Jeg var i Tana-området igjen. For ett år siden var det for å feire vintersolverv på samisk måte. Denne gangen var det for å si farvel med solen. Og i år var også min kone med.
Så inviterer jeg deg nå: vil du være med denne gangen du også?
Ja?
Da skal du gjøre det slik at du sitter behagelig på en stol, i sofakroken eller på gulvet. Og det tar litt tid!
Slapp av.
Lukk øynene.
Slapp av.
Ta noen kraftige åndedrag. Inn gjennom nesen og ut gjennom leppene.
Slapp av.
Ta noen kraftige åndedrag til.
Lytt.
Lytt til hjertet ditt.
Du står på snaufjellet. Du kjenner kraften til storsteinen som ruver bak deg.
Det blåser over vidden. Det var godt å ha pels nå som dyrene har.
Det er ingen her oppe. Bare vinden. Ustanselig.
Du ser mot syd. Noen solstråler skyter opp fra horisonten. En stråle treffer deg midt på brystet og i samme øyeblikket forsvinner solen bak horisonten.
Det er tid nå til å gå ned.
Det tar tid. Vidden er stor. Vinden blåser.
Uler litt der og her.
Du går. Vidden er stor.
Vinden blåser.
Mens du går ned skråningen kjenner du noen gående bak deg. Den nærmer seg bakfra. Det er angsten.
Er det nok ved til vinteren? Hva med mat? Lavvoen er allerede litt utslitt. Og hva med helsen?
Du kommer ned til de første bjørkene. Skyene brenner fremdeles i syd. Det er bare glissen skog. Men du er litt i ly for vinden nå.
Stien går videre mot dalbunnen der lavvoen din står.
Der tenner du bål.
Det er godt å være i varmen. Kjøttet fra gryten smaker godt. Det varmer også innenfra.
Du kjenner varme følelser i deg mens vinden rister i teltduken. Ute er det stygt vær. Og i deg?
Et sted i deg bor smerten. Den rister i deg også. Du vil ikke ha den.
Du nyter varmen, din hyggelige tilværelsen i lavvoen.
Men det er bare litt mellom deg og det livstruende været ute. Bare teltduken. Vil den holde mål i stormen?
Det er klart: du må ut en eller annen gang. Hva da?
Du kan ikke vente til været blir bedre.
Det er klart: du må inn i deg selv en eller annen gang. Hva da?
Du kan ikke vente til smerten er borte.
Ta godt på deg med klær. Så kan du ut.
Ta godt på deg med mot. Så kan du inn.
Du ligger i soveposen og ser opp mot ljoren. Vindkast rister fortsatt i lavvoen. Skyer suser forbi.
Smerten rister også i deg. Tanker suser forbi. Angsten sitter et sted i kroken.
Du er i din sovepose som en puppe. Hvor skal du?
Du husker barnet ditt. Det kom hjem og hadde gjort noe virkelig slemt. Du ble sint. Men det var ditt barn. Og så likte du barnet likevel.
Er det kanksje lignende med smerten din?
Teltduken begynner å gløde. Det er flammer rundt omkring deg. Du sitter midt i ilden.
Veden mørkner. Tar fyr. Forvandler seg. Lys og varme blir til. Og hvit aske som kan brukes som gjødsel.
Ilden slikker i deg. Angsten tar til mens smerten visner. Det er angsten som gjør deg varm. Du tar fyr. Brenner opp. Forvandler deg. Du blir varm og lys. Du synes at du kan holde ut forvandlingen.
Du er godt fornøyd med dette.
Så sovner du.
Men drømmene er vonde.
Du er ikke den du skal være. Du klarer ikke det du skulle gjøre.
Det sies at du er gal. Du skjønner at du er ond.
Du synes å ha forgjort livet ditt.
Du blir redd av deg selv og våkner.
Og så går du ut teltdøren.
Vinden har stilnet. Det snør. Fnuggene daler ned og legger seg på bakken som et hvitt nådefult teppe.
Det er fred. I naturen og samtidig i deg selv. Snøen beskytter planter og dyr slik at du nå kan tråkke din vei uten å ødelegge andre liv.
Du kjenner varmen i deg og kulden ute. Det ville være godt nå å kunne dele varmen med andre.
Takk for at du var med.
