Sjaman.com – Forumarkiv

Nok en reise, og denne gang så jeg et merkelig tegn som jeg ikke skjønner hva er. Muligens er det et runetegn, men er ikke sikker.

Jeg forsvinner inn i et mørkt tomrom, etterhvert aner jeg grønnskjær i dette mørket.
Joikingen tar til, og den når frem til meg som et mykt kjærtegn. Så står jeg bak denne mannen som har dukket opp før, han går med ryggen til meg og jeg følger etter. Det er fortsatt dette mørket rundt, og vi går videre mens han joiker lavmælt.
En lysende hvit due flyr med ett foran oss, det virker som den joikende mannen følger den. En ulv, lysgrå i pelsen kommer til. Jeg bøyer meg ned for den har rekt frem labben til meg, det er som om den vil hilse pent på. Den slikker meg iherdig i pannen, og det kiler litt.
Vi går videre og følger den lysende duen, ulven tar til å lunte ved siden av oss.

Nå forsvinner jeg inn i et mørke, og alt rundt meg forsvinner. Jeg ser ingenting, jeg kan ikke engang se min hånd. Kroppen min er som lammet. Joikingen hører jeg heller ikke.
Så begynner jeg etterhvert å høre denne tonen, den  stiger med en voldsom styrke. Den er så intens at det nesten gjør litt vondt i hodet.
Mannen dukker plutselig opp rett fremfor meg, smilende. Han er blond og er litt høyere enn meg.
Jeg vil vise deg noe, sier han. Så flott at han endelig snakker, jeg kan ikke huske at han noen gang har gjort det.
Vi går videre, jeg bak ham. Nå tråkker vi i snø, for nå er vi kommet ut i naturen. Her kommer det mange ulver som vil leke, en rød ball dukker opp. Jeg begynner å kaste ball og ulvene kappes om å nå ballen først. Vi herjer rundt en stund og leker med denne ballen.

Så er det slutt på leken, for ulvene springer fremfor meg og vil at jeg skal følge etter. De stiller seg fremfor en stor hule, som ligger oppi en skråning. Hm, skal jeg virkelig gå inn i den hulen. Det ser litt skummelt ut, men ok da.
Jeg går inn, og det er ganske stort inne i hulen. Det henger reinsdyrskinn på huleveggene.
Den røde ballen kommer susende mot en liten åpning i veggen. Det er et lite rom innfor der.
Nå er det vanskelig å holde fokus, og jeg kjenner jeg begynner å gli unna. Men joikingen er straks der, og den leder meg inn i det lille rommet.
Det er tent et lite bål der, og jeg setter meg ned. Jeg ser mot veggen, for der er det tegnet inn et stort symbol med rød farge. Jeg studerer det en stund, det er et enkelt symbol. Det kan hende jeg har sett det før, eller noe liknende ihvertfall. Det kan være runetegn. Jeg får ingenting vite der og da.

En stor reinsdyrokse kommer inn og stiller seg på siden min. Den ser på meg med sine vakre øyne, og den rister litt på hodet. Den ser mot tegnet på veggen.
Jaha så vi skal bare sitte der og se på tegnet da. Min nysjerrighet må bare få stille seg til siden.
Jeg hører tassende labber bak meg, og jeg snur meg. Den lysgrå ulven står i åpningen, og titter mot tegnet den også. Jaja vi sitter der en stund og ser på dette symbolet da. Er jo forsåvidt koselig å sitte fremfor bålet.
Så hører jeg en stemme, to samiske ord. Det høres ut som ei damestemme, men jeg ser ingen der. Jeg kan som sagt ikke språket, men pugger de ordene inni meg til jeg senere kan få vite hva det betyr.

Nå er jeg sliten, og det presser i hodet mitt. Jeg begynner å forsvinne bort, da er mannen der. Det er på tide å dra. Han joiker mens han traver avgårde, og jeg bak. Den hvite duen kommer og flyr fremfor.
Da vi er fremme snur han seg og sier noe på samisk han også. Jeg begynner å lure på om det er meningen jeg skal lære meg språket, og det har jeg også veldig lyst til.

Hehe men jeg har lært meg litt samisk på denne måten, og jeg synes det er så spennende.
En annen ting er at jeg har vært så kritisk til mine meditasjoner/reiser, for jeg har tenkt at det er min livlige fantasi som har spilt  inn. Men etter å ha hørt disse samiske ordene, som viser seg å ha en betydning. Da ble jeg  forundret og samtidig blir jeg veldig ydmyk. Jeg skal aldri mer holde narr over det som skjer i mine meditasjoner.

En ting er iallefall sikkert...Det er noe som sier meg at du bør gjennomføre det du har begynt på...stå på! Det er også flere ting ved denne meditasjonen som sier meg et og annet, men som jeg i et annet innlegg sa, er jeg ikke noen kløpper på dette med å tolke, så jeg skal ikke trø så nært salaten...
Men spennende er det og jeg må tygge litt på dette.
Det er noe med deg, Fønix, og disse visjonene dine som setter seg ...

Stol på ordene du hører Fønix
og ta de med deg videre.
Har sjøl hatt erfaringer med dette og
det ble faktisk veldig spennende og følge disse ordene videre.
Svarene ligger å venter

Det er utrolig å få følge deg på dine reiser, som samlet ser ut til å være del av din reise i livet.
Jeg sier som de andre her, stol på det du opplever og følg på. Det ser det jo også ut til at du gjør, da historiene dine viser en fortsettelse videre fra den foregående.
Som Kira sier; det er noe med deg, Fønix.. 

Takk for at du deler.

Obs! den hvite duen tror jeg er verdt å merke seg. Et hellig symbol.

Takk skal dere ha, det var godt å høre. Og ja, jeg skal prøve å stole på det jeg opplever.
Den indre kritikeren kan være knallhard til tider, men det bremser mer enn det utvikler seg. Nå driver jeg og løsner på de bremsene, og det får bare stå til.
Ellers er det bare å tygge ferdig Kira og si hva du føler 

Kjære Fønix, du vet ikke hvor takknemlig jeg er for at du meddeler dine reiser så åpent.
Du har tydeligvis inspirert mine opplevelser, nå skal du høre:
Dette var ved høstsolvervet for ca 10-12 dager siden.

Jeg så himmelhvelvet og havet foran meg som en sirkel og gikk inn ved midtpunktet i horisonten.
Jeg havnet i en mektig, bred foss, og i midten av fossen forble jeg svevende, omgitt av vesener i alle regnbuens farger. Vesene kjælte og smisket, det var veldig behagelig, men jeg tenkte: "Her kan jeg ikke bli!", og svisj, kom en Tarzan-lignende skikkelse som løftet meg opp på en liane og svingte med meg gjennom luften. Der satt jeg med krioler i kjolen eller hva det heter, deilig var det, men her kunne jeg ikke bli værende. Med ett sprakk kjolen og falt av, hvorpå jeg befant meg i en grotte bak fossen. Et fantastisk tyrkisblått lys skinnte inn til hulen, der jeg eller en idealisert
yngre utgave av meg dusjet naken i strålen til en mindre foss. kvinnen i hulen hadde alabasterhvit hud, beksvart hår og kristallklare blå øyne. Med ett stå den samiske mannen med lusekoften bak fossestrålen i grotten. "Du skal til Fønix", sa jeg, og riktignok kunne jeg ikke høre joiken, siden den ble overdøvet av fossen.
Plutselig var jeg utenfor kroppen til denne kvinnen og så hvordan hun ble til stein kun for et øyeblikk for så å sprenges i tusen biter.
Nå var jeg en liten hvit sommerfugl som fløy mot et hull bakerst i hulen.

Jeg ble møtt av et tett mylder av likedanne sommerfugler som fløy ut av hullet mot meg og gjorde luften nesten ugjennomtrengelig. Men jeg ga ikke opp og klarte å komme helt til åpningen. Av alle ting dukket plutselig min eks-mann opp der med et velde av hverdagslige farger som sto i total kontrast til denne kristalline auraen i hulen. "Du skal ikke være her" sa jeg, og borte ble han.

Nå kom jeg gjennom hullet og så ned på et skjønt, lunt, åpent, grønt landskap som strakte seg i det uendelige. And a river ran through it -  elven oppfordret til å følge med til fjerne horisonter bortenfor. Jeg var på en fjellskrant høyt hevet over landskapet. Og da fløy en bok mot meg som en fugl, boken var klappet opp og sidene flakset opp og ned som vinger. Det var Sjamansonen. Små armer og ben og et hode
vokste ut av boken, den ble som en Pinocchio. Noe ble sagt, men jeg husker ikke hva.
Sommerfuglen og Pinocchio skuet over den fantastisk skjønne dalen, en locus amoenus, kanskje min saivo. Og neste gang skal jeg fly videre!

Fønix, du vender stadig tilbake til joiken eller joiken til deg. For meg er vel rennende, fossende vann lyden å gå etter... Jeg skal gå etter den...

Følg tråden til enden og du vil finne svaret.

Hei Masha 
Nå ble jeg veldig fascinert av reisen din. Jeg hadde en lignende opplevelse med en foss, rennende vann, eller å være ved vann på reiser er som sjelefred for meg.
Hvite sommerfugler kom mye i meditasjoner for noen måneder siden, et tegn kanskje på forvandling/transformasjon?
Her ble jeg fascinert over at du klarte å gå igjennom hullet, du ga ikke opp, du kom til ditt Saivo. Du gikk igjennom forvandlingen slik jeg ser det, du dusjet av deg det "gamle" i fossen. Du ble sprengt i tusen biter, og forvandlet deg til den hvite sommerfuglen og fløy avgårde gjennom hulen. STILIG 
Den samiske mannen kom muligens til deg, og skulle ikke til meg Fønix. Kanskje du ble til en Fønix? Hehe jeg er i gang med å tolke reisen din, men jeg kommer bare med tanker om det jeg mener.
Takk for at du forteller, for jeg setter stor pris på å lese om andres opplevelser 
Lykke til videre på din vei, og kanskje du kommer med flere fortellinger om det du opplever. Det hadde vært spennende å lese.
Så håper jeg at jeg også en gang, kan bli hentet av Tarzan og svingt opp i luften, hihi 

Fantastisk reise du hadde der Fønix 

Og du er nok i den samme prosessen som jeg har vært i en stund..å lære å stole på at det vi ser/hører/opplever faktisk er til å stole på. Når vi er tungnemme blir åndene kreative 

Fortsett å lytte og lære, det skal jeg også gjøre..

"Inger Lise":

Når vi er tungnemme blir åndene kreative 

Jepp det er så sant som det er sagt. Det er veldig vanskelig å lytte innover, samtidig som man må koble ut denne logiske delen som hele tiden skal ha et ord med i laget. Denne reisen var grei og hyggelig, men reiser kan være temmelig tøffe også. Jeg strever fortsatt med å bearbeide en reise, for det er ikke alltid vakre engler og en rosenrød verden som dukker opp på reiser. Jeg er inne i en periode der jeg stiller meg det spørsmålet om hvor mange sår skal der heales, før man kan bli "HEL"? Hva vil det si å være hel? Så lurer jeg på hva man skal med følelser, følelser er mer til plage enn til nytte, mener nå jeg. Det er kanskje et merkelig spørsmål, men hehe jeg er nå litt merkelig for tiden.