatter og sønn innom å fortalte at de skulle gifte seg. Jeg valgte å ikke nevne drømmen med et ord. Men sa til de at de måtte først undersøke hvordan det stod til med moren hennes, og at hun ville klare og overvære et bryllup. De valgte å høre på meg, og det viste seg at hun var så dårlig at det var like før hun kom på sykehuset.
En uke etter drømmen ble hun hentet med ambulanse og fraktet til sykehuset. Hennes mann, to sønner, og datteren var til stede hele tiden. Min sønn var hjemme og passet datteren som de har sammen.
Om kvelden ringte han meg å fortalte at hun var død. Vi skulle kjøre å hente henne. Svigerdatteren min var helt knust, men samtidig fattet.
Dessverre fikk vi ikke overvære begravelsen siden vi da befant oss i Sverige. Men det som er viktig er å kunne være til stede for noen som trenger en.

Døden i seg selv er jeg ikke redd, det man er redd for er selve frykten. Min svigerdatter vet nå hva jeg drømte om uken før hennes mor døde, og hun synes det var en vakker drøm. Den har hun fortalt om hjemme, og den har hjulpet mange til å takle sorgen.
Det er snart 1 år siden dette hendte. 

Å Maeve, det er en sånn vakker historie. Jeg har jo hørt den før, og husker godt du fortalte om de bjørnene og resten av drømmen. Jeg husker du sa at du trodde hun kom til å dø veldig snart. Og det gjorde hun.

I dag ser jeg jo at drømmen var vakker. Det fine er jo at den har hjulpet familien godt! 

Hej Maeve 

Sikke en smuk måde at hjælpe en familie på..
Men det gør ondt, når det rammer så tæt i familien.

Hilsen Shamanen 

Jeg kan ikke si at jeg er redd for døden, men jeg tror nok det hadde blitt et sjokk om jeg plutselig skulle fått beskjed i dag om at jeg kom til å dø om feks en mnd. Vil jo ikke dø nå liksom. Jeg har hørt så mange fortelle om det som venter på "den andre siden" og føler at alt er bare vakker der... 
Tror grunnen til at folk frykter døden er fordi det er ukjent, en vet ikke hva som skjer når døden intreffer.

Når er døden endel av jobben min, selv om ikke det skjer hver dag da. Men er liksom så godt og fredfullt å få ta del i et medmenneskets siste dager. Være der og legge forholdene til rette for at dagene blir best mulig for den som ligger på dødsleiet. Men samtidig synes jeg det er litt skummelt på en måte, å sitte inne hos et menneske som er i ferd med å dø. Spessielt hvis en vet at nå kan vedkommende ta sitt siste åndedrag når som helst... Vet ikke hvorfor jeg føler det slik... 

Jeg og ei venninne/kollega satt her om dagen å snakket om døden. Hun synes det er kjempe spennende å sitte sammen med noen som dør men så er hun liksom litt redd å være sammen med et dødt menneske. Mens jeg synes det er litt skummelt å sitte sammen med noen som dør men synes det ikke er noe problem å være sammen med et dødt menneske... rart... vi er forskjellige...

"Ulva":

Jeg og ei venninne/kollega satt her om dagen å snakket om døden. Hun synes det er kjempe spennende å sitte sammen med noen som dør men så er hun liksom litt redd å være sammen med et dødt menneske. Mens jeg synes det er litt skummelt å sitte sammen med noen som dør men synes det ikke er noe problem å være sammen med et dødt menneske... rart... vi er forskjellige...

Hej Ulva 

Ja det er sjovt som vi reagere forskelligt. Da jeg var ung vidste jeg alt, men nu er jeg blevet klogere  og er derfor ikke bange eller synes det er skummelt, for nogle af delene, så det var en trejde måde...  Desuden er jeg ikke bange for at dø heller, jeg er beredt til at møde min skaber, men om han er beredt til at møde mig? 
Igen forskelligheden i mennesket...WOW 

Hilsen Shamanen 

Ja er flott at vi er forskjellige alle sammen! Ellers hadde det blitt forferdelig kjedelig. Og man lærer jo mye av hverandre siden vi er så forskjellige! 

11 Mai blir det et år siden min mamma døde, hun ble bare 60 år, men hadde vært syk i 8 -9 år, så hun var sliten. Jeg fikk melding om fra den andre siden at nå var tiden der 2 år før hun gikk, så dødsangsten hennes holdt henne her på jorden i 2 år ekstra.

Det var to hele uker på sykehuset før hun døde, jeg våket over henne i 3 - 4 dager før min bror kom fra Tyskland, eller det vil si sov utrulig lite og mest på gulvet ved siden av sengen hennes, og vær gang hun merket at jeg ikke var tilstede igjen, så begynte hun og bevege på seg og ville ta av seg masken som hjalp henne og puste, en gang var hun helt nær, vi tilkalte presten og han tok den siste velsignelsen over henne. Men jeg ville ikke be for henne da, det ville bli feil da, hun livnet til og dagene etterpå klarte hun og sitte selv, og vi satt og så på tv. Nesten ikke et ord ble sakt, men mye ble følt og vist, Jeg og mamma har aldri hatt et godt forholdt til hverandre, jeg var uønsket til dette livet av henne, men jeg personlig er glad for og være her (så det så….. ) så disse 3-4 dagene som jeg fikk sammens med henne var godt, denne dagen holdt vi i hendene og så Hotell Cecar i lag. Hun ville ikke at barnebarna skulle se henne så syk, så hun ville ikke at de skulle komme, så jeg hadde tatt med meg en bandopptaker hvor de lekte med den og sang og styra med den. Så kom endelig broren min fra Tyskland, det var han vi ventet på, spesielt hun, hun var veldig glad i han og ønsket og se han for en siste gang.

Når dagen kom ble jeg opp ringt fra min bror, nå hadde mamma bestemt seg for og koble fra slangene, hun var klar og dødsangsten hadde sluppet taket. Jeg heiv meg på arbeidsbussen over og på bussen ringte legen, Nå var hun godt inn i en naturlig narkose pga giftstoffene i kroppen var blitt forhøy. Jeg kom til sykehuset, og vi satt i et rom for oss selv, mamma ville ikke ha alle inn på engang før hun var helt inn i narkosen. Etter vært så samlet vi  oss alle inne på rommet til mamma, og jeg fikk meg min største lærdom når det gjelder døden, Det tok lang tid mange timer, og tilslutt ville ikke min yngste bror (Han er gamlere enn meg) være tilstede. Så ville tantene mine og søsteren min spise litt og min eldste bror kjøre min andre bror hjem. Så var jeg endelig alene med mamma igjen, Jeg holdt henne i hennes venstre hand og ba til Vår Guddommelige far. Et minutt etterpå kom sykepleieren inn og sjekket puls, og sa Nå skjer det noe. Min søster kom inn og oppfattet ka som var i ferd med og skje, og ble kjempe stressa pga mine tanter ikke var der eller min bror, men hun roet seg fort, når sykepleieren skulle ringe rundt. Jeg holdt mamma i handen hele tiden, og når jeg slapp handen så strak hun den etter meg. Så Jeg fortsatte og be, meditere over henne og gi henne healing, og fikk lov til og være tilstede på denne siden og den andre siden på denne overgangen. Det var helt fantastisk, det var ro, harmoni og kjærlighet. Mine tanter lurte felt på hva jeg gjorde, og jeg forklarte bare at jeg ser bare hvor langt hun er kommet i prosessen, vi er som noen sommerfugler, når vi lever er vi i kokongen vår og når vi dør, blir en nydelig sommerfugl født. Når hennes overgang var over, og vi gikk ut av rommet sa mine tanter at de hadde sotte på mange døds senger i sine liv, men aldri før hadde de opplevd en død som var så fult av kjærlighet.

Så slik som jeg ser det, så hjalp mamma meg inn i dette livet, og jeg fikk den æren av og bidra med healing når det var hennes tur og transformeres over til noe nytt.

Dette ble en litt veldig forkortet verson. men dette er hovedtrekkene

oj,oj,oj...ka ska man si til sånt. det va en utrolig vakker historie. du e jammen tøff og sterk....så må det  jo bare være helt å utrolig å få lov å være med å følge noen man e glad i over til den andre siden.
kjærlighet gjør sterk.

Hej Narnina

Det gør mig ondt at høre at din mor døde i så ung en alder (kun 60 år) Det var en meget smuk beskrivelse af noget som mange mennesker frygter for; Døden. Den kvinde der havde hjulpet dig til denne verden, hjalp du videre til den anden verden, hvor utrolig vidunderligt, hvor var HUN heldig at havde en datter som dig.  :respect: Der forstod hvor vigtigt det var, at respektere døden, i stedet for at ignorer døden...ved at forlade den døende. Og ved at heale hende, gjorde du hende HEL, til hendes videre færden...FLOT, SMUKT...

Jeg håber du har det bedre over tabet af din moder.

KLEM fra Shamanen  :icon_biggrin:

"Shamanen":

Jeg håber du har det bedre over tabet af din moder.

KLEM fra Shamanen  :icon_biggrin:

Tusen takk Shamanen, håper hun også syns det nå. 

Å JA tru meg, Jeg brukte mange år på og forstå mamma og klare og få så stor forståelse over hennes reaksjonsmønster slik at jeg kunne tilgji henne alle hennes fadeser, og jobbet mange mnd med karmisk healing med henne før hun døde, så jeg klarte og få fred med meg, og komme meg over tingene i den grad at jeg ble veldig bekjymret over hvilket liv hun skulle få i det neste livet, med alle hennes ikke fult så brae gjerninger i dette livet, men samtidig så er jeg faktisk glad over at hun er godt over, av mange grunner.

For en sterk historie Narnina! Din mor var nok glad i deg, på sin egen merkelige måte. Kanskje du bare ikke forsto hennes måte å vise kjærlighet på. Det er nok mange grunner til at hun handlet som hun gjorde, og det er godt at du har forstått henne og tilgitt hennes handlingsmønstre.

"Narnina":

Tusen takk Shamanen, håper hun også syns det nå. 

Å JA tru meg, Jeg brukte mange år på og forstå mamma og klare og få så stor forståelse over hennes reaksjonsmønster slik at jeg kunne tilgji henne alle hennes fadeser, og jobbet mange mnd med karmisk healing med henne før hun døde, så jeg klarte og få fred med meg, og komme meg over tingene i den grad at jeg ble veldig bekjymret over hvilket liv hun skulle få i det neste livet, med alle hennes ikke fult så brae gjerninger i dette livet, men samtidig så er jeg faktisk glad over at hun er godt over, av mange grunner.

Hej Narnina 

Jeg ved der er mange mennesker der bruger meget tid, end da år, på at prøve at forstå deres moder. Mange mødre er misundelige på deres døtre...ja det er der ikke mange der ved, men det liv børnene fører idag, er jo så anderledes end det liv mødrene levede; med mere frihed,mening med livet, osv osv. Men din glæde ved at hun er kommet godt over på den anden side...Varmer mit hjerte..

Hilsen Shamanen 

Du er no skjønn du Shamanen

Dette var en vakker historie narnia.  :wub:
jeg ble veldig rørt, og jeg synes du må være en unik person, som til tross for at du og din mor ikke hadde et godt forhold, faktisk sitter på hennes dødsleie og hjelper henne over.

"Kolibri":

Dette var en vakker historie narnia.  :wub:
jeg ble veldig rørt, og jeg synes du må være en unik person, som til tross for at du og din mor ikke hadde et godt forhold, faktisk sitter på hennes dødsleie og hjelper henne over.

Narnina er unik - verdens skjønneste menneske

Den skriver jeg under på!! Narnina er utrolig sterk pia!! Er så glad for at mammaèn din fikk hjelp av deg til å komme over.. En rørende historie, vennen! 

å kjære.. blir jo kjempe rørt av dokker alle sammen.
Jeg trur og vet at vist dere hadde hatt samme mulighet, så ville dere gjort det samme  :wub:
For jeg vet at dere alle er unike og bare helt fantastiske mennesker, slike som dere gir meg håp og glede over framtiden. Min mening er at det burde finnes flere mennesker som dere, for da hadde verden vært en helt fantastisk verden og leve i  :wub:

Dere får andre til og blomstre å til og titte frem fra sitt lille skall, og det beste av alt, dere får andre til og tenke over ting.

Kære alle 

Sådan en debat, kan da kun være med til at banke nogle fordomme i jorden...  

I er alle UNIKE mennesker 

Hilsen Shamanen 

Det er ei bok som jeg kan anbefale  på det varmeste når det gjelder døden. og det er den tibetanske boken om livet og døden  Utrulig bra, og ga meg mange aha opplevelser.

Hej alle 

Bogen: "Du kan ikke dø" af Ian Currie som man kan låne på biblioteket er også fantastisk   
Den omfatter mange af de emner vi har her i debatten..

Hilsen Shamanen 

Har ofte sett lyset på den andre sia av tunnelen. Æ e ikke redd,i hver drøm blir æ irritert når æ ikke når målet.
I Finland sier dem at man kun har 2 ting å frykte;politiet og Døden.Ka da når æ ikke frykte nån av dem...?