I det hele tatt var dette ei helg jeg aldri vil komme til å glemme. Det har for alltid satt sine spor og enormt mye har skjedd i etterkant av dette. Takknemlig og ydmyk over å ha fått oppleve dette ønsker jeg å dele det med dere på sonen, og jeg er nå i ettertid glad for vanen jeg har til å skrive ned slike hendelser, ellers ville jeg aldri vært istand til å få med detaljer. Det mangler noen tegninger som burde vært med fra reisene som beskriver mer enn ord, men disse er ennå ikke ferdige. Kanskje en dag...
Wolf`s samlede
Reise 1
Trommen kaller og jeg forsvinner fra Torpet. En stor ørn hilser meg velkommen med utslåtte vinger. Overrasket blir jeg da ørna viker plass for en stor hannløve . Aldri før har en løve møtt meg på mine reiser.
Den kommer rett mot meg og heiser seg opp på bakbeina mens den legger en svær tung labb på hver av mine skuldre.
Den ser meg rett inn i øya før den gaper høyt og sluker meg.
Jeg dras i full fart gjennom et varmt og fuktig mørke som er fullt av insekter og kryp.l
Foran meg nærmer det seg raskt et nett med en ”fantasy” lignende rød edderkopp som gjør seg klar til å fange meg.
Akkurat i det den skal gripe tak i meg kommer den Hvite Dama og fyller meg med stor ro samtidig som mørket svinner og jeg flyr ut i sterkt daglys.
Jeg flyr som en fugl over en lang smal innsjø, med tett vegitasjon/skog skrånende opp på begge sider. I det jeg ser enden på sjøen dukker ordet
OLEKO opp(som om det synges om og om igjen), og jeg havner på ei stor flat lette med lite vegitasjon.
Fremfor meg står en veldig stor neger med pil og bua i henda. Han snur seg mot meg, og rundt halsen bærer han et sort sommerfuglsmykke i blått og sølv. Han ser på meg, åpner munnen og all mulig dritt renner ut av den. Slim, gørr alt mulig. Munnen blir til et voksende stort mørke. Inne i mørket snurrer en medaljong raskt, men sakner farten for så å stanse helt. Medaljongen er svart og hvit med keltisk lignende mønster. I sentrum av medaljongen er et stort tre med masse nakne greiner i ei stor krone. Ut av medaljongen hopper ulven og fører meg tilbake sammen med løven.
Reise 2
Farer raskt av gårde til ett goldt og dødt skogslandskap, men det er masse fugler der av alle slag.
De kommer flygende mot meg og setter seg på meg.
De klorer seg fast og starter å hakke meg overalt. Først forsøker jeg å jage dem vekk, men de vil ikke forsvinne. Forstår da at de har en oppgave og er der for å fjerne dritt og slagg. De hakker og spiser biter av meg. Ser at kroppen åpner seg og blir full av sår. Sener og muskler, innvoller og blod, alt ser kaotisk ut, men samtidig vokser smilet mitt seg bare større og større. Jeg føler meg lettet og reinere for hver bit som forsvinner.
Mange fugler samarbeider om en svær bit. De hakker og hakker til de endelig bryter gjennom og den store biten faller av meg. Før den når bakken blir den sugd tak i og smuldrer opp mens den forsvinner.
Lyset bryter frem og jeg befinner meg i en frodig vakker skog før jeg er tilbake på Torpet.
Reise 3
Det er mørkt og jeg forsvinner veldig fort ned i en bekksvart tunnel. Kommer ut av tunnelen og havner på ei kjempesvær eng full av store hvitveis. Vandrer rolig bortover den flott enga og nyter tilværelsen, og gradvis dukker det opp andre markblomster. Flere og flere arter i alle farger og fasonger. Jeg plukker ingen, bare nyter og kjenner en stor ro.
På en mosekledd bergknaus finner jeg en ganske liten flat, nesten oval rød/brun stein. Får da beskjed av Devà om å ta denne med meg, samtidig som hun sier at jeg skal være tro mot meg selv. Alt blir svart og jeg forsvinner derfra gjennom mørke og føler en voksende kvalme som sitter i når jeg er tilbake.
Reise 4
Omtrent rett etter første trommeslag viser det seg et stort hjerte foran meg, og ut av det kommer ulven og henter meg. Jeg setter meg på ryggen dens så bærer det av sted. Ei bie kommer flyvende og slår følgemed oss. Den flyr ved siden av hodet mitt på høyre side. Underveis forvandles bia til en ørn. Vi stopper i en stor lauskog med en foss. Der møter vi den Hvite Dama i ett sterkt hvitt lys. Hun ser på meg og sier;
”bli fri, bli fri!
Hun svinner hen og det henger en lysende ring igjen. Jeg dras hastig gjennom ringen og videre gjennom en tunnel av lys. På andre siden kommer jeg ut i en skog igjen. Foran meg står ett kjempestort lauvtre og jeg begynner å klatre oppover i det. Greinene er glatte og sleipe og taket glipper stadig, men jeg kommer meg opp til toppen. Den er avkutta og der sitter ørna og venter. Den tar tak i meg og flyr meg oppover, oppover mot en intens kilde av lys. Ettersom vi nærmer oss veller en følelse av godhet over meg. En ny lysning og en ny tunnel kommer. Brått blir det skarpe lyset borte og jeg befinner meg sittende med beina i kors og se på en blåsvart himmel gjennom et hull i toppen av en tipi/lavvoo(?) Det sitter masse kråker rundt åpningen og titter ned på meg. Jeg ser ut av tipi/lavvooen, og mot den blåsvarte himmelen ser jeg konturene av en mengde tipierog ei ugle kommer flygende fra høyre mot venstre. Jeg følger etter ugla og møter ei ung indianerjente. Hun vinker på meg og jeg følger henne inn i ett spirallys. Vi dras hurtig gjennom vekselsvis lys og mørke. Det virker ikke som om det skal stanse, så jeg forsøker å ta tak i spiralen og rive den opp, men den er seig. Indianerjenta gir meg da en kniv og jeg får skjært oss ut av spiralen. Vi kommer til ett flott varmt landskap. I et stort tre lenger framme sitter en stor fugl på ei grein. Vi går bort til den og den har en gave til meg i form av et flott teppe(se bilde under) Jeg tar ydmykt imot teppet og vandrer videre. Da møter vi indianergutten med den røde og hvite stripa. Han sitter ved ett bål med ryggen vendt mot oss. Han løfter høyre hånd og vinker meg bort. Han snur seg mot meg når jeg kommer, men det er ikke det kjente ansiktet jeg ser. I stedet er det et ”alien”lignende vennlig ansikt. Han smiler til meg og sier han kommer fra en annen ”dimensjon” og vil oss vel. Han sier at vi ennå ikke er helt klare for det men vi er på god veg. Da kommer ulven og henter meg og fører meg tilbake. Under armen har jeg teppet og føler en vidunderlig ro og tilfredshet samtidig som jeg hele veien tilbake ser det store hjertet foran meg
Reise 5
Møtes umiddelbart av løven og vi springer ved siden av hverandre og møter tre (mulig flere) ulver som slår seg sammen med oss. Et åpent slettelandskap kommer til syne og der står det en liten negergutt. Han ser veldig fornøyd ut. Vi hilser og løper videre mot en grå, søpplete skråning hvor det stikker ut et stort rør. Kryper inn i røret og kan etter hvert reise meg og gå innover. Ser en lysning foran meg og der er ei eng full av hvite orkideer og flotte hvite svaner. Det er en deilig atmosfære der. Brått blir jeg rykket videre og det kjennes som om kroppsdelene vrenges av meg under høy hastighet. Bråstopper på en perrong hvor en ung lutrygga gutt står og ser bortover skinnegangen. Med voldsom kraft blir jeg kasta gjennom ei stor glassrute/vegg. Glasskår, blod og avrevne kroppsdeler ligger spredd overalt. Alt suges inn i et svært nesebor og gjennom en tunnel for deretter å havne i ei skypumpe/orkan. Dras hastig inn mot midten hvor bitene samles og alt er stille og rolig. Her flyter jeg stille rundt og sakte sakte glir jeg gjennom en tunnel som er kraftig opplyst av hvitt lys i tynne striper. Kommer ut i en skog og klatrer der opp i et tre. Over meg er det klar blå himmel og en ørn svever og stiger oppover. Over den henger og snurrer en ring/krans av bjørkeløv og alt er bare deilig.
”Bildet” fader vekk og jeg er tilbake.
Reise 6
Befinner meg på ei strand og lager et stort bål i sanda. Danser rundt bålet til lyden av trommer. 3 ansiktsløse skygger kommer frem og deltar i dansen. De danser alle motsatt veg av meg. Under dansen løftes jeg opp og ser det hele i fugleperspektiv hvor jeg betrakter de 4 danserne. Forflytter meg derfra og ut i vannet hvor ei månestråle skinner klart ned.
Jeg skal opp på strålen men klarer ikke å komme oppå. Forsøker flere ganger, men greier det ikke. Da hører jeg en stemme som sier: ”Kom igjen, du klarer det” (oppfatter det helt klart som Whitecougars stemme)
Kommer meg opp på strålen og transporteres opp til Månen. Går lenge og leiter før jeg finner en tipi. Går inn i den og der inne til venstre sitter ei veldig gammal dame, og hun sier; ”Lær av dine egne feil ikke av andres”. Deretter tar hun fram ei rød mugge, heller noe fra den opp i en kopp sammen med noe pulver. Sender koppen til meg og ber meg drikke. I det jeg drikker fylles jeg med varme og det gløder rundt meg og i meg. Samtidig hører jeg et kor/mange stemmer som synger en rituallignende sang. Jeg faller bakover, svever, en nytelse med denne sangen i bakgrunnen, og er dermed tilbake igjen på Torpet.
Reise 7
Før denne reisa starter ser jeg fem småfugler som flyr vestover. ”Får beskjed” om å følge dem. Ser de svinger syd for deretter og bøye av østover. Jeg henvender meg da til Bjørnen i øst og ber om hjelp til å jobbe med skyggene.
Bjørnen kommer umiddelbart når tromma starter. Den tar meg på sin rygg og vandrer østover. Sikten blir dårlig og snart befinner vi oss i en tjukk grautete tåke. Utav tåka trer tre skygger dansende frem. Jeg ber dem om å få stille et spørsmål, det nikkes bekreftende til dette.
”Hva trenger jeg dere til?”
”Kunnskap” er svaret.
”Det er nok nå, og dere har gjort jobben, takk skal dere ha” sier jeg.
Skyggene suges vekk og en stor glede sprer seg i meg. Den tjukke grå tåka forandrer seg til mørk/dypblå himmel, og den Hvite Dama kommer omgitt av lys. Hun ser på meg og sier:
”Du har klart prøven, nå kan du gå videre”
Den Hvite Dama og Bjørnen glir vekk,og jeg befinner meg liggende ute i gresset på Torpet med verdens største glis om munnnen.
Reise 8
Befinner meg foran den gamle rogna på Torpet, der står jeg og betrakter en fandenivoldsk utgave av meg selv. Sammen graver vi ei djup grav, og den ser nærmest bunnløs ut og samtidig skummel. Jeg legger meg nedi, mens den fandenivoldske utgaven av meg fyller over meg med jord. Føler ubehag og frykt idet jorda dekker ansiktet mitt, får ikke puste. Det blir mørkt, veldig mørkt. Etter ei stund i mørke kommer en ørn og henter meg. Den flyr hurtig sidelengs og vi lander på noe som ser ut som et steinlagt platå, hvor jeg ser utover en ruin/steinby. Alt foregår i fargetonene blå, grønn og grått. Til venstre er det ei steintrapp som fører ned mot byen. Jeg går ned og kommer til ei steinlagt gate/veg som går over til å bli ei bru. Møter først ei kjær avdød venninne og vi hilser hjertelig på hverandre, like bak henne kommer en avdød kamerat som tok sitt eget liv, det var godt å se at han hadde det bra nå. Midt på brua får jeg se Bestefar og Mormor som kommer gående arm i arm. De smiler og Bestefar sier; ”Bygg videre” hvorpå de forsvinner og pappa kommer fram.
Han er rolig og har det godt nå, ingen smerter eller vonde drømmer, han gir meg en ytterligere forsterkning av roen. Når jeg kommer på andre siden av brua, er jeg tilbake ved rogna.
Reise 9
Tromma slår i ett med pulsen og en bjørn kommer meg i møte. Vi går sammen inn i en tett og frodig skog. Bjørnen blir borte og jeg jobber fælt for å finne fram. Jeg havner ute i et vann, og det er masse frådende vannmasser som drar meg av gårde. Det ender i en rolig krystallblå sjø. Frodige bergsider rager rundt med store brede fossefall som rolig renner i sjøen. Føres ut av sjøen gjennom ei elv. Vannet er helt utrolig nydelig i fargen(blå/lilla) og det føles som om det er fylt med energi. Jeg renses og renses mens jeg flyter bortover. Går i land ved en bredd og innover en frodig grønn skog og ser en landsby nærme seg.
Mellom noen hus der får jeg se bjørnen igjen. Den snur seg og kommer mot meg og ønsker meg velkommen. Bjørnen har Bestefars ansikt og det gir meg en deilig trygg følelse å stå der sammen med ham. Fra venstre kommer ulven, reiser seg på to bein og ansiktet dens er en blanding av ulv og min beste venn, og den smiler. Like bak kommer gaupa som også har et kjent ansikt. De tar meg med et stykke gjennom skogen og vi går opp på en ås. Fra toppen der ser vi utover en herjet og ødelagt skog. De ser på meg og sier; ”Du veit hva du har å gjøre”.
Der og da var jeg veldig klar og forstod hva min oppgave gikk ut på,
og ønsket bare at reisen skulle være over, slik at jeg kunne ta fatt i den.
Men jeg måtte samme veg tilbake og trist over det vi hadde sett gikk jeg i stillhet og tenkte, først og fremst på alt jeg sjøl har gjort gjennom livet som kan relateres til ødeleggelser på Moder Jord. Det er i det små vi begynne.
Reise 10
Glir sakte ut av denne verden og befinner meg foran et bratt og steinete fjell, og det er veldig tåke. Jeg klatrer oppover og når jeg når toppen blir jeg sittende sliten på kne foran en liten dam. Dr ser jeg på speilbildet i vannet og får se et ørneansikt. Jeg flyr, jeg flyr oppover mot en tjukk skybanke, i det fjerne ser jeg et hull og styrer ditover. Flyr gjennom hullet og kommer ut i et flommende sterkt lys. På veg gjennom lyset møter jeg mange kjente. Det sterke lyset går over til en varm lillafarge. Ut av dette kommer Bestefar, og vi får tatt en etterlengtet avskjed. Det gjør utrolig godt og det varmer meg i hjertet når jeg ser hvor bra han har det.
Jeg skal enda høyere, og klatrer opp i et tre som står på en høyde. Hopper ut fra toppen og flyr videre oppover. Kommer til ett platå hvor det er to store dører. Åpner dem og går inn. Et intenst blå/sølvfarget lys fyller en enorm hall. Midt i hallen står et steinbord med noe som ligner et skjold liggende oppå. Motivet på skjoldet kan minne om en frøkapsel. Grønn rundt ytterkanten med to røde ovaler inni. Ovalene er fylt med sølvfargede små prikker. Jeg legger meg oppå skjoldet. Dette åpner seg og jeg faller ut i noe som virker uten tid og rom. Svever rundt i sfæren der og den Hvite Dama kommer med ett flagg/teppe til meg, hun legger det i hendene mine og smiler uten å si noe. Fargene går fra svart mot lilla og har et stort blad i midten. I det jeg tar imot gaven begynner bladet å gløde og får en gyllen gullfarge, mens alt rundt bladet skifter til levende grønne farger. Det føles som om jeg befinner meg midt inne i en elektrisk storm og det gløder av energi rundt meg. Samtidig kommer meg selv svevende mot meg og vi smelter sammen i en vannvittig deilig varme. Det er som om hele universet eksploderer i kjærlighet. Ingenting er til lenger, alt er det ene og samme.
Alt er bare en enorm kjærlighet.
Med denne følelsen er jeg tilbake på Torpet med en total indre ro og et salig drag over ansiktet.
