Sjaman.com – Forumarkiv

Jeg har sittet ved noen dødssenger og har sett det skje, det øyeblikket da døden inntreffer. Det siste utpust, stemningen som oppstår idet livet  forlater kroppen. Jeg har ant åpningen mellom verdenene og har sett sjelen dra, kjent kjent freden som kan senke seg. Livet blir borte. Kroppen blir et lik. Tomrommet som følger. Det er fullbragt. Om døden har vært smertefull eller fredelig, så er det jordiske livet forbi.

Det finnes en perfekt død, som en avslutning av et liv i skjønnhet og et liv i utvikling mot det perfekte. Jeg tror visdom og kjærlighet kan være en bru til det som er bak døden. Jeg tror også at det altfor ufullendte livsprosjekt viser seg når døden banker på...det som skulle vært gjort tidligere, det som skulle vært ordnet opp i.  Alt dette som jeg tror avgjør hvor sjelen tar veien inn i den mytologiske dimensjonen. Alt dette som favnes av det store mysterium.

...hvor sjelen tar veien...for en av sjamanenes tradisjonelle oppgaver å å lede sjelen videre. Lede den inn på oppløftende stier, leden den inn mot lyset og videre, for bak lyset er landskap og utfordringer...slik har jeg opplevet det de ganger jeg har vært med på å lede den av dødes sjel fra forvirring og frykt og hjem. Det er en sjamanoppgave som skaper stor tilstedeværelse, og det er hva jeg ønsker å kjenne mens jeg lever, for livets fiende er oppsplittetheten og fragmenteringen.

Så mange tenker først og fremst på de etterlatte i dødens stund, først tenker jeg på den som drar, at vedkommende skal komme videre og til en gunstig sted. For sjelen kan også gå til et ugunstig sted, synke ned, og festne seg i forfedrenes jordsmonn og ved det bli en tyngde i slekens indre, bli en urolig død, en oppmerksomhetstyv inntil vedkommende finner veien videre selv eller kan ledes ut av mørket og inn i lys, og så til landet bakenfor.

Jeg har truffet sjamaner fra flere land. Vi har hatt utveksling av erfaringer. Det som har skapt mest elektrisk nærvær er utvekslingene vi har hatt om mytologier om døden og sjelens ferd videre. Når man deler "syner" om mytologier man har hatt dypt inne i sjamansonen med en annen, og det viser seg at den andres erfaringer tilsvarer ens egne, da kan man skvette til av forundring. 

I reduksjonismens tidsalder er det lett å tro at en liten tradisjon fra nord er bare en liten tradisjon fra nord og ikke en vei inn i en verdensarv av erfaringer og visdom. For menneskenes store livs og døds erfaringer følger samme mønster, om man lever og dør her eller i Kalahari.

Jeg har hatt noen erfaringer av døden selv. Jeg er blitt skutt to ganger, skutt på sjamanvis og har opplevd hvordan kropp og sjel splittes ved brå død. Det gav  meg en erfaring av landet bak døden, en erfaring jeg har hatt nytte av seinere, særlig ved min onkels død. Vi har røtter i samme landskap, har gått på samme stier i det levende livet. For det første du kan måte etter "splittelsen" er det landskapet du levde i i levende livet. Og hva skjer videre?

Jeg gjorde trommereiser for å finne veien videre, trommereiser gjennom dødens port og bakenom, gjennom flere dører inn i forskjellige landskaper. Hver overgang var en utfordring og hvet landskap var en tilstand. Jeg vet om den tibetanske dødeboken. Jeg har lest litt i den. Men man kan ikke lese seg til erfaringene i denne sammenhengen, like lite som man kan bli sjaman ved å lese om det. Vi må praktisere.  Vi må pakke ut en egen erfaring av gangen. Det skjer noe annet med oss, med vår livsvibrasjon når vi erfarer, noe lesningen ikke kan gi oss.

Så har jeg også erfart langsom død gjennom trommereiser og entheogener, har kjent dødskulden komme i kroppen, har kjent renselsen i  skjærslilde, har erfart smerten og ulysten i at det ufullendte må gjøres opp før den lille døden kan inntre. jeg tviler ikke at vi må gjennom den samme prosessen når vi forlater jordelivet for godt.

Jeg gleder meg over livet. jeg håper gleden varer inn i døden. I gamle dager hadde de et livsmotto for møtet med døden. Indianere kunne si: Dette er en fin dag å dø på. Krigersjamanen Geronimo sa i det han døde: Jeg venter på forandringen. En viking ropte ut til sin konge da han trakk ut den pilen som rammet ham i hjertet under slaget: Kongen harr fødd oss godt. jeg er feit rundt hjerterøttene. 

Jeg har lagd meg et slikt motto for livet. Jeg håper ekkoet av dette motto fører meg dit jeg jeg skal.  jeg tror siste tanke vi har inneholder frøet som neste livstre spirer fra.

Mvh Ailo

"ailo":

Jeg har ant åpningen mellom verdenene og har sett sjelen dra, kjent freden som kan senke seg.

Indianere kunne si: Dette er en fin dag å dø på.

Mvh Ailo

Jeg har sett mange i dødsøyebikket. Hvis vi tenkte på veien videre (og ikke på oss selv) kom alltid freden over alle, den døde og oss selv.

Og: En gang forliste jeg med hundespannet ute på vidden. Jeg brakk seks ribbein. Det gjorde vondt. Jeg fikk nesten ikke puste. Men freden senket seg med de dalende snøfnugg. Det ville ha vært en fin dag å død på. Det er også fint at jeg har overlevd. Jeg gleder meg!
Mange hilsner
Gåååja

,

"ailo":

...hvor sjelen tar veien...for en av sjamanenes tradisjonelle oppgaver å å lede sjelen videre. Lede den inn på oppløftende stier, leden den inn mot lyset og videre, for bak lyset er landskap og utfordringer...slik har jeg opplevet det de ganger jeg har vært med på å lede den av dødes sjel fra forvirring og frykt og hjem. Det er en sjamanoppgave som skaper stor tilstedeværelse, og det er hva jeg ønsker å kjenne mens jeg lever, for livets fiende er oppsplittetheten og fragmenteringen.

Mvh Ailo

Hej Ailo 

Ja det er vores opgave at hjælpe de døende videre i åndeverden.
Men også at hjælpe de efterladte videre i denne verden. At fjerne sorgen fra dem så de kan komme videre.
Den fredfyldte energi der uskiller sig i rummet når sjælen forlader kroppen og sjælen må videre i sin færd oplever selv de efterladte. Hvis selv de efterladte er forberedt til at møde døden på den døenes vejne... bliver det en perfekt død. Men hvis de efterladte ikke kan eller vil acceptere livets afslutning for den døende; så kan det gå galt. For den døende kan mærke om mennerskerne vil slippe eller holde fast.. Derfor "det er en god dag at dø" når båndet ikke strammer den døende. Det er min erfaring. Jeg har ført mennesker både mod lyset men også af dødens landevej i dyb mørke. Men alle fik de den fred der er så nødvendigt for dem.
Livet er en gave, - men det kan døden også være.

Jeg havde en mærkelig oplevelse for et par mdr. siden. jeg kom i kontakt med en nulevende mand, som viser sig at have været min mand i et tidligere liv. Vi oplevede sammen en reinkanation, hvor jeg ser han bliver skudt, jeg overlever. VI "hader" hinanden idag, jeg hader ham fordi han døde, - og han mig, fordi jeg overlevede...Så døden har en stærk betydning for alle den involdvere både i dette liv men så sandelig og igennem andre liv.

Hilsen Shamanen  :icon_biggrin:

Jeg møtte døden ganske tidlig i livet. Faktisk så tidlig at jeg ikke kan huske det, men det skjedde tett på meg da jeg var ca. 1,5 år og virket utvilsomt inn. Siden ble det det ene tapet etter det andre alle i nærmeste familie. Slikt setter seg fast. Redselen for å miste noen man elsker og dermed redselen for å binde seg for tett.
I jobben som sykepleier i mitt "tidligre liv" møtte jeg døden igjen mange ganger. Det å sitte ved dødsleiet og være vitne til kampen for å holde ut - og så opplevelsen av overgivelsen og freden som følger. Den respekten som jeg kjente når kroppen skulle stelles etter at ånden  hadde hevet seg ut av den. Først mange år og erfaringer senere ble jeg bevisst på nærværet av ånden (sjelen) i rommet og at kroppen som lå der var "avkledd sin maske" og helt tom. Det var en sterk opplevelse.
Vi var tre venninner som satt hos den fjerde venninnen noen timer etter at hun var erklært død. Vi tente lys og røkelse og hadde til å begynne med hele konsentrasjonen om kropppen. Den lå der stelt og utrolig vakker som en egyptisk dronning, men ansiktet var helt uten uttrykk nesten maskulint på denne kvinnen som i livet fremsto som svært feminin, og det ble så klart at her var det bare et skall. Det ble en sterk fornemmelse av et nærvær i rommet  et stykke oppe i luften på høyre side av hodet. Vi kunne virkelig få ta farvel og si at nå kunne hun bare få reise videre. Hun hadde fått sagt adjø til sin mann og barna kvelden før og de satt hos henne da hun døde. Mannen beskrev øyeblikket som at de kjente en kald trekk  gjennom rommet - og så trakk hun ikke pusten igjen.

En personlig regresjons-reise:
Jeg kikket ned mot føttene mine. De var plassert på dekket nær forstavnen av en båt . Jeg skjønte at det var en båt fordi jeg så vannet bevege seg forbi på begge sider. Lurte på om det var en robåt, men så ble synsfeltet utvidet og jeg så ei høy mast. Den hadde ikke seil, men tverrstag som stakk ut (nesten som en TV-antenne, tenkte jeg). I samme øyeblikk ble jeg sugd oppover langs masta og ut i det sorte rommet. Tiden og rommet ble opphevet, et sekund eller tusen år. Så kom det fram en lysende kule i synsfeltet. Jeg gled nærmere og så at kulen var "levende" og opakt gjennomsiktig. Inne i kulen så jeg et lite foster og skjønte at det var meg selv (her i dette livet) og at "jeg" fra båten (og før det et tidligere liv) nå skulle inn å leve et liv i en ny kropp.

Jeg har ikke hatt så sterke synspunkt på sjelevandring, men denne opplevelsen forteller i hvertfall at det er noe i meg som tror på det.

takk for livet!
regni

Hej regni 

Det var en smuk og stærk oplevelse du havde, TAK fordi du delte den med os 

Hilsen Shamanen 

Ailo kom også innpå dette i boka Sjamansonen:

For min del skal kroppen brennes på et bål i naturen og ikke i en ovn i kjelleren under et krematorium.Så ønsker jeg at asken skal spres ut fra Røyehodet,over den vidda jeg elsker.

Vanlige begravelsesseremonier har jeg aldri likt. Altfor gravalvorligt
Å brenne min kropp etter min død har jeg også tenkt å gjøre for min del. Og dette med å bli brent på bålet og at de nærmeste sprer asken utover et sted jeg elsker eller er veldig spesielt for meg skal definitivt skje
Men først skal jeg leve endel år og nyte hver dag som kommer. 

Det var et spessilet ønske du har! Ikke det at asken skal spres over vidda, men at du vil brennes på et bål... Tror du må være den første jeg hører som ønsker det. Med all respekt håper jeg du får ditt ønske oppfyllt, når den tid kommer!