GjenopprettetMedlem
For fire år siden hadde jeg en halsbetennelse som var skikkelig ille, da jeg endelig fikk somlet meg fram til min fastlege hadde jeg nesten ikke spist el drukket på 3 dager.
På legevakten noen dager tidligere sa ei inkompetent legedame at det var en virusinfeksjon "som måtte gå over av seg selv", derfor denne unødvendige ventingen..
Fastlegen min måtte se flere extrarunder i halsen min, tror synet facinerte han.
Etter div prøver ble jeg sendt hjem med smertestillende tabletter som skulle hjelpe meg til å svelge noe som helst, klarte ikke engang å svelge unna den naturlige spyttproduksjonen som alle har i munnen. Jepp, det var vondt, må innrømme det
Så dro jeg hjem da, svelget to appocilin og la meg på sofaen min, fullstendig utslått etter den lille byturen. Hadde nesten sovnet da en sånn ubeskrivelig uro kom over meg, jeg fikk ikke fred, måtte sette meg opp.
En liten stund senere begynte det å klø og jeg kom på at jeg ikke hadde orket å dusje på et par dager. Så jeg gikk inn på badet og skulle akkurat til å skru på vannet da jeg plutselig "bare visste". Det hadde begynt å klø enda mer og idet jeg ringer opp til mine foreldre i etg over, går kløen over til å bli nærmest hysterisk, intensiteten er som om noen skremmer deg og du i brøkdelen av et sekund er fullstendig satt ut -bortsett fra at det for min del skal vedvare en liten stund til..
Fra det øyeblikket min mor svarer på tlf er jeg totalt på autopilot og innstinkt.
Jeg sier: Jeg har fått en allergisk reaksjon av den penicilin jeg tok, pappa må kjøre meg på legevakten NÅ, du gir ham beskjed NÅ og så ringer du legevakt og forteller at vi er på vei og om hva jeg har tatt, har du forstått?"
Min mor: "Men bla,bla,bla"
Jeg avbryter med: "Mamma, du trenger ikke vite mer, gjør du som jeg sa?"
Mamma: "Ja."
Så legger jeg på og forsøker å kle på meg, klarer ikke få på meg sokker, det klør for mye, ingen skjorte heller, går ikke, genser får holde, ikke viktig nå skjønner jeg.
Midt oppi det hele er det noe som får meg til å hente en rislunch i kjøleskapet og sluke den i to-tre javs.
"Melkeprodukt - forsinke opptaket" er det som om "noe" sier meg.
Vet ikke om det hadde noe for seg, men jeg fulgte "stemmen" -eller var det innstinktet?
Så begynner mye å bli uklart.
Bilturen til byen, det klødde som f... det begynte å knyte seg i halsen.
Synet begynte å forsvinne, dvs. det ble mer og mer som å se gjennom en dorull samtidig som alt av farger forsvant, alt ble ikke sort-hvitt, det ble sort-orange.
Hele tiden kjeftet jeg på pappan min, "bruk nødblink, kjør forbi, gi nå gass førr h....."
Turen tar bare 7-8min men det virker som en evighet, skjønner i ettertid hvorfor jeg ble så fryktelig sint. Jeg måtte jo kjempe for å bli værende "her", dessuten får man opp den naturlige produksjonen av adrenalin ved å mobilisere sinnet på en sånn måte og det virker som ren motgift på blodtrykksfall.
Omsider er vi fremme, pappa stopper ved trappen foran legevakten, jeg er nesten blind men raver ut, jeg skimter en skikkelse som holder døren åpen for meg, får i ettertid vite at det var legen som var blitt tilkalt etter mammas tlf til legevakten.
Så er jeg der, "ca 500 meter lenger fram" i den andre enden av rommet ser jeg to hvitkledde, vet de ser meg.
Så husker jeg ikke mer før jeg ligger i en seng, har vel fått adrenalin for jeg er helt klar i tankeboksen og synet er tilbake. De stikker og stikker for å finne en blodåre de kan bruke, men det er greit, nå er alt ok:)
Var egentlig klar for en joggetur etter de turbogreiene de sprøytet i meg og psyken var helt hyper, men de hvitkledde bestemte og det ble sykebil og overnatting på sykehuset for meg.
Da jeg fikk mat spiste jeg 12 brødskiver uten egentlig å bli mett.. Da ble jeg klar over at jeg ikke hadde vondt i halsen mer, hadde ikke hatt det siden jeg gikk ut på badet hjemme. Merkelige greier.. Det også...........
Dagen etter, da jeg kom hjem, det var så rart -og så godt!
Å endelig stå i stuevinduet her hjemme med en kopp kaffe og en røyk i handa.
Å stå der å kjenne at jeg pustet og vite at jeg fremdeles er blant dem som gjør det..
Fikk meg til å tenke dette, det satt mye i perspektiv for meg.
Hvor mange uviktige bagateller drasser jeg ikke på?
Hva er de "egentlige" verdiene?
Vet jeg å verdsette det som er bra i livet mitt??
Og mye, mye mer...
Jeg tenker, og fordøyer, fremdeles.
Jeg vet jeg fikk hjelp, den som ber skal få.
Dette var ment å skje, kvelden før "ropte" en stemme navnet mitt fra den andre siden og litt senere smallt det i tvn og i brøkdelen av et sekund ser jeg en skikkelse stå der.
Om jeg ser dette i en større sammenheng, et av mønstrene jeg har sett i mitt liv har med elementer å gjøre, det handler om å knytte bånd til ytterpunktene.
Anonymous
Kristin - det er nok ikke meg du har hørt om,
men i en periode for noen år siden skjedde det flere ganger at lamper falt fra taket når jeg følte meg opprørt, en gang eksploderte en lyspære nær meg, og bittesmå batterier (de på et par millimeter i diameter) føk rundt i rommet på uforklarlig vis når jeg kom inn. Det med lampene var farlig, men de traff ingen. Jeg vet noe om sammenhengen nå, og tingene har roet seg.
Har dere hørt om PAULI-effekten?
Han var en kjent, nyskapende fysiker - men så snart han var i nærheten slo alle elektriske apparater i laboratoriet seg vrange. Han kunne ikke være til stede i rommet for å overvåke den praktiske fremgangen av forskningen han hadde satt i gang.
SEO Crawler
"Kristin":
Har også hørt lignende, om personer som i opphøyde bevissthetstilstander, eller hva jeg nå skal kalle det, som har opplevd at lyspærene i lyktestolpene har sprukket når de har gått forbi. 
hehe, jeg husker vi brukte å gi lyktestolpene (de tynne) solide spark og på det viset mørklegge hele gater...
men det var vel ikke noen opphøyd bevissthetstilstand der...bortsett fra de gangene når beboende (helst eldre menn) ble forbanna og kom etter oss...det kunne gi noen sånne "rush"...
Pauli har jeg hørt om, men ikke den effekten han hadde på omgivelsene.. interessant...en vitenskapsmann...som ikke kunne observere egne forsøk
GjenopprettetMedlem
Påminnelse...............................................
Temaet her: "sult, fare og sjamanerfaringer.."
De der greiene som kan føre oss til "ytterpunktene" vet dere.
Essensen bør vel være noe av det man klarer å få med seg tilbake, ny kunnskap...
GjenopprettetMedlem
Ja, men uten struktur faller det meste sammen.
Dessuten er det ikke morsomt å dele av personlige opplevelser om det forsvinner i meningsløst pjatt. Slikt er respektløst.
Neste blir vel en diskusjon her om 15, 25, 40 eller 60w-pærer er mest lettknuste av enkeltes blide nærvær, hihi
Anonymous
En sterk beretning , Biernna, takk for at du deler.
Balansere på kanten mellom liv og død, være der en stund, å virkelig kjenne på de enorme kreftene som er i grenselandet, yttergrensen for den menneskelige eksistens. Livet lever der, døden lever også der.
Har selv hatt noen slike, de er en kilde til stadig ny undring, stadig nye oppdagelser. Som skattekister av kunnskap og visdom, for den som graver, undres - og fordøyer.
Det å direkte erfare "innsida" av verden, stemmer, skikkelser i en slik sammenheng gjør kanskje skattekista enda tydeligere...
Igjen, takk
gro
GjenopprettetMedlem
"ailo":
Sult, slit og fare er en vei til å endre bevisstheten. Jeg tror mange har opplevd dette...å gå i naturen, ha spist opp maten...det er langt hjem, og hvor er egentlig stien...
Etter noen timer til på vandring, mens usikkerheten vokser og sansene skjerpes, da kan dørene åpnes, man kan høre og se både de underjordiske og de overjordiske vesnene.
På årets utesitting hadde jeg en slik opplevelse, dagen før selve utesittingen begynte. Vi hadde gått i tre dager før vi nådde basecamp. Jeg hadde ikke vært flink å drikke og spise jevnt i løpet av dagen. Bagasjen var tung - heldigvis fikk jeg hjelp å bære etterhvert. Vi hadde gått i nedoverbakke lenge, og jeg hadde vondt i anklene. Vi slo leir ca kl 21 eller 2130, og jeg var helt utslitt. Jeg trodde vi skulle slå leir sammen, men vi ble sendt ut for å finne egen teltplass alene i skogen, som en start på utesittinga - med andre ord måtte jeg gå videre når jeg trodde jeg ikke klarte mer.
Jeg fant en teltplass og bestemte meg for å gå og hente vann. Jeg gikk avgårde med smertende ankler, og plutselig kjente jeg meg ikke igjen. Jeg gikk over haug etter haug i den retninga jeg trodde basecampen var. Til slutt traff jeg en annen fra gruppa som pekte ut veien til basecampen. Jeg fant da også ut hvor vannet var, og brukte basecampen som utgangspunkt til å finne tilbake til bagasjen min. Turen ble bare ca en halv time lengre - men det var mye når man var så sliten, og jeg var redd mens det pågikk, og så måtte jo teltet settes opp.
Jeg la meg litt før 2400, og når jeg lukka øynene, begynte det å flimre ansikter for mitt indre øye. Det var masse fremmede ansikter - ingen jeg kjenner og det var ingen mening i det heller. I tillegg så hørte jeg en stemme som snakka til meg. Den svarte "JA" på mine tanker - som en bekreftelse på at det jeg tenkte på var riktig.
Ett døgn etter, på selve utesittinga hørte jeg også stemmer som snakka til meg i en hel setning, like før jeg sovna. Men etterhvert var jeg så uthvilt at denne tilstanden opphørte.
Det var en interessant erfaring, å være så pressa ut over egne grenser, og å oppleve hvordan det kan endre bevissthetstilstanden!
Mvh Stridshjelp
