Sjaman.com – Forumarkiv

Du er en diamant, men må slipes. Du er også diamantsliperen. Og verktøyet du trenger for å slipe diamanten er årvåkenhet. Prosessen vil føre til at sansene dine skjerpes, konsentrasjonen styrkes og du blir oppmerksom på de små, avgjørende øyeblikkene. Og så begynner du å skinne.

Kunsten er å ha oppmerksomhet rundt de små øyeblikkene i dagliglivet. De øyeblikkene teller. I det årvåkne og fokuserte møtet mellom sinnet og kroppen, det høyere selvet og visdommen inntreffer de nesten umerkelige indre forandringene som vi kaller transformasjon.

Da er du på veien. For veien må gås i små skritt. Det er ikke syvmilsstøvler på denne veien heller. Det er ikke som så mange drømmer om, en kvikk healing, en eksplosjon av lys, og dermed opplyst.

Nei, ikke slik, på den kontemplative veien tar man små skritt mot helheten. Denne prosessen skjer ikke på en Alternativmesse, der det lille lett forsvinner i det store, eller helt bli slukt av den travle Messeånden. Å gå på den veien betyr å ta vare på det lille, de nærmest umerkelige transformasjonene og forandringene. 

Veien er å være involvert i å vekke årvåkenhet, som er vårt første og viktigste hjelpemiddel. Den prosessen krever fokus og ro. Det må gjøres, skapes og gjentas som en vedvarende meditasjon. Man oppnår det altså ikke bare ved å lese om det, mens rastløsheten ligger i bunnen av magen og driver deg videre fra setning til setning, fra side til sider, fra nettsted til neste. Årvåkenheten er det som kan gi deg fremgang og visshet, og ikke bare fører til prat ...om krefter og ånder i hopetall.

Innsikt og visdom kommer automatisk når årvåkenhet er tilstedet. Årvåkenhet i øyeblikket, årvåkenheten i pusten, stillhet og årvåkenhet rundt et tre,  årvåkenheten i møtet mellom egen uro og stillheten, det er i det årvåkne rommet at forvandlingen skjer. Med årvåkenhet kan man studere og se det skje.

Det er slik man får vite. Slik lærer man å se.

Hvordan registrerer du din forvandling og fremgang?


Mvh Ailo Gaup

I den glede og takknemlighet jeg føler da jeg er oppmerksom på naturens gaver og meldinger.
De er der hele tiden og er en årvåken så ser en dem.
Jeg ser mange ting hver gang jeg er ute.
Jeg ser også ting da jeg ser ut fra vinduene mine.

I dette føler jeg meg iblant som en diamant og iblant som en liten stein..
Selv steien reflekterer iblant solens lys

Gunilla

Etter først å ha lært meg "å se",
bl.a. gjennom kuren med resepter (jmfr. tidligere tråd- "sjamanisme kontra antidepresiva)
har jeg våkna fra dvalen.

Tidligere myste jeg på det meste,
men kan nå se det med klart blikk og ser veien jeg skal gå¨
sjøl om jeg på ingen måte ser veiens ende,
og det er ikke meningen heller.

De små skrittene, noen dager flere
andre dager ingen,
men tilsammen utgjør de slipingen
lik havets sliping av kystens massive fjellsider.
Med tiden blir det skarpeste fjell rundt og mjukt
og skaper kjærlighet i stedet for sår.

Hvis du gir tid og rom
med kjærlighet og respekt
vokser årvåkenheten
omtrent som lodottene i hjørnet på rommet ditt,
får de være i fred fyller de snart hele rommet (og det bare med tid til hjelp)

Slik føler jeg det i min hverdag sjøl om familieliv og anna krever sitt
er det fullt mulig og gi tid og rom for "slipingen".
For hver dag som går,
og for hver en nye ting jeg lærer
blir jeg mer og mer ydmyk
og forstår hvor lite jeg egentlig veit.
Og har man laget rom for kjærlighet
er det ingen grenser for hvor du kan hente påfyll
og jo mere påfyll jo lettere er det å dele det med andre
og derav øke påfyllet igjen.
Som man gir får man tidobbelt tilbake.

Jeg registrerer at mennesker rundt meg ser forandringen (slipingen)
jeg registrerer en ny årvåkenhet i pusten og roen,
jeg registrerer en sterkere sjølinnsikt og mye sterkere kontakt
med følelsene og sansene,
og lar meg sjøl lytte til det inntuitive,
lar naturen gi av seg og tar imot det for at jeg skal lære.

For hver dag som går takker jeg for livet
og alt det nye jeg og kroppen min lærer.

I ydmykhet 

En healer sa en gang at jeg skulle konsentrere meg om de små ting, og at det var der jeg ville finne gleden. Jeg har det i mine notater etter timen, men jeg har aldri forstått det før nå.

Hverdags-slipinga, det er de situasjoner jeg helst vil unngå. Det er der det er noe å hente. Det er dem som viser meg hvor jeg skal helbrede meg selv. Hvis jeg lærer meg å være årvåken: Hva skjedde nå? Hvorfor reagerte jeg slik? Hva tenkte jeg egentlig? Hvordan reagerte den andre?

Jeg har sett på filmklipp fra diamantgruvene i sørafrika. Når gruvearbeiderne finner en diamant ser den ut som en vanlig stein, ikke noe fin i det hele tatt. Den eneste plassen de kan oppbevare diamanten er i munnen. Passer på den som den var av gull. Og hele tida er diamanten der på innsida, selv om den ser ut som en gråstein på utsida. Når den slipes til, kommer diamanten frem.

Men diamant er det hardeste stoffet som fins. Det er beinhard sliping som skal til. Nå skal jeg trene på årvåkenhet. Takk for viktig informasjon Ailo.

Ha en glitrende dag


Mvh Stridshjelp

Foreløpig ser jeg ikke ut som en diamant. Altfor mye vanlig stein til det! Men jobber med å slipe litt etter litt så får en se om det blir en krystallklar diamant etterhvert. Diamonds are forever!

Hvordan registrerer du din forvandling og fremgang?

Jeg merker det på flere ting:

*Inspirasjonsnivået ang å utforske sjamanisme, som i de siste månedene har økt og dette med å reise mer i den indre og ytre verdenen har jeg blitt mer inspirert til. Tur til Peru og møte med plantelærere i seremonier har også åpnet nye dører for meg inkl inspirasjonens dør.
*Energistrøm igjennom chakraer - spesielt solar plexus - om det er lettere energistrøm når jeg puster og merker det der sånn.
*Hvor trygg og sikker jeg er på meg selv ang dette med den sjamanistiske veien jeg går. Har følt meg mer sikker og trygg i de siste månedene.

Ikke lett å finne forandringer og forvandlinger. Det kan hende at andre ser det lettere hos meg ang energi og væremåte. Ei kollega som driver med Still Point merket iallefall forandringer hos meg da jeg kom tilbake fra Peru-turen.

Jeg skriver og tegner nesten daglig,og det ender opp i kladdebøker som jeg senere kan se tilbake på.
Da oppdager jeg utviklingen som har skjedd,og skjønner at jeg er på rette veien.
Jeg legger merke til årstidene og humøret hvordan det skifter gjennom bøkene mine.
Så jeg er underveis i sliperiet.
Skin på dykk adle galne diamantar!!

Jag upplever förvandlingen som ett ras invändigt. Känner mig som en känslomässig
berg-och-dalbana, svänger från förtvivlan till ro, från raseri till sorg, från gråt
till ilska, från sår till intens glädje, som en jo-jo som pendlar invändigt och tar mig runt
där det behövs. Känslomässiga chocker som upplöses.

Om jag är en diamant? Vet ej, vet ej vem jag är just nu. Det jag vet är att det känns
äkta och befriande, som en sårbar nyfödd, fast samtidigt obehagligt då allt känns flytande
och föränderligt, och det jag trodde var en del av mig är egentligen bara ett lager,
som nu har dragits bort från fötterna mina.
Jag har trått in på ett okänt territorium och vet ej vart det leder mig...
förhoppningsvis till friheten och den där diamanten som du så vackert skriver om.

men jag är visst på väg...och andas in nuet...tack

MVH Rainbow

...och små steg, ro och fokus låter utmärkt

    vinden kom och smekte mig idag

det må slipes og slipes... 

når jeg leste artikkelen på forsiden, merket jeg etter en stund at jeg nærmest holdt pusten...

skal lese den igjen. 

Jeg var lenge på Diamantjakten, prøvde å finne den lille gnisten som jeg trodde fantes langt der inne. Men en dag, da jeg gikk gjennom byen så jeg at alle jeg møtte var diamanter, og smått om senn gikk det opp for meg at det gjalt meg selv også. Det lettet prossessen, for det er lettere å jobbe med noe som allerede er der, enn å bruke energien på å lete. Nå kan tiden brukes til slipearbeid - og jeg sliper og sliper, og gleder meg å over å møte andre diamanter. Og observere hvilken sider de har slipt ferdig - noen har mange og andre ikke. Men alle er diamanter

Det med årevåkenhet får meg til å tenke på en gang jeg traska rundt på finnskogen øst for halsjøen , kom jeg på at jeg skulle spore etter elg. Riktignok befant jeg meg midt i elgens rike, så det er ikke akkurat noen stor kunst å støte på elg er. Jeg hadde lest i Castanedas bok at Don Johan anbefalte å lære jegerens kunst, og at det hører med å kunne spore et dyr. Det  er spennende, selv en nikon som våpen. Sommeren strøk over kroppen,  jeg sanset  fred og varme , det var godt å være i skogen den dagen. Og  kunne konstatere at elgsporene var virkelig  ferske.  Jeg sniker meg så lydløst jeg bare evner oppover langs dyretråkket, og så kjenner jeg luten av elg. Og tenker at nå må den være nærme. Opptatt med sporingen ser jeg ikke at elgen står på 10 meters hold og ser på meg. Tålmodig ser elgen på turisten som pakker opp fotoapparatet, men at jeg sikter på den med den greia der liker den ikke. Så da lunter den videre innover, rundt ei myr og inn i et kratt. Jeg undres over hvor mange ganger elgen har beskuet meg, mens jeg ikke har sett den. I naturen er det nødvendig å være årevåken. Jeg tror kraftdyret har den egenskapen, noen ganger har jeg forsøkt å la kraftdyret overta sansene når jeg går i skogen. Og opplevd at jeg registrerer så mye mer.

"craftwolf":

Don Johan .

 

Castanedas mentor i fornorsket versjon! 

Nydelig, inspirerende skildring der Craftwolf!  Det var medisin å lese