Meditasjonen begynner med at jeg glir inn i et behagelig mørke. Jeg hviler her en stund, og tenker på det praktfulle nordlyset som jeg så tidligere på kvelden, da jeg gikk meg en tur.
Etter en stund blir det lysere og jeg ser en stor sirkel fremfor meg, inni den sirkelen er havet. Det er det som slår meg når jeg står der foran sirkelen. Jeg prøver meg frem først, stikker hånden igjennom sirkelen og føler en intens varme. Jeg hadde forventet meg kulde, ikke at jeg nærmest skulle brenne meg på hånden. Jeg trer forsiktig inn i havet, det åpner seg en gang og jeg kan passere ut til andre siden.
Ute på den andre siden, ser jeg ingenting. Jeg er totalt blind, men selv om ikke jeg klarer å se med mine øyne, begynner jeg alikevel å gå. Jeg går med stødig gange, for jeg velger å stole på at mine ben fører meg dit jeg skal.
Etter en stund åpner synet seg, og jeg ser en mann som sitter med ryggen til meg. Han har langt sort hår og kan minne om en indianer. Han fører meg videre til en stor skog, og bort til et lite vann. Han stopper opp ved vannet og gir signaler om at jeg skal kle av meg og gå ut i vannet. Uten sjenanse kler jeg av meg og glir ut i det herlige varme vannet. Jeg svømmer litt rundt, mens en flokk fargerike papegøyer flyr rundt i trærne. Jeg legger meg på ryggen, trærne er så høye og står så tette at jeg ikke kan se himmelen.
Mannen står ved vannkanten med en sjøgrønn kjole i hendene, jeg skal visst ha den på meg nå. Han fører meg videre til vi kommer frem til en lysning i skogen. Det sitter menn rundt i en halvsirkel ved et bål, og jeg får beskjed om å sette meg fremfor de. Det føles nesten som om jeg skal opp til en eksamen, for de sitter der og gransker meg med mørke intense øyne. Den mannen som er mest intens er en eldre mann med grått langt hår. De begynner å nynne, det kan minne om OM, og mens de nynner ser de fortsatt like intenst på meg. Den eldre mannen borer blikket i mine øyne og jeg ser inn i de og forsvinner inn i hans øyne. Det er slik det føles, med ett står vi på taket på en stråhytte.
Mannen ter seg underlig, og jeg kan ikke annet enn å se litt oppgitt på ham. Han står der og flakser med armene og løfter den ene foten høyt opp til siden. Hermer han en fugl, skal tro? Han ser på meg som om han vil jeg skal herme jeg også, for han begynner nå å flakse vilt med armene. Ok da, jeg får gjøre som herren vil, jeg flakser litt med armene. Så hopper han plutselig ut i luften og lander med et brak på bakken, han reiser seg uskadet og ser nå opp på meg med et strålende ertende smil. Jeg akter ikke å følge hans eksempel, det er ikke sikkert jeg kommer like uskadet i fra det.
Men med ett står han på siden min, halvt mann og en blanding av papegøye og en ørn. Han tar meg i hånden og utfor kanten bærer det.
Jeg flyr først litt nølende, mine armer er blitt til vinger, og jeg prøver de ut. Mannen slipper taket og jeg flyr alene, det er befriende og herlig å fly.
Så SOVNER jeg (hmpf )og sover i nesten TRE timer, og derfor sitter jeg nå her lysvåken, hehe.
